Fake smile – hardpakket tristhet

Så prøver ditt sårete ego å ta seg best mulig ut, fake smil med hardpakket tristhet og fortvilelse som foundation, dyttet inn i et photo som helst skal tiltrekke seg ‘likes’, i håp om at noen der ute kan resonnere og avsløre det som ikke er så visuelt. Du skriker om hjelp men du hvisker om været. Det blir fint vær i morgen, over hele landet. Det blir fint å leve hele tiden, når du orker hele deg selv.

Reklamer

Gamle vaner.

Dilemmaet er blitt en gammel vane og har overbevist hjernen om at «sånn er det med den saken». Så egentlig sitter du fast i det konstruerte problemet/historien som bare er tanker, som hindrer deg i å gjøre noe annet, fordi avhengigheten til tanken er styrende og står i veien for noe nytt. Hvis du gir slipp på dilemmaet, kan det føles som å svikte noe, men det går over. Etterpå kommer friheten.

Å skape et monster.

Når egoet grepper tak i den fine flyten du har, da tenker du så hardt på hva alle de andre gjør og tenker, at du skaper et monster. Du blir fanget i tankene som lager historier om hvorfor det gikk ‘sånn’ eller hvorfor folk oppfører seg ‘sånn’, mens realiteten som skjer underveis forsiktig prøver å minne deg på at alt foregår opp i ditt hode. Det skjer alltid noe annet et annet sted, hvordan kan du få til å være i det som faktisk skjer der du er??? Monsteret vokser seg ubegripelig stort og det utvikler seg til forakt-følelse i kroppen, det ‘skor seg på’ at du blir usikker på deg selv og skammen kommer og tiden går, og du slikker dine egne sår, fordi du greier ikke noe annet. Du greier ikke å leve i flyten, uten å finne noe feil.