Dag 2: La Storta – Formello

20211004_112802
  • 4. oktober 2021
  • Distanse: 19.9 km (Totalt 45.4 km)
  • Tid brukt: 6:10
  • Innkvartering: La Scaletta

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

IMG_20211004_163527

Substansen i oss er hvem og hva vi er, uavhengig av inntekt eller innpakning. En container er en container og det ser ut til at folk visker ut essensen der. Bundet opp av noe som er innlært, i en falsk verden, hvor ting og tang er viktigere enn å være solid selv. Fra egoets ståsted ligger tilfredshet i hva man greier å kare til seg, men hvis man ikke er solid selv blir ikke tingene annet en erstatter eller en kamuflasje over et tomt liv. På sett og vis kan man si at inni et tomt liv skjer det en hel del følerier som engstelse for å ikke greie å få til mer, misunnelse, moral, kritikk, meninger og stagnasjon. Skal man ut av containerens klamme og komfortable grep må man ha integritet og være modig. For et eller annet sted inni oss selv vet vi når vi er feige, når vi lyver for oss selv, når selvrespekt ikke er som den burde være. Vi vet når vi er grådige og at det ikke er slik vi vil være. Vi vet når meningene våre om oss selv og andre er så regide at kjærligheten forlengst har forlatt hjertet, styrt av egoets formaninger om hvordan ting burde være i stedet for å akseptere slik livet fortoner seg og i virkeligheten er.

Redsler gjør oss små og gniten. Redd for å miste goder, slippe taket på eiendeler, redd for andre mennesker, andres egoer, men til sist skal vi gi slipp på alt som er. Folk sitter i hver sin container og er redde for å gi slipp på godene. Så leker folk spillene med hverandre. Ego mot ego, uten egentlig kontakt med hverken seg selv eller andre. Bare veldig utenpå og veldig fjern.

Å bruke opp et helt liv på å stenge ute det vanskelige eller smerten gjør folk syke. Hvis vi aldri avvikler egoets grep og aldri slipper til øyeblikkets bevissthet blir vi aldri modige og vinner aldri vår egen selvrespekt og vår egenverdi.

Å være ærlig med seg selv og andre er den største gaven. Jeg slutter aldri å undres over hvor lite populært det er.

Så disse kvalitetene som ligger i ha arbeidet med seg selv gir tilgang til det virkelige livet, til skjønnheten, til det vakre og ukompliserte øyeblikket.

Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.

Vi er namoader. Vi har gått i tusenvis av år. Bilen har bare kjørt i 100. Når du vandrer går du inn i livet. Det som slipper taket er det ego drevne mønsteret og du får tilgang til åpenheten.

Hva er vitsen med å stenge ute det virkelige livet, stikke av fra seg selv, late som om man er noe mer enn det man er, ikke våge å være ekte hvis det fører til mer isolasjon og smerte? Hvor ofte er man uekte fordi man er redd for å ikke bli likt? Denne barnslige usikkerheten gjør at vi bare fortsetter å begrense våre egne liv.

Hvis vi ikke vil bli likt, våger vi ikke å ta sjansen på å være ekte. Men vi finner aldri fred med oss selv hvis vi er feige i våre egne liv. Vi velger heller å kysse andres knær eller være underdanig for å ha en posisjon i dette spillet som det kollektive egoet driver med. Men vi vet det innerst inne, vi kan ikke lure sjelen.

Vi kan kysse andres knær et helt liv, men vi mister all selvrespekt, all egenverdi, all kjærligheten, all tilgang til livet.

De siste kilometerne av vandringen er alltid en intens greie som krever tilstedeværelse. Noe så enkelt som å ikke snuble fordi man er uoppmerksom. Øvelsen er å praktisere intens oppmerksomhet på øyeblikket. Det hjelper mot den fysiske smerten også. Det gjelder å ikke å fortapte seg i sutring, tanker eller blokkeringer som egoet fremkaller. Har du fått smaken på essensen, alt bakenfor det tillærte, kan du ikke slutte å ha skjønt hvordan det henger sammen. Man har jo fremdeles valget og kan velge å la egoet dirigere, men man føler seg ikke bra med det. Dette gjenspeiler seg i alt man gjør, det er kvaliteten i oppmerksomheten som bestemmer om det du opplever blir verdifullt. Da jeg oppdaget dette, var det ikke så farlig lenger om egoet følte seg mislykket som artist eller karrièren min som barnevernspedagog ble kneblet av en psykopat. Det ble underordnet, fordi opplevelsene når jeg makter å være tilstede ble det viktige.

Gud forby å sitte fast i et bittert ego eller være et offer for det som har skjedd under mindre forståelse og mere kaving i fortiden.

Disse ideene i hodet er det jeg har mistet på veien, og det er egentlig alt som har skjedd.

Å være, mere fryktløs er en god ide, det er med å løse opp det dysfunksjonelle og kritikeren er mer og mer satt til side. Det er en sann fornøyelse. En ekte fornøyelse. Den fornøyelsen kan ikke kjøpes for noe, men er resultatet av hardt arbeid med å holde fokus og være åpen for hva livet egentlig er.

Med denne indre jobbingen som for min del, best gjøres vandrende blir jeg veldig klar over det lille barnet som egoet elsker å synes synd på, men det er så meningsløst å spinne på den samme historien, mens den tilmålte tiden jeg har fra ung til gammel svinner hen ved dens side. Det er jo fryktelig rart at man er redd for å miste historiene, redd for å være aleine, redd for å leve, redd for å dø, mens det vi egentlig mister hele tiden og ikke er redd for å miste, er selve tilstedeværelsen i selveste livet.

Når jeg beveger meg tilstede, må hjernen tenke ut i fra det nye perspektivet og det er mye rikere opplevelse, men slitsomt fordi jeg er så vant til å falle tilbake til containeren og dyrke det gamle.

Godene av å ha jobbet med tilstedeværelse er at jeg bruker ikke lang tid på det praktiske, det er få oppgaver som får gnage på meg. Det er lite som bekymrer meg og med denne vunnet friheten våger jeg å være i min aleinehet også når jeg vandrer. Men jeg går med kniv i lommen, hvis jeg må forsvare meg, såpass skremt har jeg blitt av alt jeg har lest og sett på tv. Dessuten har jeg en tillitsbrist, men på vandring får den også bein å gå på, for det har aldri skjedd noe gale.

Så i stedet for å beskytte og stramme strikken rundt de negative tankene forsøker jeg å gå av meg det tillærte med tilstedeværelse. Absolutt ikke gjort i en vending.

For hvis du alltid kontrollerer opplevelsene du skal oppleve, hvordan skal du da komme bakenfor det dominerende egoet? Hvordan kan du da være åpen for det som egentlig skjer?

Ihvertfall flyter livet bedre når livet får lov til å virke.

Å slippe taket på bindingene og historiene er det vanskeligste av alt, for noe inni oss er redde for å forsvinne, men utholdenhet og nyskjerrighet er to gode egenskaper og aldri la seg forlede av egoets forsmedigelse av det man gjør.

Så en ting er den fysiske smerten, men den psykiske smerten er også et symptom som ikke skal skuffes bort. Det er en god guide hvis man tar den alvorlig og den bringer deg tettere på din egen sannhet.

Vi må altså bevege oss utenfor containeren og akseptere smerten som signaliserer og gir deg muligheten til å bringe deg tilbake til det egentlige, for du som meg, er egentlig født helt i orden, vi har bare latt oss forlede noen år.

Innsikt: Tryggheten skal ligge i oss selv, først da er vi voksne. Hvis vi mister alt vi har rundt oss, så har vi oss selv. Den følelsen fremkalles på vandring.

20211004_165025
Rødt: Ruten fra 2019. Svart: Dagens rute.

Dag 1: Roma – La Storta

20211003_121844
  • 3. oktober 2021
  • Distanse: 25.5 km
  • Tid brukt: 7:40
  • Innkvartering: Hotel Cassia

Ut å søke tjeneste

Da er jeg på vandring igjen. Hvor går veien? There and back again? som boka til Frodo i Lord of the Rings het. Ulf Risnes mente at jeg skulle gå tilbake til Stiklestad. Nomadene gikk både til og fra, så kanskje det er det jeg skal? Det ble nordover ja. Kanskje oppleve innmarsjen fra Stiklestad til Roma med en utmarsj og tilbake? Eller bare være fornøyd med å gå i ‘gamle spor’ og oppleve noen av byene med et nytt perspektiv? Da jeg ankom Roma 16. november 2019 var det regn og kaldt, 2 år etter, 3. oktober, 2021 er været bedre ihvertfall.

Vurderte sørover. Vandreruten Via Francigena går til Brindisi og så med båt til Israel, hvor målet ville vært Jerusalem. Men cruiseskip er ikke min greie, prøvde Hurtigruten i sommer og dro snittalderen betraktelig ned. Helt kjekt med pensjonister, men 70 % var så sure at de kunne ha snublet i sine egne underlepper og de samme folka satt og så ned i strikketøyet da vi passerte i Geirangerfjorden. Sannheten er vel at jeg ennå blir litt stresset av folk som har stress i seg og det er vel mitt eget stress det gjenspeiler. Det er jo merksnodig at man i det ene øyeblikket kan føle seg helt fantastisk , for i neste øyeblikk sitte og observere folk som sliter og i stedet for å ha medfølelse, tar jeg opp i meg deres misnøye og i tredje øyeblikk bli 4 år i hode fordi ett eller annet skjedde med meg en gang, som minner om det som skjer, sånn sett er jo alle arenaer lærearenaer, og nå er det altså Roma og ny vandring.

Har i en måned hentet frem styrken jeg fikk av å vandre fra Stiklestad til Roma og trent opp gå-formen. Fikk ånden over meg. Turen til Roma i 2019 bar preg av at jeg trente på å finne egenverd og selvrespekt, det ordnet seg. Jeg var ganske så kjørt før start og følte den gangen at jeg bare ventet på at livet skulle gå over. Sånn er det ikke lenger.

IMG_20211003_124220

Gjøre jobben!

Jeg er Betty. Fyller 58 år. En bragd i seg selv. Takknemlig hver dag. Jeg er ute og søker tjeneste og alt det fører med seg. Jeg vet ikke hva som blir resultatet, for jeg har ikke noe mål. Jeg vil bare være ansvarlig for å ha noe å gjøre. En oppgave. Føle meg nyttig. Vandringen hjelper meg med å løse opp det som har blokkert seg. 

Jeg fikk altså ånden over meg igjen og den kom akkurat i tide og etter det verste med koronaen. Jeg må sondere  terrenget, fortsette å søke innover, i stedet for utover. Erkjenne egen kraft. Godta egen styrke. Tilgi meg selv og andre. Ikke være et forvokst sutrete barn som ble erklært ufør uten restarbeidsevne. Jeg må bære meg selv videre. Være hel. Romme det guddommelige i stedet for å være begrenset. Slippe taket på lidelse og våge mer. 

Jeg vet det kan høres skrullete ut og det er igrunnen det det er. Jeg gjør det ikke for å bli sett, frelst eller frelse noen andre, men jeg skriver ned ordene som vandringen bidrar med for å gi noe tilbake. Gi en lyd fra meg. Dele noe.

Jeg startet denne vandre-tilstedeværels-streningen for å slutte og bli plaget av fortiden og styrt av følelser,og for å ha noe å gjøre. Vandring gir glede, men jeg søker ikke overstadig lykkelighet. Vandring gir ro men jeg søker ikke etter evig harmoni, men jeg registrerer at det som er forknytt løser seg opp når jeg går. Det jeg anså som viktig og vanskelig transformeres til småfisk. Vandring gir mening fordi det gir tilgang til en åpenhet. Denne spise, sove, vandre-rytmen er alt som trengs for å gjøre den jobben. 

For det er det det er, en jobb jeg må gjøre.

IMG_20211003_153557

Hva driver meg?

Det som driver meg denne gangen er som forrige gang, uforklarlig. Bare glad jeg ble valgt. Det er ikke enkelt og komfortabelt, som å ligge på en strand ville vært, men det enkle snakker ikke til meg. Det gir meg ingenting. Det er ikke noe feil med å ha et enkelt liv, men man finner ikke så mye ut om seg selv eller hvordan ting henger sammen da.

Gjennom tidene har jeg vært i kontakt med mange mennesker som innehar mye innsikt og kunnskap om livet og løsninger på hvordan det skal leves, men bare et fåtall av de jeg har møtt, har levd den innsikten og kunnskapen de har tilegnet seg teoretisk. Disse få, har inspirert meg til å være nysgjerrig på selv-avviklings-prosesser. Ikke bli styrt og dominert av eget eller andres egoer, men la seg lede av egen indre kraft. Selv har jeg bedyret, som sosialarbeider at folk må finne sin flyt i livet. Våge mer. Ikke bli styrt av indre kritiker og følelser. Ta steget ut av containeren som de har lært seg å leve i, påvirket av samfunnets enorme press for å være noe mer enn bare seg selv. Ut av angsten, frykten for å være for mye, for lite, være feil, gjøre feil. På et tidspunkt under forrige langvandring forstod jeg at jeg selv også må leve ut den innsikten jeg har tilegnet meg, for å bli en moden adekvat voksen kvinne.

Jeg gjør ikke noe som helst for å være spesiell eller bedre enn andre, men jeg vil gjerne leve et genuint liv. Jeg har en dyp lengsel inni meg for å oppleve verdien av livet i seg selv. Tåle livet. Kjenne livet. Tåle meg selv. Det er fint å ha en oppgave igjen. Noe jeg kan gjøre og bidra med, som føles meningsfylt. Å være erklært ufør suger, men det er reelt og da er det å vandre en passende aktivitet.

20211003_162428

Nissen med på lasset?

Vandringen krever at jeg har minst mulig med, men alt jeg trenger, for å få til å klare meg. Og det viser seg at jeg mangler ingenting, når jeg velger de rette tingene. Og alt kan bæres av ryggen. Det er ikke så mye man behøver for å oppleve et kvalitativt godt liv. Det er ikke tingene man bærer med seg som kan være tunge, men børa man bærer på. Det undrer meg at når folk føler seg tomme, slitne, urolige, triste, så i stedet for å bruke 3 minutter på å finne ut av det, går de og kjøper noen ting de ikke har bruk for og snakker på cafe om det i timevis etterpå, og i tillegg forsterker følelsene seg.

Å vandre og å søke innover er ikke den enkleste vei, det har sin pris. Tenker ikke på hva det koster av mat og bo, men hva det koster å ta sjanser, orke smerten, være utholdende og gjøre de nødvendige opp-ofrelsene. Men gevinsten er at trygghet integrerer seg og ligger derfor ikke i tingene jeg har ordnet meg eller huset jeg lever i.

Den indre reisen er vanskelig fordi frykten for å miste seg selv er abnorm. Det eneste jeg har erfart å miste underveis er tanker og historiene jeg har fortalt meg selv, som har dominert og som ikke er virkelige. Mange styremøter med dyptpløyende belysning er tilbakelagt og innsatsen har betalt seg. Større klarhet og jeg er tryggere i min aleinehet, tryggere på livets landevei. Trygg på at universet viser meg vei. Jeg stoler på livets plan for meg og det gjør det enklere for meg å stole på mennesker jeg møter på min vei. Men jeg orker ikke å bo i telt aleine mer og jeg har minimalt lyst til å være uten Bernt på vandring, så vi får se hva som skjer. Denne etappen varer noen uker og jeg har Bernt med. Heldige meg.

I dag startet vi utenfor Peterskirken og gikk bokstavelig talt mot strømmen. Et folkehav på vei bort til kirken var det og mange ropte Buon Giorno og Buon Percorso. Jeg ble så glad for det. Nonner vinket og så en masse ord på italiensk som jeg ikke skjønte, men som jeg kjente var godt ment. Lenger opp i løypen, fikk vi tilrop som: Bravo og mere Buon Camino og applaus. Da brast jeg i gråt opp bakkene, for det var så uventet og jeg følte virkelig at jeg var nødvendig. Det er jo rart at det er gråt om velter opp, men jeg fikk stoppet det raskt. Tok meg sammen, rett og slett og gledet meg over å ha begynt på et nytt prosjekt. Det var som om vi symboliserte at vandring er et viktig symbol mot dagens ‘mas og kjas’ og at vi bærer en tradisjon videre som har foregått i tusenvis av år.

Jeg vet at vandring er bra for helsen og styrker essensen. Jeg har dessverre mange issues å jobbe med, men er ihvertfall klar over det. Men nevner f. Eks at noe inni meg tror at det ikke er noen plass til meg her i verden, samt at noe inni meg har lyst til å hate at kroppen min er tung og det er så barnslig at jeg nesten ikke kan få sagt det.

Det finnes bare en vei ut av å forbli et barn av sine foreldre, eller ut av den kompakte containeren som var tiltenkt meg fra vugge til grav. Det finnes mer mellom himmel og jord enn å sitte fast i myren.

Jeg har ikke noe i mot at andre velger en annen vei, men jeg tror at mange kan ha godt av å vite at vi er flere som faller utenfor den kollektive containeren fordi det drives av prestasjonskrav som er umulig å innfri for mange. Det er kult at folk gjør suksess i karrière, og jeg er ikke drevet av følelser som misunnelse eller avsky. Jeg unner folk å gjøre det bra. Men flere hadde sikkert hatt godt av å ha kjennskap til om de var drevet av egoet eller essensen i seg. Det er greit å føle seg viktig, men enda viktigere å føle seg grei. Dessverre er for mange «viktige-å-.kjenne-folk» greie med de riktige og monster mot andre. Det kollektive egoets drivkraft er sterkt og folk drives til vanvidd. Det ego drevne levesettet er uekte og feigt.

Denne innsikten gjør at jeg sjøl må arbeide med hva som drev meg, hva som gjorde at jeg ble utmattet, hva var uekte i meg? Det er løgnene jeg vil til livs, løgner jeg har fortalt meg selv, løgner som er tanker som har holdt meg nede. Lavt egenverd, lav selvrespekt, lav tiltro til meg selv.

Jeg vil kjenne det som er sant og bli drevet av en ekte vilje. Være modig og fungere godt, til tross for at jeg er erklært ufør og helst avdekke når egoet vil noe annet. Så denne vandringen gir tilgang til å forstå meg selv og riste av seg alt som er løgn. I nye møter, treffer man noe i seg selv og kan lære noe om essensen er integrert eller om en ennå sitter fast i noe mørkt. Det sanne er at jeg har rett til å føle meg rett. Det hjelper ikke at andre sier det, jeg må kjenne det selv.

Det er snakk om en måte å leve i et pågående arbeid. Risikere, utfordre, våge, konfrontere egne demoner. Et indre arbeid som skal gjøre meg sterk og solid så jeg tåler mer, men ikke videre likt eller populær, men det er meg selv jeg skal leve med, ikke andres vurderinger.

Alle burde tatt seg en tur, gått mer, og gått så langt og så stille at lidelsen lot seg opphøre og skjønnheten i det som er rundt trengte inn. Men ikke alle kan gå i månedsvis utenlands, så jeg ser at jeg har et privilegium, andre har sine. Men når det er sagt, har man muligheten til å være ut av containeren og utfordre seg selv er det bedre enn å sitte fast og vente på å få en fjær i hodet. Vandring skulle vært gitt på blå resept.

Selv-avviklingsarbeid kan gjøres overalt, hele livet, i hverdagene våre. Denne filmen som heter livet, snurrer hele tiden, så å erobre tilbake egen essens er anbefalt for å få det bedre med seg selv.

Like sikkert som at et tre står i 500 år og er vakkert og bare gir, like sikkert er det at vi har rett til å oppleve oss vakre og frie. Like sikkert er det at jeg må forstå at jeg også har en plass i denne verden. Tilstedeværelse er en lang prosess ut av gamle tankerekker og å integrere bevissthet krever trening. Vi har i mange år innlært mye feilfokus. Hvis vi bare satser på ytre trygghet, fornøyelser og tilfredsstillelse blir vi aldri voksne. Tusen opplevelser gir oss heller ikke den bevisstheten vi trenger for å leve fullverdige liv, heller ikke det å vandre. I beste fall gir det oss en retning og vi kan bli litt klokere, men endringer skjer kun når vi våger å leve ut vår egen sannhet. Vi vet alle når vi har mistrodd oss selv, kritisert oss selv, hatet oss selv, hatet andre, som alt sammen er avsporing fra det egentlige. Egen sannhet er dit du selv har kommet, så mye du våger å være ekte og det genuine menneske du egentlig er.

Bruker du tiden din på å hate noen andre og til stadighet finne feil med de, er du garantert å mislykkes. Vi må lære oss å se på hva vi selv er styrt av. Fokus på egen ståsted og egen redsel for å møte på egne demoner. Vår egen angst og sårbarhet. Vi trenger å se egne vanskeligheter og hanskes med dem i stedet for å ha fokus utenfor oss selv. Vi trenger intimitet, selvrespekt og kontakt med oss selv. Da skaper vi et genuint liv. Først da slutter vi å være barn. Først da er vi voksne.

Det er fint å få lov til å være en dame på 57 år, som våget å bli voksen. Kanskje litt seint, men det var det jeg greide. Etter utallige år på søken etter min egen trygghet og helst fravær av smerte. Nå viser det seg at aksept av smerten gav tilgang til mer rom i meg, istedet for at den sementerte seg i brystet. Aksepten gav tilgang til bevegelse.

Så det er altså ikke nok å ha innsikt og erfaring, det må gjøres og leves. Erfaring gjør deg ikke moden, hvis det ikke har integrert seg i cellene. Løgnene popper opp som umodne kviser i møte med nye hendelser for oss alle, men det viser seg at etterhvert overtar bevisstheten og man reagerer mere friskt og spontant. Det gamle har ikke kontroll lengre. Det gamle som gjør at vi springer fra seg selv og døyver det med for mye av alt, for mye tv, dop, alkohol, arbeid, som gjør at vi blir engstelige, triste og noen syke. Eget liv er ikke en kino du går på nå og da. Det er der hele tiden. Både før og etter en eventuell karrière.

Vandring bidrar til noe større enn meg selv. Jeg er en del av det hele. Mitt lille liv er en del av et ufattelig stort univers og min personlighet får det lettere etterhvert som jeg forstår mer.

Heldigvis oppdaget jeg dette før jeg ble for gammel. Jeg var virkelig ute og kjøre fordi jeg hele tiden lurte på om det var noe feil med meg. Det var basisfeilen. Med nitidig arbeid sluttet kroppen å respondere på agn og manipulering. Folk kunne ikke lengre bruke meg, eller jeg lot meg ikke bruke. Min aktivitet forandret seg. Jeg sluttet å være organisator, arrangør, løpejente, holdepike, trøster, gratis rådgiver, syngedame, klovn, «den som visste» og essensen ble vekket til live og jeg begynte å bevege meg friere. Alle ferdighetene jeg har lært meg fikk et nytt liv. Jeg sitter lengre på hendene mine når folk legger ut lorter, før jeg reagerer, og jeg har sluttet å planlegge i stykker dagene, som jeg oppdaget var et forsvar mot redselen for å måtte stå aleine, at ingen skulle elske meg. At jeg skulle være upopulær. Nå er jeg det mer enn gjerne.

Vi kom oss i hus, et kult hotell i La Storta. Vi har faktisk sett rumpen på et villsvin i dag og vi hørte flere rasle i skogen. To skikkelige grynt ble vi også foræret. Jeg fikk ihvertfall pulsen opp og økte ganghastigheten betraktelig noen kilometer. Kroppen har funket fint i dag. En fin start på en vandring og jeg aner ikke hvor vi skal i morgen.

Innsikt: Alle burde tatt seg en tur, gått mer, og gått så langt og så stille at lidelsen lot seg opphøre og skjønnheten i det som er rundt trengte inn.

Rødt: Ruten fra 2019. Svart: Dagens rute.

Sykkylven – Ålesund

IMG_20210728_140602

Omringet av fjell og total stillhet, våknet vi i Sykkylven. Duskregn tappet på teltet, men det ble ikke noe mere regn av det.

2 ferger tok vi for å få fjordet oss litt og dagens etappe på sykkel var bare 3 mil.

Godt å komme frem til poden som har bosatt seg i Ålesund. Vi greide dette her. Etter en god dusj og husly innomhus faller vi til ro.

Det finnes mange veier og muligheter for moderate lommebøker med rike sjeler og ideer. Trikset er å reise seg og våge en ukjent vei. Kommer langt med vennlighet og respekt for folk som lever i grisgrendte strøk. Utrolig å se hvor høyt og lavt det går an å bosette og livnære seg.

En gave å få oppleve dette her.

Innsikt: bindinger og frykt forsvinner når man våger og være på vei.

IMG_20210728_120914
IMG_20210728_180908

Valldal – Sykkylven

IMG_20210727_193623

Da er livet før og etter badet i Sykkylvsfjorden. Campen er på full fart opp. Eieren her prøvde å prakke på oss en hytte flere ganger, men vi insisterte på telt. Det kan komme regn, så han flere ganger. Vi bergensere er vanntett, sa jeg og så sa han igjen: det er meldt regn.

Og jeg som er inne på Yr.no 30 ganger om dagen vet om det, men det er meldt ytterst lite og vi har utstyret i orden.

Han skulle jo bare selge oss noe han hadde ledig og den er grei den, men det kan også virke som om folk ikke begriper hvorfor vi velger telt når vi kan velge noe annet. Jeg elsker telt livet, bokstavelig talt og har tenkt å holde det ut så lenge jeg kan.

Vi startet dagen med et bad i fjorden i Valldal og kom oss avgårde i 12 tiden. Bare 5 mil i dag så vi brukte god tid. Overskyet og det var Guds lykke. 23 grader likevel. Tunnelene var kalde og først føltes det bare friskt, det dryppet litt fra taket, men asfalten var ok. I andre tunnelen, som var lengre, kom det flere hissige biler etter oss og de kjører grisefort forbi. Det var ubehagelig. Måtte ha en pause før 3. tunnel og der dundret det forbi en trailer. Det bråker. Brukte litt energi på å holde sykkelen rett og ble veldig sliten av det.

Heldigvis var det ikke så langt til fergeleiet som brakte oss over til Stranda. Der lunsjet vi et varmt måltid og takk og pris for det. De karbohydratene svidde vi på vei opp Strandafjellet. Det var langt og tøft. Ja selv på el-sykkel må en jobbe litt. Beina var helt symaskinføtter etterpå.

Vi handlet på en Bunnpris i Straumgjerdet. Jeg tok en titt innom en brukthandel og fikk kjøpt to ting, som vi fikk plass til, fordi Real Turmat-middagene begynner å minke.

Innsikt: enhver valgt vei er designet for noe guddommelig å ta med seg.

IMG_20210727_090815
IMG_20210727_135614
IMG_20210727_140506
IMG_20210727_150849
IMG_20210727_213419

Trollstigen Resort – Valldal

IMG_20210726_121215

En rask utpakking og to utålmodige sjeler, litt rastløs og muligens litt nervøs for Trollstigen. For min del gikk det lekende lett, jeg koste meg opp bakkene. Følte meg både stolt, sterk og fri. Dette årets mestring. Bilene var oppmerksomme og kjørte sakte. På toppen feiret vi med en iskald øl og tok masse bilder.

Resten av turen var bare en lek. Vi trillet nedover Valldalen. Det var ikke mange ganger jeg måtte trø for å komme fremover. Får sykkelen opp i 43 km/t, men da rister den litt, behangeligst rundt 30 km/t i nedoverbakke.

Vi stakk innom Juvet landskapshotell og hadde de hatt en avbestilling hadde vi slått til. Det så utrolig flott ut der.

Eieren pratet lenge med oss, og vi fikk anbefalt en sidevei, så vi fikk kjørt litt på grus igjen. Der gikk også pilegrimsleden (Valldalsleden) og den må være utrolig spennende å gå. Kanskje kan det bli den og, en gang.

På slutten av turen syklet vi gjennom en gruset skogsti og på høyre siden lå det spikertelt en masse. På flaten er det campingvogner med svære eneboliger festet til. Jeg har sett mye, men aldri noe lignende. Enorme mengder spikertelt her.

Vi stoppet også ved en gård og kjøpte bringebær. Frodig dal med masse utenlandske folk som plukket jordbær og bringebær. Herlig å hilse på folk som gjør denslags kroppsarbeid, det er en egen aura rundt det.

Tenker på det, vi skulle hatt så mange flere utlendinger i Norge. Vi trenger de. Det er ikke de som trenger oss. Og om de kommer til Norge for å bare ha et godt liv, så er det vel det vi ønsker oss alle sammen.

Nå har vi campet 50 meter fra stranden og livet mitt er før og etter det badet. Teltet er halvveis oppe. Sigøynerleiren vår har inntatt Valldal.

Det er en stor gave å få oppleve norsk natur i slikt vær. Yr truer med regn etterhvert. Yr er blitt favorittappen min, der skjer det endringer som jeg ikke rår over, hele tiden. Vi får se. Nå er både fortiden og fremtiden akkurat her. Det blir som det blir og det er det beste som er.

Innsikt: alt faller på plass, av seg selv.

IMG_20210726_134445
Fornøyd
IMG_20210726_150112
P7260520
P7260522
IMG_20210726_162852
IMG_20210726_170306

Hviledag Åndalsnes

IMG_20210725_130320

Campingplassen ble tømt for ungdommene som tidlig kom seg på toppturer. Fremdeles et vemod i meg at disse toppene ikke er innenfor å bestige for meg. Men jeg sykler fra Trondheim til Ålesund, og jeg er ikke den som ikke har fått bevegd meg i livet, har egentlig fått brukt dagene ganske godt.

Vi syklet inn til byen, 5 km, tok den nye gondolen opp og gikk en rusletur opp i høyden. Det var spektakulært å se alle fjellene bade i sin skjønnhet.

Gondolen ned og vi fingikk litt rundt om. Har nevnt ordet rik flere ganger på denne turen og jeg er enig med meg selv i at man får legge i ordet det man vil. Jeg føler meg rik, selv om jeg må telle på kronene.

Lurer på om de som lå på dekk på sine catamaraner, om de føler seg rik. De så ikke fornøyd ut en gang. Det krever nok sitt å ha det slik, og for meg er det langt fra rikdom. Det ser egentlig ganske kjedelig ut.

Å være rik er en indre følelse for meg og den får du ikke tak i for penger ihvertfall.

Vi tok et bad i elven Istra før vi syklet opp til campen. Sandstrand og gode greier.

Nå er det klargjøring for morgendagen og i bakgrunnen hører jeg torden. Best å pakke sammen før godværsbygene kommer.

Innsikt: rikdom for meg er fritt fra indre kaos og repeterende tanker.

IMG_20210725_125959
IMG_20210725_133644
IMG_20210725_165400

Lesjaskog – Trollstigen Resort

IMG_20210724_162953

Etter en vellykket teltnatt bars det rett ut i Lesjaskogsvatnet igjen. Faktisk kaldt om natten, men dagene er veldig varme.

6 mil i dag på riksvei og noe sykkelsti etter Trollveggen. Avsindig vakkert, sånn at jeg nesten gråt av glede. Det var ikke så veldig om å gjøre å komme frem, for det var så mye å skue, men siden vi hadde forhåndsbestilt hytte (sikring hvis det skulle bli dårlig vær), så var det godt med en dusj og en veranda, hvor jeg kan sitte tullet inn i et hvitt håndkle og taste.

Utsikten er Romsdalseggen og på andre siden er det dalen inn til Trollstigen, som vi tenker å sykle opp på mandag.

Må bare gi meg ende over for været vi er blitt beriket med, men vi vet det kommer regn om noen dager, så vi skal få prøvd oss, men akkurat nå er fortiden og fremtiden her.

Forsøker å akseptere alderen og overvekten alt jeg kan. Skulle gjerne vært på en topp når vi var her. Men når ting er som de er og ikke ble som de skulle, velger jeg å forstå at det er bare egoet som vil ha mer.

Ingen utfordringer med syklene, bare en av sykkelbaggene til Bernt som begynner å ta kvelden. Han bruker de jo hele året. Alle ting er forgjengelig.

Innsikt: Livet byr også på godt vær.

IMG_20210724_090650
IMG_20210724_145818
Slettafossen
IMG_20210724_164832
Trollveggen
IMG_20210724_165608
Romsdalshorn
IMG_20210724_172139
IMG_20210724_172522
IMG_20210724_173857
Romsdalshorn

Hageseter – Lesjaskog

P7230477

For en magisk dag.

Formen var meget bra etter 10 timer med søvn og lysten til å bevege seg ute i naturen var der tvert. Pakkingen gikk lekende lett og avskjeden med folk vi hadde startet dialoger med ble avsluttet.

Menn med trillevogner full av egen drit passerte oss jevnt og trutt. De bøyde hodene deres gjorde at vi kalte det «Walk of Shame», det er stygt å le altså, men det ser og høres passe rart ut. Skikkelig flyplasslyd langt oppe på vidden.

Startet dagen med 3 mil med grusvei, sol og åpne vidder. Har aldri opplevd maken. Godt tilrettelagt for syklister har det blitt.

Dombås var fylt med folk til randen. Ingen har munnbind lenger. Håper det går bra dette herre. Er spent på etter ferien. I dag tok yngste sønn vaksinen, så verden skal gå videre får vi tro, uten for mye hikke og problemer.

På Dombås spiste Bernt og jeg hvert vårt smørbrød, jeg et glass hvitvin og han en øl. Det er jo soleklart for lite og vi drakk for lite vann, selvsagt, så vi stoppet på Avdemsbue som Guri på Hageseter så vi måtte gjøre. Vi delte en liten pizza som het «Litt irritert». Jeg drakk en slags sprudlesaft med alkohol i (det ble kalt bringebærøl), som damen i kassen bedyret til Bernt at skulle passe til meg. Jeg fikk det ned, men noe fra barndommen gjør at akkurat saft med alkohol ikke fungerer for meg.

Det var 47 kilometer med sykkelsti fra Dombås og vi kastet oss i Lesjaskogsvatnet straks vi kom hit. Dehydrert, sulten og kokt i hodet av all varmen. Nå er teltet på plass og vi har spist en slags forrett, før Real Turmat til middag.

Vi bor litt i utkanten, litt for oss selv, som min naprapat sa til meg en gang: «du er noe for deg selv du Betty» Hvorpå jeg heldigvis husket svaret til Lystad/Mjøen i en sketsj «Nei, jeg er mest sammen med andre, det er bare noen ganger jeg er noe for meg selv.»

Men det vekker oppsikt å komme syklende, med alderen mellom 55 og 65, bo i telt, le høyt, spille musikk, henge opp klessnor. Det ser alltid ut som en sigøynerleir rundt oss. Så i dag valgte vi oss utenfor den lange promenaden av campingbiler etc.

Det er helt ufattelig bra vær og i morgen er det visst nok meldt like fint. Vi må vel snart ha brukt opp all karmen vår, for dette er for godt til å være sant.

Jeg drikker en halv flaske Cremant De Bourgogne (veldig god – rimelig) og kunne sikert tastet herifra til månen, men snart må vi spise og få lagt oss, så vi kan «gønne» på i morgen.

Innsikt: akseptere at andre synes at du er noe for deg selv, mens du selv forstår at du bare er en del av alt og alle.

IMG_20210723_110231
P7230483
IMG_20210723_115904
IMG_20210723_164839
IMG_20210723_202628

Hviledag på Hjerkinn

IMG_20210722_110551

Denne hviledagen var gull.


Ved frokostbordet satt pilegrimspresten Einar Vegge og vi fikk oss en god prat. Han velsignet vår tur og vi hans og jeg fikk gjengitt det som jeg opplever som det viktigste fra pilegrimsturens lærdom, nemlig den indre rikdomsfølelsen og takknemligheten.

Vi fulgte han et lite stykke avgårde, før vi fingikk litt oppover i høyden og så ned for et godt nakenbad i elven Folla.

I skrivende stund er det vindstille og 20 grader pluss og det er visst meldt like fint i morgen.

Siden det er 22. Juli og 10 år siden Utøya, må jeg legge til at det aldri taes reelle oppgjør med folks ubevisste aksept av rasisme og fascisme. Jeg er rasende på politikere som aksepterer «OSS og DEM»-retorikken. Det er masse av det på høyre siden i politikken og jeg håper de forsvinner fra styrestolen til høsten. Folk burde være mere sinte på den gryende fremmedfrykt.

Jeg skrev følgende kommentar på Bernt sin dagens status:

Da er det vel bare å ta av seg silkehanskene, tenne bål og røyke ut alle halvfascistiske meldinger som formerer seg som horer på kaninpiller over alt. Ta f. eks en episode i Dagsnytt 18, hvor en høyremann skulle svare på hva de papirløse menneskene i landet skulle gjøre hvis de ble alvorlig syk, for de har nemlig ingen rettigheter annet enn ved akutt sykdom, hvorpå svaret hans var at da måtte de dra dit de kom i fra (hvor de heller ikke får hjelp) . Det er OSS og DEM retorikkens høyborg. Slike uttalelser er også grobunn for all rasismen og fascismen. De kan si hva de vil, og de må gjerne si at jeg drar «rasismekortet», men det er det det er. De må si hva de vil, men de skal ikke stå uimotsagt. F.eks igjen, når Siv Jensen snakker om «snikislamisering.» Hun antyder at vi har noen indre fiender, på samme måte som nazistenes dolkestøtslegende i mellomkrigstiden. De finnes ikke annet sted enn i trange konservative og redde hoder.
Nei, det er på tide å trekke ned buksen på de i stedet for å spre uskyldige hjerte- og stearinlys-emojier.

Koser oss på ferie!

Innsikt: Hageseter er blitt et hellig sted.

IMG_20210722_133352

Smegarden – Hageseter

IMG_20210721_083732

Det var fantastisk å bli tatt i mot på Hageseter av sjefen sjøl, Guri. Gode minner fra vandringen. På Hageseter har de tidenes Juli, men likevel fikk vi noen ord og en øl hver.

Temperaturen er 20 pluss og vindstille. Jeg har ihvertfall aldri opplevd maken her. Første gangen var da vi ville gå over til Grimsdalshytta på ski, som en del av vandringen, men mislyktes og måtte hentes ut av Røde Kors. I fjor var vi her med Grete og Tore og tettet hullet på pilegrimsløypen.

Våknet i teltet, etter en kald natt, men jeg var flink til å ikke fryse. Kaldt er kaldt, ikke noe mer. Pakket meg inn i soveposen og lå helt stille. 2 gode netter i telt er tilbakelagt og jeg er så fornøyd med det. Komforten er maksimal og å sove i det fri er optimalt, så jeg fryder meg bare verre. Humøret er upåklagelig og etter corona-tiden er det godt å se folk. Det er et eget studie å se campingbilene rulle inn på sine plasser, seint på kveld. Om morgenen går herrene med en slags trillekoffert og dumper bæsjen de har samlet i bobilen. Vi ler av at det alltid er mannfolkene som tar den jobben der. Fordel med telt er at vi slipper den seansen der.

Det var en øvelse å traktere E6 i dag. Eneste mulighet. Vi fant noen grusveier, men de var på svært få kilometer. Irriterende at bilister tror de eier veiene, men det blir det forhåpentligvis slutt på. Veien er for alle fremkomstmiddel. Hadde et par episoder som trigget «Fuck You»-fingeren. Enda godt at denne etappen bare var på 47 km og i morgen skal vi nyte området her.

Føler meg så heldig, så rik, så sterk, så glad.

Gleder meg til en dusj og et godt måltid her.

Innsikt: å jobbe litt for føden, er gull verd.

IMG_20210721_083115
IMG_20210721_122614
IMG_20210721_163521
IMG_20210721_164734