166: Montesanto – Argenta

  • 10. oktober 2019
  • Distanse: 19.5 km
  • Totalt: 3419.9 km
  • Tid brukt: 5:54

6 dagers vandring unnagjort og i dag gjorde det vondt. 5 dager er egentlig ideelt. Det vet vi jo, men 6 dager er innafor. Vandreklærne på vask og i morgen har jeg bestilt hårklipp. Fikk indisk mat i går. To busslaster med indere hadde med egen kokk og det var jo helt himmelen. Den middagen er med på 10-på-topp-listen. Skal prøve å like hviledagen. Den må til, så jeg ikke går på meg skader. Rundt to mil er min limit, fatter ikke at andre vandrere klarer 3 mil i dagevis.

Hadde ikke noe tema underveis i dag. Ikke annet enn at det gamle innlærte trossystemet forsøkte å finne feil med gårsdagens tema. Eller med meg, rettere sagt. Solgte ingenting, folk kom ikke på konsertene, hadde ikke noe management, jeg greier ikke å få lesere til bloggen en gang, ihvertfall ikke mange som kommenterer blablabla. Det visste jeg kom til å komme, men det blir støy i det fjerne og jeg er ikke invadert av det på samme måten som før. Jeg kjøper det ikke. Det er ikke mitt. Det er tillært dritt. Det er egoets skrik for å overleve og forsøke å bekrefte meg som en kvise på samfunnets rumpe. Den setningen har hatt faens makt, siden jeg var tenåring. Men nå repeterer jeg meg selv. Skrev et helt kapittel om Faens Makt i Klok Av Skade.

Familien er på Quiz på Rockheim i kveld. Ikke så mange uker til jeg ser de igjen. 595 km sånn ca.

Innsikt: la hviledagen få gjøre jobben sin.

Reklamer

165: Ferrara – Montesanto

  • 9. oktober 2019
  • Distanse: 20.5 km
  • Totalt: 3400.4 km
  • Tid brukt: 5:46

I går vinket jeg til Robert og Elisabeth via Messenger Videochat og må si at jeg gleder meg til å treffe kjentfolk igjen. På den annen side, så våkner jeg glad hver morgen og det er mange år siden jeg har gjort.

Jeg mener, rein glede, aner ikke for hva, men jeg trenger vel ikke å analysere det i stykker. Gikk fra hotellet og sørover. Gjennom Ferrara, nok en spennende by, som jeg ikke tar meg tid til. Oppdraget mitt krever fokus.

I dag kom jeg på De Syv Skuffelsene, som noen små topper kalles fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta. Har gått trekanten 2 ganger, sist gang for 21 år siden, gravid i 6 måned med Ruben. Poenget var at de blir kalt skuffelser fordi når du forserer en, så kommer det en ny. Du tror du er på toppen, så er det en ny skuffelse bak skuffelsen.

Har sammenlignet dette med meg selv i dag. Har hatt mange selvpålagte skuffelser bak meg. Den siste var boken Klok Av Skade. Riktignok så er jeg saktens fornøyd med å ha skrevet den. Boken ledet meg hit til Ferrara. Den gjorde en forskjell for meg. Og alt kreativt som er egofritt, er verd noe i seg selv. Samme med siste platen, som jeg laget med Frode Dyrli Angelsen, Fra April og Ut. Jeg har hørt på låtene de siste dagene og de er rett og slett gode. Fornøyelige, liker de. Låtene er laget fra «det rette stedet» essensen, altså egofritt.

Men egoet vil så gjerne ha noe å si og det egoet har sagt, alltid, er at det er ikke bra hvis det ikke blir likt av de andre, der ser du, osv. Hvis ikke det selger er det dritt, hvis ikke folk responderer har dummet deg ut osv.

Men gudskjelov, i dag har jeg skjønt, at kunst har ingenting med andre å gjøre, sånn helt egentlig. Det er et uttrykk fra et sted inni deg, en opplevelse, et avtrykk fra sjelen, et verk du selv har skapt og det står fritt. Uten et eneste «like». Uten at noen må si noe om det, fordømme det, like det. Det er noe som bare må ut. Det må formidles. Og sånn har jeg alltid brent og nå er følelsen kommet litt tilbake.

Tenk hvis Van Gogh skulle brydd seg om tilbakemeldinger. Hadde ikke blitt mye kunst av det, den gangen da.

Men uten sammenligning, for øvrig, så skrev jeg om skuffelser.

Det er nårt egoet kommer inn, det blir problematisk. Tanker, basert på noe gammelt, plukket opp, inn lært, vil ha råderett og forstyrrer det som skapes. Det stjeler ordene og får deg til å skamme deg over deg selv, når det «ikke funker».

To album funket ikke, Svart Natt og Brenn Hexen. Har undres mye over dette, også i dag, men på en litt annen måte. Litt friere egoets behov for å selge, vise, bli noe, imponere, bli anerkjent for å tjene inn igjen pengene som vi investerte, som er en ærlig sak, men fremdeles opererer vi i det kollektive egoets klør.

Jeg ble en bedrift som skulle betale musikere for å spille med meg. Vi har jo alltid delt sosialdemokratisk på overskuddet, i alle de år, men alle har hatt et eierforhold til musikken jeg/vi leverte. Nå var det slik, at jeg var soloartist. Noe så skrullete! Vel, tilgivelig nok, fordi det skjedde helt reelt et mannefall under Svart Natt-albumet, men jeg er et flokkdyr, ingen soloartist. Jeg har trengt mennesker rundt meg alltid. Jeg har aldri vært flink nok musiker til å kunne klare meg aleine, knapt nok som punker. Jo, noen låter jeg har laget står seg, med bare meg, f. eks: Lipstick Killer og Ting Er Ikke Slik De Ser Ut.

Tilbake til skuffelsen igjen (sånn skjer tankerekkene når jeg vandrer).

Når egoet ikke er der, ser jeg på saken på en ny og interessant måte. En ikke fordømmende eller bebreidende måte og det elsker jeg. Veldig spennende prosess.

Jeg skal ihvertfall stole på at livet viser vei, for uansett hva andre liker eller ikke liker (som alle er fri til, også jeg) så er det man har skapt selv et uttrykk som ingen kan ta fra deg.

Innsikt: la det som er skapt få stå i seg seg selv.

164: Polesella – Ferrara

  • 8. oktober 2019
  • Distanse: 25.3 km
  • Totalt: 3379.9 km
  • Tid brukt: 6:59

En smooth dag, men jeg må komme igang tidligere når strekket er over 20. I dag var det toget tilbake til gårsdagens stopp som ikke gikk før 11 og noe. Det har jo sine fordeler å få drøye litt om morgenen også. Og ta en kaffe (espresso) på cafe. Koster 1 euro og 10 cent og er 2 slurker, sånn gjør Italienerne det, raskt inn og ut.

Det var mye asfalt. Prøver å ikke hate det. Har gode sko ihvertfall. Kom til en benk etter 6 km, men der var det et vepsebol, så veien gikk videre, etter 9 km satt jeg meg bare ned i veikanten og koste meg med Real Turmat müsli pose. Masse proffe syklister trente i grupper i dag. En av gutta snudde sykkelen, syklet tilbake til meg og sa ett ord på italiensk. Jeg skjønte det ikke og spurte «English?» Han sa: «Beautiful», mens han snudde sykkelen tilbake og etter de andre. Det tok jeg virkelig til meg som et kompliment og tok et bilde av meg selv med det samme. Reiste meg og tok et bilde av Hard Rock Cafeen min og satt meg ned igjen. Lo og gråt om hverandre. Fikk samme følelsen som jeg fikk i Danmark, etter Aars, da en fremmed dame velsignet turen min. Jeg trodde hun var prest. Da også gråt jeg masse. Og jeg takker disse to fremmede for at de gidder å gi så mye. Man vet jo aldri når noe treffer hjerte, men i dag gikk det rett hjem.

Fant en liten bar på halvveien og fikk toast og masse omsorg. Før jeg gikk tok jeg en medisinsk Fernet. Den virket noen kilometre. Min søster Gry Annett kaller det for fyllikdrikk, men for meg er det kun til selvmedisinering når det er påkrevet. Akkurat som pinnekjøtt, det er godt, men du spiser det ikke hver dag.

Spiser det samme som jeg spiste i går. Noe suppegreier med nudler og god smak, mens jeg blogger. Fikk forresten beste sushi-måltidet ever i forrige by, som jeg allerede har glemt hva het. Rovigo?

Skal grøsstidlig opp og legge bak meg mere landskap og flere dårlige tanker, om de kommer, sjeldnere nå, stoler mere på det nye.

Innsikt: ta i mot

163: Rovigo – Polasella

  • 7. oktober 2019
  • Distanse: 18.4 km
  • Totalt: 3354.6 km
  • Tid brukt: 5:59
  • Innkvartering: Astra Hotel

En lett vandredag. Kroppen var opplagt og humøret på topp. Ruten var laget slik at jeg fikk masse grus å gå på. Området er flatere enn Danmark, husket at jeg trives best i åpne landskap.

666 km igjen. Trondheim – Oslo eller noe i den duren.

Kjempeglad for at formen slo til igjen. Forkjølelsen har roet seg. Takknemlig og fremdeles imponert over kroppens evne til restitusjon.

Jeg skjønner egentlig ikke at dette går an, men det gjør altså det. Jeg har gått langt og har ikke hatt lyst til å gi opp en eneste gang. Hver dag skjer det noe spennende i form av motivasjon eller nye tanker.

Fryder meg over de nye tankene, som er friere og mere solid og mere ivaretakende for meg selv. Mere frigjort fra frykt og det, i følge diktet jeg delte i går vil mitt nærvær automatisk frigjøre andre. De som vil ha det da. Ikke alle som liker nærværskraften.

Om morgenen er luften skarp så jeg går med ull nå. Litt for varmt midt på dagen.

Gikk til Polesella og måtte ta tog til Ferrara for overnatting. Da blir det tog tilbake i morgen tidlig og fortsette der jeg slapp.

Innsikt: Alle ting går over. Som vi sier hjemme hos oss: Enten går det bra eller så går det over!

162: Boara Pisani – Rovigo

En av de 5 korteste turene på denne vandringen. Men dog kanskje en normal søndagstur for mange. Snakket med min mellomste sønn, Per Kristian i dag og han sa at nå hadde jeg ikke så lenge igjen. Riktignok det, spørs hvilket perspektiv du tar. Hvis du skulle startet og gått 68 mil fra i dag av, så ville det jo oppleves som om det tok sin tid. Jeg skal som skrevet i går, fordele det på 6 uker. Dvs 2 mil per dag og 6 hviledager, en per uke. Så lenge har ikke han hatt ferie siden han var ungdom.

Så jeg undres på hva kunsten er de siste milene. Ikke gå amok. Ikke gå av hengslene. Ikke gå for fort. Ikke for sakte. Jeg hater hviledagen, da savner jeg familien min. Bedre med korte vandredager, for da har jeg en oppgave og slipper å fokusere på at jeg er aleine.

Er litt for kroppslig sliten til å besøke museum etc og for visuell mettet til å spasere rundt. Trenger bare å få blogget litt, vasket litt klær, spille litt på mobilen, brodert litt. Gjespet og klødd meg litt på magen, selv om det er midt på dagen.

I dag skal jeg bare gå ned og spise, chille, zappe tv og det jeg nevnte. Og selvsagt planlegge rute med Bernt. Det er mye booking og ting som skal klaffe og alt tar vi fra vår egen lomme. De fleste som bor på hotell blir betalt av jobben. Jeg ser det på de, at de har gått trøtt av å spise ute. Jeg er drittlei av det. I går spiste jeg Entrecôte, uten saus og med 20 CL rødvin til. Jeg savner å lage mat, å lese en papirbok, å ikke føle meg jaget.

Hver morgen føler jeg meg jaget. Sikkert fordi jeg er litt sliten, men de som vasker skal gjøre jobben sin og jeg må pakke og komme meg avgårde. Jeg liker det lille presset som er i det å komme seg videre også. Være på oppgaven. Gjøre jobben. Forholde meg til meg selv og egne greier. Alle tingene mine som har sin faste plass i sekken. Og de sekundene jeg slipper taket på et sted og går for veien føles ubeskrivelig ut. Hotellet har fått sine penger, jeg har fått min frihet. Ubetalelig.

Det er jo en skrullete greie å gå til Roma. Men i mangel på annet å gjøre for å friske til og etter å ha forsøkt alt, så var det bare å sette en fot foran den andre. Har aldri vært lat, dessverre. Men tvinges til å roe meg ned mellom øktene per nu, ihvertfall.

Hadde innbilt meg at noen kilo av kroppens fettmasse skulle forsvinne, men vekt messing er jeg det samme, tror jeg. Har bare sluttet å hate det. Ser en sunnere og mere trent kropp i speilet uansett.

Bebreidelsestiden er over. Det er slutt. Det er nok nå. Jeg har tråkket på meg selv og forsøkt å forandre meg, i alle de år. Ene grunnen er sånn selvpålagt indre kritikk, det andre er klangen fra barndommen, om å være for mye. Begge deler foregår på en egen radio frekvens, som hodet mitt manøvrerer. Om ikke annet, så har jeg lært meg å skru ned lyden.

Favoritt temaene mine som handler om ego/essens og tilstedeværelsen kunst blir kanskje for selvutleverende. Ihvertfall blir tilbakemeldingene rare i forhold til det jeg formidler. Jeg er kanskje en av de sterkeste, modigste og sunneste personene jeg kjenner. Jeg bare deler at livet har flere sider. Jeg er ikke deppa eller svak, jeg er åpen og sårbar. Jeg forsøker å nå kjernen i mitt indre, så jeg kan ha en god relasjon til det som er bakenfor egoet, så jeg kan funke fredfullt og fritt. Respektere den kraften jeg fikk utdelt, som har blitt drysset ned av meg selv, særlig.

Nelson Mandela leste disse ordene høyt en gang, passer å gjenta de i dag:

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys,
ikke mørket som skremmer oss mest.

Vi spør oss selv,
”hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull og fantastisk?”
Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette?
Du er et barn av Gud.
Å gjøre seg selv liten gjør ikke verden bedre.
Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten,
for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.

Vi er født for å bekrefte den Guds storhet som er i oss.
Den er ikke bare i noen av oss,
den finnes i oss alle.
Når vi lar vårt indre lys skinne,
tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra vår egen frykt,
vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.

~ Marianne Williamson ~

Imnsikt: lett å være møll i andres lys, vanskeligere å stå i sitt eget lys å skinne.

161: Monselice – Boara Pisani

  • 5. oktober 2019
  • Distanse: 19.0 km
  • Totalt: 3229.8 km
  • Tid brukt: 5:53
  • Innkvartering: Hotel Petrarca

Hvis det skal være noe poeng i denne bloggen for ettertid og for etterkommere som skal vandre til Roma, får jeg snakke mere om løypevalg tror jeg.

I dag hadde vi høytlesning fra Trondheim, fra boken til «vår venninne» som Bernt kaller henne, Synnøve Skåksrud. Fordi hun har gått foran og vist vei til Roma via sin reise, sin blogg, sin bok. Via Roma går i en krok akkurat her jeg er nå. Tar et foto fra mobilen, som viser Via Romea-veien akkurat her. Skulle gjerne fulgt den veien slavisk, fordi jeg har regnet dager til Roma, inkludert hviledager, via Via Romea, men det fantes ikke noe ledig overnatting inni der, og ikke faen om jeg går hele den veien rundt, som hadde blitt langt over 30. Synnøve gikk den og måtte gi seg på 30 km, da ville ikke hennes kropp mer, så hun tok taxi til Rovigo.

Derfor har jeg i dag gått min egen vei til Boaa Pisani og i samråd med kontrollsenter et i Trondheim har vi igjen landet på en kort søndagstur i morgen. Planen var til Ferrara på 3 dager. Lange etapper, men pga vanskelig med overnatting blir alt snudd på hodet. Det forgår et sykkelløp og et billøp i helgen.

Jeg er glad for kort etappe i morgen for jeg er blitt litt forkjølet og føttene er rødglødende. Prøver å passe på meg selv. Blandingen av å lytte til kroppen og ha selvdisiplin nok til å stå ‘an av er en merkelig kombo. Det finnes ikke rom for syting, da har jeg tapt. Her gjelder det å holde fokus. Et blodslit, på rette siden.

Jeg vet, pga boken til Synnøve at mandagen består av 97 prosent asfalt, så kanskje Bernt får til å finne noen grusveier via flyfoto.

Mange av Synnøve «feiltrinn» slipper jeg å gjøre, fordi hun har vist vei. Og hun gjorde dette uten et kontrollsenter, hun involverte seg mere i pilegrimsfolket, det er mange veier til Rom. Og hun gjorde dette uten Via Romea-tracket/appen, det er helt utrolig, for merkingen er comme ci comme ca.

Det er bare å senke skuldrene og finne roen. Det er 6 uker igjen av denne reisen. Det er en norsk ferie, pluss seniluken. Det gjelder å nyte dagene og ikke bare komme frem. Det gjelder å avslutte sterkt.

Innsikt: Det gjelder å avslutte sterkt!

160: Padova – Monselice

  • 3. oktober 2019
  • Distanse: 24.1 km
  • Totalt: 3210.8 km
  • Tid brukt: 6:39

I dag har jeg snakket skikkelig høyt og bra med hjernen min. Tatt stålkontroll. Veiledet milene, så de bare ble en jobb som måtte gjøres.

Det må da være slik idrettsfolk gjør det. Kom en kar syklende forbi. Liggende på sykkelen. Brukte bare hender. Skikkelig treningsøkt. Mange av disse som er proffe, er å se på dagtid. Det er jobben deres å holde seg i form.

Altså mine mil er en jobb som må gjøres. Noen ganger blir det transportetappe-følelsen og noen ganger noe mere.

Gikk gjennom Padovas gater i morges. Var innom Scrovegni-kapellet som rommer Maria-bildene av Giotto. Der var det 3 skoleklasser og to busslaster med pensjonister. Jeg skjønte straks at dette ville ta halve dagen og 2 mil krever sine timer. Så jeg gikk der i fra etter litt kikking omkring.

Synes det er deilig å vandre når det heller mot kveld. Kaldere og mørkere. Hodelykten er tatt i bruk. Da er det bare en ting jeg sleper på som ikke er tatt i bruk. Lakenposen.

Sitter akkurat nå med beina i bløt. Har slept på 1 dl grønnsåpe lenge. I dag kom den til nytte. Tar meg en hviledag i morgen med innlagt tur til Venezia. 3 stk som har frarådet meg å dra dit. Jeg drar. Jeg har vært der før. Jeg vet at det er dyrt. Jeg vet at det sannsynligvis er mye folk. Mygg. Varmt etc. Men jeg er for nære til å la det være.

Innsikt: Å leite etter tilstedeværelsen er som å leite etter brillene som sitter på hodet.