Julekalender 2020, Luke 4: Hjelp Meg

I 2014 gikk Ruben Marius, min yngste sønn, og jeg i studio for å spille inn en låt vi hadde skrevet sammen, Hjelp Meg. Ruben Marius sin akustiske gitar forsvant inn i en overprodusert variant, som gjør den til noe annet enn det vi hadde tenkt. Det er rart når man har ønsket seg noe annet, da klarer man ikke å slippe taket på den følelsen som var der, når grunnmuren ble lagt. Det er som å ønske seg risengrynsgrøt, så får man riskrem i stedet. Smaker godt, men dekker ikke samme behovet. Hjelp Meg studioversjon ble litt voldsom og Ruben liker ikke studioversjonen i det hele tatt. Men jeg liker likevel studioversjonen sin kraft og uttrykksfullhet.

Jeg har et ønske om å få spilt den inn på nytt, slik vi ville ha den. En mer nedpå låt, i Neil Young-ish stil, så sant en bergenser kan få til sånt, With a little help from my friends så går det nok.

Coveret er et maleri av May Lise Hoel. Blikket har den oppgittheten jeg følte den gang.

Jeg liker at denne låten er laget av Ruben Marius og meg sammen på Gran Canaria i 2012. En ære. Vi laget til og med et video-opptak til låten.

I første verset handler det om tankekjøret rundt temaet svik. Tankene svanset til stadighet rundt, som en ape som hopper rundt i sine trær. Jeg ble fullstendig invadert av det og var livredd for å bli bitter.

Broen beskriver en angst for å ikke greie å løse det uten å flykte.

Andre verset handler om livet som prøver å ordne opp for meg. Ordene som skrives på innsiden av en selv. Et vers om hvordan ord kan virke forløsende, men så kommer skammen, som sier at man ikke kan være fortvilet.

Refrengene er en bønn om hjelp. Et ønske om å forstå og en frustrasjon over å ikke bli forstått og en sorg over at dem det gjelder ikke forstår.

Vers 3 handler om smerten som har sin forankring i fortidens klør. En opplevelse av å sitte fast med tankedemonene, en svart skam og en stemme som sier: «det går da ikke an» osv.

Setningen: «Når du er med meg er verden et annet sted» er redningen. En setning som sier at når man har det ‘sånn’, finnes det hjelp å få, noen som sier at det ikke er noe feil med deg.

Jeg liker teksten og melodien veldig godt, spenningen mellom de stakkato versene og de myke refrengene.

Hjelp Meg i originalversjon på Gran Canaria, 27. desember 2012.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 3: Why God

Why God fra EP’en Babe Gone Wild (2011) er en låt jeg skrev i 2008, hvor jeg står for tekst og melodien selv. Det er jo alltid en sannhet med modifikasjoner, siden alle musikere som spiller på en låts spede begynnelse bidrar, men det heter seg – slik jeg lærte det på Complete Vocal Institute (CVI) i København – at den som har melodilinjen på sangen har melodien, og i dette tilfelle også med mine enkle barrégrep. I 2011 fra dro jeg rett fra en CVI-samling til Jailhouse Studios i Horsens, DK, med 15000 danske kroner på lommen, som en gave til meg selv og fikk jobbe med Tommy Hansen (som blant annet har produsert Helloween) i 3 dager og 4 låter som alle ligger på alle medier. Han syntes at Why God var for flat og bidro med noen akkorder på broen på sangen, altså han var med å arrangere Why God på studioversjonen.

Siste gang den ble fremført live var 19. mai 2012 med fullt innleid band. Ble nok den beste fremførelsen noen sinne. Må bare trekke frem Steinar Krogstad her, trommeslageren og presisjons-mester. Han holdt styr på oss alle. Med kun én øvelse i ryggen – og jeg som elsker å øve – ble et helt sett med låter fremført under hans ledelse. Det ser ut som om det er jeg som har kontrollen, men det er bare synsbedrag. Jeg bare beveger meg opp på et trygt bakteppe av dyktige folk. Men som nevnt tidligere, å være artist er noe annet enn å spille i band og trivselen var større for meg når jeg bare var et medlem og ikke en frontfigur som på denne konserten. Arrangerte konserten selv, og med 49 betalende kan du si at det ble et hårreisende underskudd, men verd opplevelsen var det.

Låten fortalte meg at jeg allerede da var sliten av å levere. Denne påtrengende trangen til å formidle var blitt en slitasje. Følte at jeg jobbet i motvind hele tiden. Svømte insisterende mot strømmen med egne låter. Jeg lurte virkelig mye på hvorfor jeg trengte å eksponere meg så hardt når responsen var lunken. Hele tiden drevet av en indre fossekraft som dessverre ble til en desperasjon til å få til noe mer. En idiotisk ambisjon om å aldri gi seg, så ville jeg nok en gang slå igjennom og bli hørt, likt, sett, spilt på radio etc. Jeg delte så mye av meg selv at det opplevdes skadelig etterhvert, både gjennom Levd Liv og egne konserter. En slags skadet klovn som trengte applaus. Strakk strikken alt for langt, for kanskje en dag, en vakker dag…. osv.

Why God hjalp som en tilgivelse for all prøvingen. Jeg greide ikke å lande i meg selv, men Why God hjalp meg de minuttene denne pågikk.

Motet mitt og stoltheten min ble brukt som egoets skjold for å være mere og klare mer. Jeg arbeidet døgnet rundt for å få til noe som kunne fungere. Til slutt var jeg drit lei av fortvilelsen og forargelsen over en korrupt bransje. Jeg kunne ikke det sosiale spillet. Jeg drakk ikke øl med de riktige. Musikkens skjønnhet forsvant inn i en kamp som jeg ikke trengte og tapte. Why God fikk meg til å slutte å kjempe, gudskjelov!

Svartisen-framførelsen var en utrolig morsom opplevelse, fordi jeg hadde bestemt meg for å holde konsert med stegjern på beina og slik ble det. Konserten var del av Foster-festivalen 2011. Mine sønner og min mann, bidro med å bære tunge sekker med en Roland Street Cube, gitar, mikrofonstativ, ledninger, brus og øl for salg etc. Først over med båt, så med sykkel inn forbi vannet og så en to timers marsj opp til innsteget. På veien møtte vi en båtlast med turister fra Hurtigruten og vi solgte inn konserten som skulle holdes. Dessuten var Halsa-gjengen på plass. Så vi teller ihvertfall et hundretalls mennesker opp bakkene for å overvære dette. Det duskregnet litt i starten, men himmelen åpnet seg og på breen ble det et tåketeppe av vann som fordampet som fungerte som røyk på min brede scene og lyskasteren var solen, som begynte å skinne. En utrolig opplevelse egentlig. Det var i tiden jeg ennå spilte litt gitar. Kjørte noen sanger på konserten med gitar og sang, noen med singback og gitar og noen med singback og bare sang. Funket som bare det. Roland’en og stativet skrudde vi fast på isen med isskruer. Det holdt hele veien.

Why God ble også fremført med bbbb og Songlaget Bygdaljom, som kor i 2008 i Vår Frue Kirke. Har dessverre ikke opptak av dette.

Jeg gikk aleine inn i Vår Frue Kirke en gang og fremførte låten for tomt hus, det er en grusom men nødvendig versjon.

Why God ble til som en bønn. Teksten hjalp meg masse med å finne ut av noe inni meg. Jeg jobbet da med å se forskjeller på det ekte og falske ytre. Refrenget har en haug med spørsmål om hvorfor man gråter når man er sint, hvorfor man gjemmer seg når man egentlig kan være modig og stolt.

Enjoy:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020, Luke 2: Nært Deg

Den beste versjonen av Nært Deg er denne spooky versjonen, synes jeg, og som her er fremført med en gjeng fra Toten på Familien i Trondheim. Vi kalte oss bare Betty. Konserten var i 2010, en strevsom tid, etter mannefall i Betty Big Boom Band (2008). Forsøkte å bygge opp en ny gjeng. Folka gjorde det de kunne for å stå i ryggen og backe meg opp, men for å være helt ærlig, likte jeg bedre å spille i lag med folk som hadde eieforhold til alle låtene – til de som skapte låtene først – men likevel, det kom mye bra ut av Toten-oppholdet også.

I studiotiden til Svart Natt, tok Markus Klyve og jeg og bar et pumpeorgel/harmonium/salmesykkel ned i studioet på Nyhagen. Han stod i hovedrommet og jeg i sanger-rommet, så laget vi en versjon av Nært Deg, som ble gitt ut på albumet: Svart Natt. Det øste vi ut temperatur og toner. Skjærende og nedpå. Det ble nært nok, for å si det sånn. Har alltid likt ytterkanter 🙂

Konsert med Betty (gjengen fra Toten) i Drammen 2009

Nært Deg/Kan Eg Komme Nært Deg er en over 30 år gammel låt. Jeg skrev teksten, melodien er skrevet av Morten Hofstad, trompetisten i Betty Big Boom Band, forkortet: BBBB. Vi spilte den mye på slutten av 80 tallet og låten er med på albumet Full Pute, som så dagens lys i 1992, hvor Randi Lundemo avslutter låten med sin sopran.

Tok fram denne låten etter å ha lyttet på Blindskär/Evigferd av Stefan Sundstrøm og Likholmen, der har de gjort noe av det samme. Har samme effekt, låtene setter deg i en slags tilstand. Teksten skrev i jeg i forbindelse med at jeg våget å gå inn i et nært forhold, og det kan føles både rart og vondt og godt. Og dette intense var mitt ønske å finne fram og uttrykke i låten.

Likte godt å spille den med BBBB, men ikke med samme hell som med Markus sin versjon, slik jeg ser det i etterkant, men Ann-Lill Grendahl Elshaug som var kordame i BBBB, reddet låten med sin avslutning, dessverre har jeg ikke den innspilt i studio med henne, men et par versjoner fra live opptredener finnes. I kirke fungerte låten spesielt godt og denne versjonen er live med bbbb, som også ble kalt minibetty, dvs et lite antall musikere fra BBBB, på denne konserten het vi: Betty Lo-Fi Orchestra (BLFO) og laget også en EP kalt: Ut å Flyyy i samme slengen (jeg fremførte også Nært Deg sammen med bare Morten Hofstad i Maria-kirken i Bergen da min lillesøster giftet seg. Det var minnerikt, har dessverre ikke bilde eller opptak av dette).

8. mars-versjonen av Nært Deg. Antrekket mitt var tilpasset dagen og var et veddemål med en av gutta, etter brystkreftoperasjon og rekonstruering av nytt bryst måtte jeg gjøre det sånn. Det er ikke bare forbeholdt gutta å spille i bar overkropp, ikke sant?

Levd Liv-versjonen er en litt mer kantet versjon. Her med Thomas Henriksen på keyboard (forøvrig den beste kapellmesteren Levd Liv hadde) og Bjørn Røstad på sopransaksofon. Jeg får følelsen av at jeg forsøkte å få det nært, men fikk det ikke helt til. Men greit nok fyll i en julekonsert.

Dessuten er det ære å bli parodiert.
Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Julekalender 2020. Luke 1: Farvel

En kavalkade fra eget låtmateriale er på sin plass når man skal lage en julekalender. Hver dag i 24 dager skal jeg presentere og beskrive en ny låt fra egen katalog. Sanger som jeg har likt å lage og synge, låtens opprinnelse, medvirkende, hvem som har komponert, minnerike fremførelser og ellers tanker som skulle dukke opp omkring tiden låten har fått leve i.

Det kjekkeste for egen del, er å beskrive bakgrunnen for teksten og melodiens oppstandelse. Å skape noe nytt er den største gaven jeg vet om og det viktigste verktøyet for å få til å skape er å lytte og våge hente frem ordene fra sjelens indre orkester. Å skape noe nytt er å slå et slag for de grunnleggende følelsene vi alle har og daglig hanskes med, sorg, sinne, glede og redsel.

Jeg tenker aldri på hva som er galt eller kan gå galt eller om andre skal like det eller ikke. Å dømme det som dukker opp fra dypet, er som å kneble seg selv. Selve skriving er selvsagt et håndverk som har noen regler, dette kan håndteres bra eller mindre bra, men selve innholdet er sjelens verk, som krever lytting og mot, jeg tror at det skal få være i fred fra selvkritikk. Jeg skriver uten frykt, men med kjærlighet.

Smaken er jo som baken og det er det fine med musikk. Det er ikke alt vi liker, noe treffer en streng inni deg, noe du trenger, gjenkjenner eller liker å høre. Jeg liker artister som ikke frir til omgivelsene men orker å by på seg selv, som er ekte og som har gravd dypt i sjelens lommer. Det må gjerne være enkelt, men det må få meg til å føle. Igjennom noen ti år nå viser det seg at jeg liker låter som er sinte (Rage Against The Machine) eller triste (Chip Taylor), og i den senere tid, med en begynnende alderdom, melankolske (siste Dylan) og nedpå. Den aller, aller beste live platen jeg har hørt er Thåström sin siste, en vanvittig produksjon. Han har rørt meg dypt, og har fått meg til å gråte fra dypet på alle konserter jeg har sett ham. Hans fremførelser må koste ham mye smerte. Alle som lager kunst skaper fra et dypere sted, selv om de ikke vet om det. Thåström vet det og byr på det hele.

Etter 3 års musikkpause var det en stor glede at tilgangen til å skape våknet til live igjen. Den så jeg ikke komme. Det skjedde på min vandring til Roma. Det startet med en tekst kalt: Gudommelighet og en annen Ut & Inn og så var skrivelysten tilbake. Den viktigste delen av musikk for meg, var ikke død, den hadde bare sovnet inni meg. Den delen av musikken som gjorde meg glad og euforisk og forelsket i livet kom tilbake. Resten av musikkbransjelivet savner jeg ikke. Men den delen er ikke nødvendig for å kunne stole på sitt eget indre orkester.

Siden det har gått noen år og jeg ikke har rørt mine fire akkorder på en gitar og ikke gidder å gjøre det helder, hender det at jeg synger melodilinjer inn på mobilen og bruker det som utgangspunkt for resten, men det siste året har det vært mest morsomt og mest konstruktivt å overlate musikkk komponeringen til den eminente musikeren: Frode Dyrli Angelsen. Jeg sender han en tekst på mail og tilbake kommer det en hel låt. Et velfungerende samarbeid.

Farvel

Selv om det var gleden som kom tilbake, var det likevel nødvendig å skrive teksten Farvel, en trist tekst, som også favner livet. Teksten til Farvel skrev jeg 04.02.2020 og melodien ble sendt til mailboxen min 25. februar 2020.

Vår familievenn, Kjetil Svarstad begikk selvdrap 01.12.2019. Han hadde slåss med demoner brorparten av sitt 58 årige liv. Det ble en rar og sorgfull jul igjen og minnene om min bror som døde i en ulykke 02.12.2017 veltet opp. Begge hadde vært på et julebord og gud som jeg hater julebord og all den idiotiske overdrikkingen folk bedriver, som fremprovoserer det svarte i oss, så var det også sagt.

Farvel er ikke blitt framført live, men er gitt ut på alle mulige strømmetjenester. Det er Frode som spiller alle instrumentene og som har produsert det hele. Passet bra på mange slags vis, særlig i disse korona-tider. Vi har selvsagt søkt støtte for å få gitt ut album men det er konstant avslag, så vi har skapt masse låter, nå sist denne EP`en: Poserer Gatelangs med et null-budsjett.

The Swamiis

Coveret har min mann Bernt Marius Stjernen Johnsen produsert. Bildet er av Kjetil, et utsnitt fra en Swamiis fotosession med Kjell Runar Jenssen (Motorpsychos første trommeslager), broren hans på bass, Bernt på gitar og Kjetil vokal og gitar. Bildet er tatt av Arne Nordtømme.

Da gjenstår det bare å si ha en så god førjulsdag som overhode mulig, for oss er akkurat disse dagene veldig følelsesmessig spesielle, låten Farvel gjengir noe av dette.

Ny låt i morgen.

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Når livet gir mening

Vi har ikke hatt mennesker på besøk i år av mange årsaker, men når vi først inviterer, står de som vandret med meg et stykke på veien til Roma, som soleklare gjester.

50602587312_d7fe2086b5_o
Fra venstre: Bernt Marius Johnsen, Grete Ekeberg Henriksen, Tore Henriksen, Aasne Gram, Aage Gram og undertegnede.

En ære! Tusen takk for følget dere vakre mennesker! Det er ingen selvfølge noe som helst. At dere så potensialet i meg og ville følge meg på min vei, så jeg kunne finne ut av veien og meg selv. Dere støttet meg med kommentarer, som mange gjorde og alle er gull verd, men helt spesielt, dere dro på dere vandreskoene og investerte i tid på min vandring i form av tilstedeværelse.

Vi gikk forbi hjemmet mitt på Ranheim to ganger, dvs gikk samme strekket to ganger, en gang med John Arvid og en gang med en pilgrimsgjeng, som Aage organiserte.

DSC_0983
P7173877

Undres ennå på hvorfor ikke noen på min egen alder, som jeg oppfattet som nærkontakter, ikke hev seg med, men det kan sikkert forklares med at de er i arbeid og bare har 5 ferieuker og vil bruke de annerledes, men hadde det vært meg som hadde en venninne som gikk til Roma, ville jeg sporetresk ha slengt meg på. Det er ikke ofte noen går et halv år+ gjennom Europa. Men en ting visste jeg, at det skulle ikke være jeg som skulle bære initiativet og invitasjonene, det er nettopp en del av det jeg vandret i fra, min egen rolle som investor i alt og alle, den som leder an, den som inviterer, den som tar i et tak, nettopp dette, måtte jeg vandre meg ut av. Min egen svamp på å la andre bli inkludert i alt, rundt meg.

Da er det særlig hyggelig når noen velger meg og støtter meg med sitt nærvær som har den største verdi.

IMG_20200804_185041

Størst av alt ønsket jeg meg å få til denne reisen var mest mulig alene, fordi jeg ikke hadde kontakt nok med egen base, min egen støtte til meg selv, selvomsorgen og den finnes ikke noe annet sted enn på innsiden. For å få til et godt møte med innsiden er det ingen andre alternativ enn å vie oppmerksomheten til stillheten. Tåle egenværen. Men Bernt sin kunnskap om kart ble for fristende og han bidro hver eneste dag. Jeg valgte å være åpen for at andre ønsket seg meg, å bidra på min reise, men største ønske var en god helse, et godt liv, være en trygg og ansvarlig alderadekvat voksen resten av livet og for det måtte jeg gå langt. Og Tore sin ankomnst til Tyskland var som å finne en venn på veien. Hans energi bar oss gjennom slitsomme etapper over grensen mellom Tyskland og Østerrike.

Jeg trosset tusenvis av redsler på veien. Jeg gråt meg i søvn mange ganger, i visshet om at vandringen ville føre meg hjem. Veien hjem til seg selv er uransakelig og en del av min vei ble å vandre. Sette en fot foran den andre og ikke gi seg. Utholdenhet, viljestyrke ble opparbeidet mens jeg travet avgårde, med visshet om at alt blir bedre enn det var. Uføretrygdet, overvektig, vonde knær, sutring og gnaging, barn som forlot redet, mann som trives i sin jobb og selv ha opplevelsen av å ikke ha en betydning ble i overkant kvelende og selvdestruktiv. Naboene som dro til kontoret hver morgen og igjen satt jeg og ventet på et eller annet som aldri kom, det var bare å komme seg avgårde ……

Være åpen for hva livet kunne by på, selv om det innbefattet mye smerte og i møte med min egen sutring og lidelse ble vandringen en befrielse av dimensjoner jeg ikke ante skulle komme. Et hvert legekontor burde hatt en kvinne som har vandret til Roma som ansatt, hvor resepten var antall meter de skulle gått for å befri de fra sin egen lidelse.

Det finnes tusenvis av vandrere, vi er gamle nomader, det ligger i naturen, vi er født til å gå. Å vandre var jo måten å reise på over land. Folk ble også pålagt å vandre så og så langt, som avlat for syndene sine (noen kunne til og med betale andre for å gjøre botsvandringen for seg) eller som oppfordring for å få til en endring.

Amerikaneren Henry Thoreau skrev essayet «Walking» om å gå i 1883:

Of course it is of no use to direct our steps to the woods, if they do not carry us thither. I am alarmed when it happens that I have walked a mile into the woods bodily, without getting there in spirit. (Henry Thoreau: «Walking», 1883)

Mitt mål var ikke Roma, det var å være tilstede i vandringen.

De små vandringene i eget område er like så viktig som å gå til Roma. Lære seg å se det friske i den nye dagen. For hver eneste dag er det noe nytt å se.

There is in fact a sort of harmony discoverable between the capabilities of the landscape within a circle of ten miles’ radius, or the limits of an afternoon walk, and the threescore years and ten of human life. It will never become quite familiar to you. (Henry Thoreau: «Walking», 1883)

Jeg har ikke holdt noen foredrag, jeg har ikke ønsket meg å dele noe særlig av erfaringene, tankene og opplevelsene jeg har gjort på veien, i etterkant. Det har vært mye å fordøye og jeg har vært tvunget til å være åpen for det reisen ville fortelle meg i stedet for at jeg skulle «flashe» alt som skjedde som et slags show.

Sammen med disse 5 nevnte menneskene, som alle er godt voksne fikk jeg fullendt min vandring. Det gav energi at noen var villig til å følge meg.

I tillegg ble jeg backet opp av en ung mann. Særlig skal jeg fremsnakke min sønn igjen og igjen, John Arvid, som betegnes som en seig jævel vedrørende utholdendhet i antall mil. Han er en sann gave å være på tur med. Han går sammen, men alene. Han ser og tar bilder av ting jeg aldri ville sett foruten. Han krydrer tilværelsen med sitt nærvær.

DSC_6037-mix (c)

Og min kjære søster Gry Annett, dukket opp i Bolsano. Hun eier et hus i Abruzzo i Italia, tok toget nordover og overrasket meg på hotellet. Et godt døgn på min vei. Hun snakket hele tiden mens hun gikk og jeg var takknemlig hele tiden for tiden vi fikk sammen, som voksne i våre liv.

received_470299137029542

Og så en takk til de som faktisk stilte på sjarmøretappen inn til Vatikanet, Vilde og Ruben, og til de andre sønnene mine som var der i ånden.

IMG_20191118_124840

Ett år er gått og jeg fatter ikke i dag at det er mulig å gå så langt. Det er mange som har sagt det til meg og jeg er helt enig, det er sykt langt fra Stiklestad til Roma, nærmere bestemt 404 mil, men det gikk som en drøm, som om jeg ble båret dit, sett i etterkant: en vilje av stål, av en ukuelig kraft, og en oppgitt konflikt mellom det bildet av livet, av realiteten, som er i orden og det som til stadighet hentet meg inn, men som ikke gjør det mere, fortiden som var i uorden. Jeg har brukt alt for mye tid på å forsøke å reparere det som var, i stedet for å være.

På mange måter har jeg blitt tvunget til en slags pensjonisttilværelse, fordi jeg er erklært ufør, men jeg har funnet en form og akseptert min egen indre kraft slik at jeg kan skape disse ordene, som er av svært liten betydning i den ytre verden, men hvem bryr seg?

Jeg kan akseptere min uførhet, men ikke å trekke meg tilbake.

Fra punker til pilgrim, en spennende reise!

Neste prosjektet er på Shikoku i Japan. Sparer penger og leser meg opp i bøker og blogger. Det er 88 templer fordelt på ca 40 dager. Skal sørge for vaksine først og et par julaftener til før jeg kommer meg avgårde og avgjort en 20 kilo lettere kropp.

Innsikt: Å gå er en undervurdert gave som krever og gir i samme øyeblikk.

Stiklestad-Roma: Oppsummering

Nå har Betty fullført vandringen fra Stiklestad til Roma. Hun har gått hver eneste meter, over 4000 km. Har det vært nødvendig å bruke buss/tog/taxi har hun alltid reist tilbake og startet vandringen der hun slapp. Så vidt meg bekjent er hun den eneste som har gjort dette i moderne tid.

Strekket Stiklestad-Lillehammer ble gått bitvis i 2018, 2019 og 2020. Strekket Lillehammer-Roma ble gått som én vandring i perioden 29. april – 16. november 2019.

Ruten fulgte i grove trekk St-Olavsleden fra Stiklestad til Trondheim, Gudbrandsdalsleden fra Trondheim til Oslo, Hærvejen i Danmark fra Fredrikshavn til grensen mot Tyskland. Via Jutlandica fra grensen til Stade og Via Romea Germanica fra Stade til Roma. Rutene ble ikke fulgt slavisk og det ble ofte gjort egne tilpasninger, bl.a. av hensyn til overnattingssted og dagsform.

Noen fakta fra turen:

  • 4033,7 kilometer tilbakelagt
  • 204 vandredager
  • 1410 timer og 32 minutter med vandring
  • 3 par sko ble slitt ut (Et par Hoka One One Tor Ultra og to par Hoka One One Sky Kaha)
  • 2 mobiltelefoner (den første sviktet i Nord-Tyskland og måtte erstattes)
  • 14 par gummiknotter til vandrestavene ble slitt ut

Noen erfaringer:

  • 6 vandredager og 1 hviledag fungerer best som rytme. Vår erfaring er at 7 eller flere vandredager blir for mye og 5 eller færre blir for lite. Var dette noe som våre forfedre også erfarte tro? De var jo nomader.
  • Sør for Danmark nytter det stort sett ikke å bruke telt. Det er for langt mellom campingplassene – de er tilpasset bilismens århundre – og camping i utmark er rett og slett forbudt. I Danmark går det greit p.g.a. nettverket med leirplasser som forvaltes av Naturstyrelsen.
  • Danmark har også en serie herberger langs Hærvejen fra Viborg og sørover. De varierer i kvalitet, spesielt etter at støtten til drift av disse ble tatt bort for et par år siden. Men, det er rimelig overnatting: DKK 100 pr. natt i 2019.
  • Vi benyttet oss ikke av nettverket med stort sett private pilgrimsovernattinger langs Via Romea av to årsaker:
    1. Distansen mellom de lå på mye på 30-45 km, noe som ikke passet inn i vår vandrerytme.
    2. Det å bo privat er (i alle fall for oss) sosialt slitsomt (F.eks. å fortelle om vandringen og planene og hvorfor vandring til fremmede hver eneste dag)
  • Booking.com fungerer godt til booking av overnattinger langs leden. Men en må finne seg i variasjoner i pris, alt fra EUR 30 til EUR 200 pr natt (men «you get what you pay for», så enkelte netter på et luksushotell gjør veldig godt for en vandrer).
  • Tyskland, Østerrike og Italia har et godt utbygd buss- og jernbanenett, så det å ha et pensjonat/hotell som base for et par dager for så å reise til og fra start/ende-punktene fungerte fint mange steder.
  • En daglig rutine med klesvask er nødvendig når man skal gå i månedsvis. I Tyskland, Østerrike og Italia selger de hendige tuber med håndvaskemiddel til klær og hotellrommene (i alle fall i Tyskland og Østerrike) har ofte en sånn radiator på badet som er egnet til klestørking. Dermed kan man vaske litt klær på kvelden og ha de tørre til neste morgen. Ellers så var det å henge klærne (det er jo snakk om et par plagg som regel) på sekken og tørke mens man går.
  • Planlegging av daglige etapper med Openrouteservice (velg «outdoors» som kartlag, så blir vandreruter synlige) som så lastes ned og legges inn i Locus Map på telefonen for navigering fungerte bra. En kan også lage daglige etapper med Locus Map, noe som ble gjort en gang i blant.
  • På forhånd las vi bøkene til Synnøve Skåksrud og Øyvind Østang, og utav å lese de avledet vi at:
    • Ta hensyn til kroppen og ikke overanstreng den, gå heller om nødvendig kortere dagsetapper enn de som er stilpulert inn i beskrivelsen av ledene.
    • Ikke avtal å møte venner som skal vandre med fra et bestemt sted på en bestemt dato. Det blir det bare stress av. Når f.eks. Bernt eller Tore skulle vandre sammen med Betty måtte de pent reise dit Betty befant seg, hun skulle ikke tilpasse vandringen til slike avtaler.
    • Sørg for å ha litt mat i reserve tilfelle det skjærer seg med middag dit du kommer (f.eks. kjøkkenet er stengt for kvelden, eller det viser seg at overnattingsstedet ikke har servering likevel). Å legge seg sulten etter en dags vandring er ikke bra. Real Turmat veier lite og er næringsrikt og varmt vann får man alltids tak i.
P9040097
Fra Alpene

Vandringen fra Stiklestad til Roma er fullført! (204: Sel – Otta)

P8111373

4033,7 km er svaret på hvor langt det er å gå fra Stiklestad til Roma, ihvertfall med mine steg og på min måte.

Nå er det gjort. Det er tilbakelagt.

Innspurten setter meg på takketaletanker:

Bernt har jeg takket nord og ned, og jeg gjør det gjerne en gang til. På denne vandringen har han bidratt med sine kartkunnskaper, booking, planlegging, sin overstrømmende kjærlighet og ønske for at jeg skulle lykkes. Takk du vakre solide mann.

Ruben, min yngste sønn, og hans samboer, Vilde, sparte til fly og bosted av sine studielån, midt i eksamenstiden kom de og tok meg i mot i Roma. Fra Valle Aurelia til Vatikanet viste Ruben oss vei, Ruben som er oppkalt etter Ole Paus sin sang: Ruben bærer lyset, bokstavelig talt bar oss frem til Petersplassen. Kunne jeg ønske meg noe mere? Spennende å se min yngste sønn så drevet av begeistring for historien i Collosseum og Forum Romanum. Mange gode stunder fikk vi. Jeg glemmer det aldri. Tusen takk.

Jeg vet at Per Kristian og John Arvid ville kommet hvis det ikke var for at eksamen og et skoleprosjekt kolliderte med datoen. Tusen takk for støtten underveis.
Elsker dere alle.

Så er det Tore, min treningskamerat, som kostet på seg å fly til München og følgte oss inn i Østerrike. 3 tøffe vandredager. Helt uvurderlig. Glemmer det aldri, en ære!

Så kom Nikolai på å fyre opp søsteren min og hun dukket uventet opp i Bolsano og følgte meg på en dags vandring. Et godt møte. Takk til dere begge.

John Arvid gikk noen dagsetapper, fra Hommelvik til Grilstad og fra Nidaros til Øysand, videre vandret du med meg fra Oppdal til Hjerkinn i tillegg. Mange utrolige og slitsomme øyeblikk og turen opp til Ryphusan, hvor jeg følte meg som et slakt, løste du fint opp med ditt nærvær En fjellets mann. En gave, en ære, tusen takk!

Åsne og Åge vandret med meg fra Kvål til Lundamo og var arrangører av en del av strekket jeg deltok på fra Falstad til Trondheim. Takk til dere!

Takk igjen, til min vandrevenn Tore, som stilte med kone Grete og vandret med meg og Bernt fra Hjerkinn til Dovre. Vi bodde på den aller beste av alle plasser, Hageseter. Vi spiste moskus og supper laget fra en annen verden og vi hygget oss en hel masse. Litt godt vær fikk vi, pluss litt vind og blest, i motsetning til inngangen til Østerrike, den mest værmessig utfordringen av alle. Takk for følget!

Det aller beste var at alle medvandrerne var sjøldrevne i alt fra iniativ til gjennomføring. En gave!

IMG_20200811_114214

Dagen i dag ble en av de beste. Åpent landskap i strålende sol, egentlig litt for varmt, men hvem kan velge?

Vi startet fra Sigrid Undset sitt skrivested Laurgård, der hun produserte Kristin Lavlandsdatters historie og til min store glede møtte jeg en åpen kirke, en sjeldenhet.

Der fikk jeg siste stemplet i pilegrimspasset og sunget Amazing Grace og takket for meg. En god start på siste etappe.

God energi i starten. «Gunnet» på 5 km og satt i vannkanten og inntok en snaps og en bar. Etter 10 km ønsket vi oss en benk og hadde jeg vært millionær, skulle jeg kvittert ut denne vandrinen med en donasjon til steder å sitte for vandrere, foreløpig får det bli med tanken og ønsket.

Siste kilometerne lugget i formen. Ønske om at det skulle ta slutt og ønsket om at det skal vare, men det var ikke vanskelig å godta at det endte godt, med en video-show-off og med verdens beste støtte ved min side.

Vi ble fraktet med taxi til Rondane Høyfjellshotell, til en 5 rettersmiddag som akkurat i skrivende øyeblikk er fortært. Vanvittig bra finale.

Etter dette skal vi selvfølgelig hjem i selvpålagt karantene. Vi har bodd på 3 ulike hotell, brukt kollektiv transport og taxi, det skulle bare mangle.

Jeg har gått lengre enn langt, på mange forskjellige vis, men nå har jeg endelig kommet lenger enn til porten av min barndom, der de forlot meg uten forklaring. Jeg har vokst. Jeg har levd. Jeg har stått i meg selv og gått videre hver gang det buttet skikkelig i mot og mest av alt har jeg funnet en utrolig stor glede inni meg selv. Jeg har ikke blitt mer religiøs enn jeg var. Jeg tror ikke på Gud som en «cosmic bellboy». Jeg vet at en kraft finnes og noen kaller det Gud og da vet jeg at Gud bor i oss alle. Kraften og det guddommelige har bært meg hele veien. Tilstedeværelsen har gitt meg mer tilgang til det guddommelige inni meg selv.

Verden skal ikke betale for uretten jeg har følt har blitt påført meg. Verden skylder meg ikke noe. Det er bare jeg som skylder meg selv mere selvrespekt og en veldig stor takk til alt i verden som er i orden. Med denne forståelsen slutter vandringen på Otta. Norges Roma, for mitt vedkommende.

Jeg møtte en ung lege på et Herberge i Danmark, som kjørte en minimalistisk sykkelprosjekt ut av sin egen hverdag, han sa: «håper du finner det du søker og kanskje endrer det du søker seg».

Det har det gjort. Jeg er gladere uten å vite hvorfor.

Innsikt: Veien er en god læremester!

P8111363
P8111365
Nord-Sel kirke og Kristin Lavransdatter
P8111366
IMG_20200811_122646
P8111370
IMG_20200811_122634
P8111375

203: Dovreskogen – Sel

P8091346
  • 9. august 2020
  • Distanse: 12.5 km
  • Tid brukt: 5:27
  • Total distanse: 4016.9 km
  • Innkvartering: Thon Hotel Otta

Nest siste etappe.

Startet fra Vollheim camping i strålende sol. Rolig gange for å tre inn i den meditative gyngingen og det funker fint i dag også. Tittet tilbake til 9. august i fjor, hvor det var etappe 113 til Munnerstadt. Da gikk jeg 16 kilometer, som er lengre en alle etappene vi har vandret på dette strekket mellom Hageseter og Otta.

Gikk og ventet på den store utfordringen i dag, den som gjorde at jeg ikke kunne få til dette strekket i fjor, pga snø. Heldigvis var det sant at det ville vært ufremkommelig der i mars i fjor. Jeg koste meg med at det var rett valg vi gjorde for det var noen kilometer som var skikkelig utfordrende. Langs et jerbanespor, opp mange bratte trapper, gjennom busk og kratt, med bringebær som bugnet rundt oss. Gaver!

Jeg jobbet så hardt at jeg var kvalm etterpå og dermed kan jeg vel begynne å skrive om vektutfordringene.

På reisen til Roma, la jeg på meg 5 kilo. Jeg vet at mange tenkte at jeg kom til å bli tynn som en strek av å vandre så langt, men det skjedde altså ikke. Det finnes jo 1000 forklaringer, men den hyggeligste er jo at alt smaker jo så godt. Hjalp ikke at i Italia var frokosten Croissanter og lunsjene var hvitt brød med ost og skinke, påfølgende med en kaffe med Sambucca i osv osv.

Etter Roma, gikk jeg opp 8 kilo til. Spiste det samme, beveget meg mindre.

Det er ikke noe å være overrasket over. Kosthold er nøkkelen. Jeg hadde en tanke om at jeg muligens kunne tape noen kilo på veien, men jeg vet jo bedre.

Det interessante er at jeg har vært i India 4 ganger, på en helsefarm, de siste 5 årene. Har gått ned 7 til 10 kilo hver gang, men har like raskt gått opp de samme. Jeg har oppriktig trodd at jeg har gjort jobben i 10 år. Startet med et kurs på Betania for overvektige, påfølgende kurs for utslitte folk og etter det, deltatt i en gruppe for å forsøke å finne kjernen til problemet. Det fant jeg altså ikke. Jeg har manipulert hjernen min til å tro at jeg gjør jobben, men jeg har ikke egentlig skjønt hva som var galt.

Kan føles urettferdig, men det er bare sutring og det interessante er at nå tror jeg at jeg har forståelsen.

Med andre ord: Nå tror jeg at jeg har sett lyset. For å kunne gå ned i vekt trengs 5 ting:

  1. Holdning
  2. Ønske
  3. Gjøre jobben
  4. Forstå hva som er galt
  5. Gi slipp på gamle strategier og overlevingsmønstre.

Det er de to siste punktene jeg har manglet. Jeg har ikke skjønt hva som var galt og det har vandringen hjulpet meg å få tak i. Jeg har ikke sluppet taket i de gamle strategiene og overlevningsmønstrene og det har også vandringen lært meg å gjøre.

Jeg kan velge å dele noe her: Jeg har eksponert meg hardt via media og musikken og det koster ofte mere enn det smaker. Det gir et sug, som jeg oversetter til sult og dermed har jeg bedøvd suget med å spise for mye.

Jeg har organisert, invitert og vært en svamp på andre sine livsutfordringer og fjernet meg fra mine egne.

Alt dette bunner i en slags størknet toleranse. Jeg har latt meg bruke, for kanskje å være viktig. Jeg har mye innsikt i saker og ting og når folk sier at de vil forandre noe i livet sitt, har jeg villig latt meg forføre med min gamle kunnskap som sosialarbeider. Selv om jeg inni meg har tenkt: «Nå bør takstameteret gå», har jeg grenseløst forført meg selv ut i uføret.

Det hadde vært morsomt om det endret noe for andre, men det jeg har funnet ut, er at folk stort sett bare vil prate om det og ikke gjøre jobben. Og jeg forstår at det er vanskelig å gjøre en jobb, hvis man ikke forstår hva som egentlig er galt.

Det er ikke andres sin feil, det er jeg som har vært svampen, så det siste året har jeg ikke invitert noen til noe som helst, og heldigvis for denne prosessen gang, kom koronareglene og jeg kunne bruke det for alt det var verdt til sosial distansering og en videre prosess for å møte på disse vrangforestilligene og mine egne unnvikelser for å få til det jeg vil for en bedre helse.

Jeg kommer ikke til å vandre mer hvis jeg ikke får til å gå ned i vekt, men med min nye innsikt og positive endringsstrategi for meg selv, kan det hende jeg lykkes.

Jeg har jo ikke fullstendig vært isolert, for 2 ganger har jeg/vi blitt invitert til middag. Jeg har ikke bitt på agn (f.eks. «vi må da få til å treffes en dag») som ofte har resultert i at jeg har tatt ansvar. Men jeg har sagt ja der jeg ble buden. Da har jeg opplevd at folk virkelig har sagt en konkret dag og et klokkeslett og det er lett å forholde seg til, og det var selvfølgelig etter at landet åpnet litt opp. Jeg har absolutt ikke gått på konserter, det er mitt samfunnsansvar å holde avstand, men jeg har sett mange digitale konserter og vippset mine bidrag. En gang greide jeg ikke å la det være, da var det demonstrasjon for Black Lives Matter på Trondheim Torg og jeg måtte bare være med, men jeg brukte munnbind og holdt distanse.

Den indre arbeidsomme prosessen med å se på historiene (som man forteller seg selv) og forstå mitt eget ansvar for å la være å bruke de som et skjold mot dagene som kommer har fungert bra. Jeg har forstått at jeg har oppført meg på følgende måte:

De som har avvist meg har jeg forsøkt å ta i mot, inni meg. Det dustete håpet, de idiotiske forventningene som har fungert som fôr til å opprettholde følelsen av svik og utenforskap har jeg håndtert på en mer moden og aldersadekvat måte.

Det finnes enkle grep, som er grusomt vondt å foreta, som f.eks å slutte å gratulere folk med dagen som før på femte året ikke gratulerer meg tilbake. Grunnen til at det er vanskelig er jo at hjernen har lyst til å gjøre det den alltid har gjort, men følelsen det gir har en bismak. Jeg kjenner grusomt mange som står i hjelperoller til folk, som selv er overvektige og triste, tynne og frustrerte, men som ikke har denne innsikten og som sosialarbeideren i meg har så lyst til å si hva de må gjøre, men jeg har jo ikke orket disse enkle grepene selv. Fordi det gjør vondt å velge bort, vondt å stritte i mot gammel væremåte.

Jeg kunne gitt tusen eksempler på sånt, men her sitter jeg på et hotell etter nest siste vandring, en reise som har kostet i kroner og øre og i masse bearbeiding av gammelt rask.

Saken min er at jeg 3 måneder etter vandringen endte opp i fedme grad 3, har gjort en livsstilsendring og kommet med ned i fedme grad 2. Jeg drasser på gammel beskyttelse.

Kan nevne et eksempel til: Jeg kjente meg rasende pga noen naboer som ville ha kjettinglås på et lekestativ der vi bor for å hindre at «fremmede» brukte det. De ble selve symbolet et ekskluderende samfunn som jeg vet bunner i deres angst, og den gamle punkeren i meg reagerer på sånt. Men det jeg gjorde var å spise 3 knekkebrød med mye pålegg, men jeg kjente ikke at jeg hadde spist. Det var ikke sulten jeg var, det var sint, men jeg har lært meg å takle følelser med mat og det underlige var at jeg ikke husket at jeg hadde spist. Dette har skjedd mange ganger. Møte følelser med overspising og ikke huske det en gang, for jeg har forklart meg selv i 10 år at jeg har gjort jobben, men jeg har ikke skjønt hva som var galt.

Enkelt men dog så vanskelig.

Vi er noen levende mysterier. Vi er sammensatt, men det gjelder å oppdage sine egne selvbedrag. Noen må gå til Roma for å forstå dette.

Kunne ønske jeg var mer egoistisk, eller med andre ord: bedre til å ta hensyn til meg selv og få til å begrense og bremse «hjelperen» i meg. Det lille barnet i meg har blitt hjulpet fram av vandringen. Jeg greier det oftere og på en bedre måte, å huske på at i dette øyeblikket, hvis jeg er tilstede, med den jobben jeg har gjort, har jeg det bra. Veldig bra. Jeg trenger ikke å velge 50 års gamle løsninger, selv om de dunker meg ofte i hodet, fordi jeg kan de så godt, så har tilstedeværelses-øvelsene gjort meg mere observerende på de gamle mønstre. Jeg øver meg på å ta vare på meg selv.

Mange sier: «Det er ikke så farlig med overvekten din, du er jo så sprek» og brukt det som en sovepute. Jeg har villig lyttet til andres plager, trøstet og bært, men har følt at noe har vært ribbet fra meg etterpå, det har vært mitt eget verd, min egen selvrespekt. Som om den lille jenten i meg skulle få noe hun aldri fikk, men som jeg kan gi hennes som voksen.

Det er besnærende å forstå at det handler ikke om å forstå andre som idioter, men hvordan jeg selv ikke skal ta opp i meg andre sine utfordringer.

Vandringen i dag tok ikke så lang tid, men likevel har denne ettermiddagen blitt ferdig.

Innsikt: ja visst gjør det vondt å vokse

IMG_20200809_135803
IMG_20200809_155714
P8091338
P8091339
P8091343
P8091345
P8091347
IMG_20200809_162709
P8091357
IMG_20200809_165532