112: Mellrichstadt – Bad Neustadt an der Saale

  • 8. august 2019
  • Distanse: 20.3 km
  • Totalt: 2209.8 km
  • Tid brukt: 8:18
  • Innkvartering: Gasthof am Markt

En av mine solide styrker som barnevernspedagog og i mitt arbeid med ungdom, var å få de til å forplikte seg og ta grep på det «lille rommet» de hadde rundt og i seg. Tydeliggjøre behov, beskrive omkostningene og sette opp mål i forhold til egne livsområder, som nære relasjoner (gjerne seg selv), fritid, skole, arbeid, sport, venner etc. Gå bakenfor skammen. Stivheten. Få tankene til å fungere til fordel for seg selv og det «lille rommet» de ennå kjente at de eide.

Nå har jeg god bruk for denne styrken selv. Holde fokus på den taulengden/trackingen jeg holder på med. Ta nakke grep på følelsene som popper opp og være blodsterk i stedet for å f.eks. Overgi seg. Målet er Roma oktober/november, men før det er det 100-vis av delmål som krever tilstedeværelse og innsats.

Synes at det går greit!

Første dagen etter hviledag er som første dagen etter hviledag alltid har vært, mye motstand. Tror det er fordi jeg drar i fra luksus og ut i bresjen igjen. Men sant skal sies, når jeg er i gang, pulveriseres suget etter komfort. Hver meter er en berikelse og jeg føler meg privilegert. Ingenting smaker som kaffen jeg serverer meg selv.

I dag kjøpte jeg meg en støttepølse og en støttecola, samt at jeg sørget for at lunsjen var mer enn okei. En Underberger på slutten av dagen gav en falsk energi som var grei å ha inn mot et folkehav. Det skjer noe stort her i denne byen.

By the way… Fysioterapeuten sa at alle musklene mine var «good to go» og jeg spurte om han trodde at jeg trengte en hviledag til. Da svare han: «If you are on the run, run!» 

Innsikt: det enkle er det beste.

Reklamer

111: Meiningen-Mellrichstadt

Det var i dag jeg passerte 55 mil fra Stade (Pilegrimmenes Mekka). Fra Stade er det 110 mil til Østerrike-grensen. Jeg ønsket meg å greie det på 1 måned, og jeg greide det på en måned og en dag. Fornøyd skal jeg være. Synes at tiden går så alt for fort og i skrivende stund (kl 21:15) er det nesten mørkt her.

I går var jeg altså i Meiningen (tøft navn) og der var det en campingplass, første etter Braunschweig, men hva hjelper det? Når du har gått 25 km og klokken er over 21, da er det mat som gjelder og jeg kan ikke sette opp telt i mørke, selv om jeg sleper på en hodelykt. Det blir som sagt før, en oppgave for mye.

Alles gut, som de sier her. Livet er virkelig levelig for tiden. Siden i fjor, da jeg var knekt etter 2 arbeidstimer, regnes som null restarbeidsevne og til disse lange marsjen her, så skal jeg saktens si at det er lys i tunnelen igjen. Synes at dagene er spennende og drøye og jeg prøver å observere hvordan jeg reagerer på vær, vei, lengde på dagene, mat, uventet utfordringer. Søvnen har jeg stålkontroll på. Det er kult.

Har fått ordnet meg en avtale med en profesjonell fysioterapeut i morgen, på min hviledag, for selv om ting er bra, så kjenner jeg meg selv så godt, at jeg vet at jeg ikke kjenner meg selv så godt. Når ting går bra har jeg lett for å «ta av» og skal derfor diskutere eller ta i mot råd for veien videre. Så glad for at dette gikk i orden.

Glad for at jeg tok dette ansvaret for å lage meg en retning og gå inn for å holde kursen mot Rom. Så får vi se om veien vil meg vel helt fram.

Innsikt: tåle å ikke vite.

110: Schmalkalden-Meiningen

Etter litt viderverdigheter, brennenesler, kyr utenfor ødelagt strømgjerde, skikkelig ulendt terreng pga svære tømmerstokker, bratt sti, regn og masse banning, kom jeg meg på rett vei. Det viste seg at skisporet var nedlagt, long time ago. Tapte litt tid der, men hvem taper tid i naturen egentlig?

Lett å si etter god mat og et glass rødvin. Ankom kl 21, men gutta her bærer meg til sengs om jeg hadde trengt det. Godt å lande. Mitt høyre kne snakker til meg igjen. Jeg skal lytte.

Innsikt: Lengre løyper og høyere fart, da gjelder det å være våken.

108: Gotha-Friedrichroda

Så har jeg lagt bak meg nok en to’er. En helt vanlig vandredag, selv om de aldri er make, alltid noe nytt å se, alltid noe nytt å møte, også inni meg selv et sted.

Det er lørdag og fest for Robert (50) på Folkets Hus på Ranheim og Bernt og jeg er invitert og her er jeg. Dette visste vi ville komme. Greit. Noe for noe.

Sliter litt fordi på det hotellet jeg er ankommet til, er det basseng. Jeg må ikke svømme bare fordi jeg har svømmebriller og bikini med. Jeg er sliten etter dagen og hadde nok med å ta meg en dusj og «zappe» TV. Ikke et engelsk ord å spore. Bare tysktalende program og alle filmene er dubbet. Blir gal av det.

Tyskerne har 80 millioner mennesker de kan snakke med. De lærer seg ikke engelsk. De unge kan det ikke. Litt dumt, men de synes kanskje de har nok med seg selv. Vi er 5, 5 millioner i Norge. Vi skjønner svensk og dansk, men det blir bare 20 millioner til sammen sånn ca. Vi er tvunget til å lære oss et annet språk.

Men det skal jeg si, at vil du bli god i å forstå tysk og snakke litt selv, så er det bare å dra på vandring, da er du kastet ut i det.

I dag håpet jeg at det skulle regne og regne, men det gir seg etter 5 minutter. Det er så sykt tørt og varmt når vinden står stille, så blir det en kald vind innimellom, særlig om kvelden.

Jaja, sånn går No dagene.

De har bassengtrening søndag morgen kl 08:15. Det er helt i min ånd. Jeg satser på det. 

Her serverer de middag til kl 22, så jeg må spise. Jeg er super glad i mat, det er ikke det, men i går var det ikke noe å oppdrive og jeg tror jeg blir litt tappet de dagene etter at jeg ikke har spist middag. Det aner meg at det går an å spise for lite, selv for slike matopptatte og matglade som meg 🙂
Har to middager på luringen, tørrmat, men da må jeg ha kokt vann og det kan også være en utfordring, men i kveld skal jeg frekventere restauranten, lover det!

Innsikt: man må ikke alltid være genial og melde noe nytt

107: Bad Langensalza – Gotha

Når august er nevnt, så var det tid for å skifte filter i søvnapnemaskinen. Denne dingsen er nemlig årsaken til at jeg kan vandre til Rom. Hadde ikke gått uten, så enkelt er det. 

Det var hardt å rive seg løs fra godstolen i dag og trø på seg vandrestøvlene. Kunne sikkert ha tålt et døgn til med hvile, men oppgaven må gjøres og siden jeg vet at jeg trives etterhvert så gjør det ikke noe at oppstarten er litt knotete. Oppgaven kan jeg gjøre aleine, men å ha fri aleine er ikke like kjekt. Savner familien og særlig Bernt, han er et åpent leksikon og super til seg kunnskap alle steder.

Har fått snakke med 2 av 3 sønner i dag. 3.-mann er i samme land som meg, på WACKEN. Han sendte nettopp bilde fra verdens største metalfestival. Ruben er en ivrig sparer til Roma og så håper jeg det passer med eksamener de skal ha i høst. Hvis det kolliderer, får jeg legge meg opp i fjellene og vente en uke, så vi kan få være sammen i Roma.

Hviledagen var god den, men jeg gikk alt for langt. 16807 steg. Det skulle vært max 2-3000 steg, men jeg skulle forsøke å finne frisør. Ble ikke noe hårklipp. Post, bank, butikk. Så gikk jeg til kurbadet og der spurte jeg hva som var tilbudet og hun spurte om behovet og jeg sa kanskje en fotpleie, siden jeg har gått langt. Listene var fulle, men hun ringte og styrte på og dermed hadde hun ordnet en avtale utenfor, så jeg måtte ut og gå igjen. Men jeg angrer ikke på det. For 1050 kroner fikk jeg fotpleie, manikyr og massasje, samt hudpleie, maske, voksing av overleppa, farging av øyevipper og øyebryn, samt napping av øyebryn, fixing av milier og kviser. (sorry detaljene) Og to produkter, et til ansikt og et til fot, samt en god prat. Hun med sin skoleengelsk og jeg med min skoletysk. Ble mye latter av det.

Fra Bad Langensalza

Etterpå handlet jeg vann og mat for vandringen og dro til badet igjen. Det var masse gamle folk som hang langs bassengkanten og ventet på bobler, så det ble bare 500 meter svømming på meg, prøvde ikke saunaen engang. Var der kort. Vandret til japansk hage og etterpå rosehage, men da sa det stopp. Gikk på restaurant og spiste verdens største biff, en øl og et glass rødvin (det hjalp) og rett i bingen. Altfor aktiv hviledag.

Skal unne meg en to dagers om 14 dager. I dag tenkte jeg at fra Stade, var det 110 mil til grensen. Jeg gikk fra Stade 5. Juli og om 3 dager ser det ut til at jeg har greid å gå 55 mil, I så fall er det en seier. Kanskje klarer jeg da Tyskland på 2 måneder.

Nå bor jeg på et sånt 300 kroners her i Gotha som ser ut som en krysning av horehus, spillehall og et kloster. Det har alle aspekter og knirkete gulv. Null servering. Brødskive er bra. 

Gotha var forøvrig residensbyen i fyrstedømmet Sachsen-Coburg-Gotha og her på kirkegården Hauptfriedhof som jeg gikk forbi, ligger Tysklands eldste krematoruim som Hertug Ernst II fikk bygd i 1878. Hans bror var Prins Albert som var gift med Dronning Victoria og tippoldefar til vår egen Kong Harald.

Innsikt: etter en mil skjønner kroppen hva oppgaven var 🙂

106: Allmenhausen – Bad Langensalza

Kleinbahnpension. Her kan man overnatte i jernbanevogn, men det var fullbooket i lang tid framover.

Våknet kl 06:00 på alarm. Sjuende gådagen og slitenheten merkes. Selvsagt er det en dag for mye, men hva skal man gjøre? Ta pause på landet eller i en by?

Første 6 km var litt å leke med livet. Gikk på en trafikkert hovedvei, god kant, men ikke egnet. Resten av turen var kurant.

Når trøttheten melder seg synker tankene også. På lavmål nivå kan man si. Siden jeg har prøvd cellegift, så sammenligner jeg det gjerne med det. Når kroppen er helt på bånn, uten hvite blodlegemer omtrent, så kjentes hvert gamle arr. Gamle stedet som har gjort vondt langt tilbake kom fram. Til og med kjeve og nese. Alt ble tydeligere. Sånn føles det når jeg er utmattet av å vandre. Kroppen blir 100 år og tankene det samme. Hjalp ikke at opp på en rett slette på 5 km begynte det å regne og blåse. Tankene tror at man aldri kommer fram og så er det bare noen kilometer igjen.

Da det var 2 km igjen, satt jeg meg på en benk. Laget kaffe, spiste rester. Koste meg. Visste at i dag skal jeg sove 2 netter på samme stedet.

Bor på et litt bedre hotell (takk Bernt) enn de siste dagers pensjonater. Byen Bad Langensalza har eksistert i alle fall siden år 932, altså eldre enn Trondheim. Oprinnelig het den Salzaha, skiftet til Langensalza på 1500-tallet og til Bad Langensalza i 1956. Og med «Bad» i navnet, har den selvfølgelig er kurbad: Friedriken Therme.

Teltet fikk ikke luftet seg denne 7-dagersen, men kanskje i neste? Den som lever får se.

Innsikt: Når nok er nok, er nok nok, og da er det deilig med en pause.