24. Otta-Kvam

  • 28. Mars 2019
  • Tid brukt: 08:12
  • Distanse: 23.7 km
  • Totalt: 498.2 km
  • Vær:et Vårlig, litt sol, overskyet for det meste

Startet i mitt eget tempo fra Thon hotell i Otta. Fikk forresten SPORTpris, 20% avslag pga pilegrim, på Hageseter fikk vi Turistforeningspris og nå som jeg er fremme ved Vertshuset Sinclair på Kvam får jeg en pilegrimspris, som jeg ennå ikke vet hva er, men alle vet at skal du gå til Rom, eller er du Pilegrim, så er budsjettet ‘Så DER’. Folka på Vertshuset Sinclair har nylig tatt over her og jeg ble møtt med nysgjerrighet og vennlighet.

Perfekt pilegrimssted om jeg må si det selv. Motellaktig, 200 meter fra Kvam kirke. Tok en øl og dro til rommet for å spise Real Turmat. Fikk låne en vannkoker. Menyen deres var grei nok den, men ikke for meg som trenger litt kontroll på hva jeg spiser. Kebab, pizza og burger. Jeg går ikke ned den gaten der. Så det blir Couscous med linser, altså vegetar, merkverdig valg egentlig, men jeg sitter nå her og venter på at det skal godtgjøre seg med varmtvannet.

I morgen skal jeg kun gå til Vinstra. Har bestemt meg for å rekke polet for en flaske vin. Det er ca. 13 km dit, så da må jeg starte seinest kl. 11, hvis jeg ser på gang-hastigheten i dag. Jeg skal bruke ettermiddagen til å vaske klær og se hva som skjer på Vinstra. Skal besøke Kvam kirke før jeg går, så jeg har bestilt frokost til kl 09:00.

Fornøyd med dagen. Asfalt hele veien. De 5 første og de 5 siste kilometerne er de km hvor jeg snakker mest med meg selv. Etter 20 km er det drygt, men det er bare å sette en fot foran den andre. Får mye ut av spesialtimene med tankene. Greier å observere de mere enn å være invadert. Kan velge litt mere enn før. Velge hva jeg vil tenke på og ikke bli tatt av tanker og følelser. Regner det som en klar seier.

Sekken er så tung som den er og den blir ikke lettere etterhvert, så jeg har forsøkt å kjenne etter kroppens tempo. Høyre kneet fikk seg en liten vri ved fallet på ski fra Hjerkinn til Hagaseter og muskelen i låret er en gammel venn som sier i fra. Rister på beinet mellom stegene. Tror at jeg har grepet på det. Det er en kunst å regulere seg, så man ikke går på en smell. Det er langt å gå til Roma, mil etter mil, så det er bare å lye kroppens signaler. Etter 55 år, skulle jeg endelig lære.

Innsikt: kroppen har sitt eget språk, holder på å lære og lytte.

Oppstartsbildet
Min egen Hard Rock Cafe
70-tallskult. AirMini på plass. Den suser og tørker ut munnen, men noe for noe.
Jeg rakk Beat for Beat
Reklamer

23: Hageseter til nesten Grimsdalshytta

  • 27. mars 2019
  • Tid brukt: 10 timer
  • Distanse: 19.7 km
  • Totalt: 474.5 km
  • Været: skiftende, en del vind

Det er ingen skam å snu. Det gjorde vi. 2,3 km fra målet. Vi hørte et smell. Jeg trodde det var en jeger som skaut, men sannsynligvis var det isen/snøen som flyttet på seg. Hellingen vi skulle gå ned var mere enn 30 grader og da kan det utløse skred. Guri, vertinnen på Hageseter advarte oss mot det stedet i går, men vi gikk rett i fellen. Vi skulle ha slept oss ned tidlige, men var ikke helt sikre på hvor og kom for langt til høyre.

Vi snudde og gikk hurtig tilbake til «appelsinstedet» vårt, der vi sist hadde dekning og rakk fram dit akkurat før det ble bekmørkt. Jeg var veldig redd en stund og måtte konsentrere meg veldig for at det ikke skulle ta overhånd. Da kom noen gamle urkrefter frem og de hjalp meg å gå, for det var det vi gjorde vi gikk på skiene, med feller, det var klink is eller bart, med noen små snøfokkskavler, stort sett over alt (i hellingen der vi snudde var det mere snø fordi det lå i le).

Framme ved «appelsinstedet» fikk vi kontakt med Røde kors-folka, som vi gav nøyaktig posisjon til hvor vi befant oss. Og jeg takker meg lykkelig for Bernt sin kunnskap på kart- og kompass-området, samt for fjellduken og vindsekken som han har insisterte på å bære i alle de år og ikke hatt brukt for, annet enn å sitte og drikke øl en halvvarm påskedag ute.

Jeg tok på meg mere klær, ble dullet med og pakket inn. Var gjennomkald, det blåste frisk bris en stund, men etterhvert ble både jeg og vinden roligere. Vi fikk beskjed om at Røde kors ville komme og hente oss, men det kunne ta litt tid, i og med at de måtte kjøre scooterne i bil fra Dombås til Hageseter først. Vi hadde jevnlig kontakt med dem og med Guri, som hadde lang fartstid i Røde kors selv. Vi var heldig med været. Inni vindsekken ble det lunt og kondens, og vi kunne more oss med å sende livesending på youtube og facebook og ringt gutta. Det kunne vært langt verre å vente i to timer om det hadde blåst hardt hele tiden. Bernt dro fram en medisinsk Jegermaister og stjernehimmelen var fantastisk. Summa summarum så var det jo litt av et eventyr (som Bernt liker å kalle det) og vi glemmer det vel seint. En spennende start på årets pilgrimsferd.

Det begynte å blåse opp igjen og stjernehimmelen trekt seg sammen og ble overskyet. Det var kaldt da Wiggo og Svein kom, to scootere med hengere inn i nasjonalparken. Da hadde vi vært ute i 12-13 timer og manglet bare turen på hengeren ned igjen til Hageseter, hvor vi ble tatt godt i mot med varm soppsuppe til forrett og laks med rødvin til hovedrett, seint på kveld. Jeg takker meg bare lykkelig for at det finnes folk som kan sånt og som yter av sin profesjonalitet for andre og skatt skal vi betale med glede. Denne pilegrimstur en skal bevise at brorparten av menneskene på jorden er ålreite folk, som vil en vel og starten på 2019-etappen fikk en lovende start sådan.

Følte oss litt dumme en liten stund, men Svein sa tvert til oss at det var riktig av oss å snu, at det hadde gått ras der i fjor. Så skrøt de av koordinatene de hadde fått, som gav de nøyaktig posisjon til hvor vi befant oss og så skrøt de av utstyr og klær vi bar på.

Bernt dro avgårde med tog til Trondheim. Jeg sitter på Hjerkinn stasjon og skriver. Skal ta tog til Otta hvor jeg starter opp i morgen. Da blir det et hull på kartet. Et hull på reisen fra Stiklestad til Rom, som må fylles i 2020. Kan ikke starte fra Hjerkinn til fots i vårløsningen, så det blir sånn. Otta til Roma, det er da noe det og. Begge har O og A i seg 🙂

GLEDER MEG TIL MIN VANDRING.

En vakker dag egentlig. Bernt i front og føre i bånn.
kom godt med muslibarene som COOP sponset til turen, særlig på denne dagen.
Jeg sitter og venter på Røde Kors på appelsinstedet.
Inne på Hjerkinn stasjon, mitt hjem er nå overalt.
Et grepa kvinnfolk som driver Hageseter, og hennes mors-ord, må bli dagens innsikt.

Innsikt: Det er no som det er.

22: Hjerkinn-Hageseter

  • 26. mars 2019
  • Tid brukt: 01:42
  • Distanse: 4.0 km
  • Totalt: 454.8 km
  • Været: skiftende

Da, er vi i gang igjen. Endelig, realitet. Det ble mye snakk om det og lite action dagene før avreise, men vind er vind og respekt for fjell det har vi. Reisen til Rom er i gang igjen. Tog til Hjerkinn og vi kranglet oss bortover fjellsiden, i ly for vinden, på skare, myk snø og nesten ikke snø, hele veien frem. Gleden over å kunne gjøre dette kom frem, heldigvis, for den indre kritikeren hakket på meg de første 2 kilometerne, masse igangstart stress, trynte ‘an skikkelig i snøen og da måtte jeg ha hjelp til å komme meg opp igjen. 15 kilo på ryggen i ulænt terreng er utfordrende å holde balansen i. Oppstart seint på dagen betyr at fatiguen gjør seg gjeldende. Kroppen er liksom oppbrukt så langt ut på dagen, men gleden over å overvinne alt nevnte blir desto større. En hjertelig velkomst på Hageseter, nydelig mat, husrom og hyggelig betjening som ønsket meg lykke til på reisen til Rom.

Klokken er 20:30 og jeg gleder meg til en god natts søvn, hvor AirMini-apparatet skal hjelpe meg med luften. Så takknemlig for at muligheten finnes. Jeg bærer med meg et apparat på til sammen 300 Gram, som gjør at jeg sover godt om natten.

Gleder meg til å krangle med egoet mitt i morgen!

Innsikt: Hagaseter ruler et lite hjørne av verden

Venter på et værvindu

Går og venter på et værvindu. Jeg er ikke så veldig god på å vente, ser på https://www.yr.no/stad/Noreg/Oppland/Dovre/Gr%C3%A5h%C3%B8e~181361/langtidsvarsel.html 16 ganger i timen. Det var stivkuling melding, så vi utsatte avreisen et døgn. Nå er det meldt sterk kuling onsdagsmorgen, dvs 18 m/s og da kan jeg ikke gå over Gråhøe med min form, men værmeldingen skifter hele tiden og går du inn på https://pent.no/61.9483,9.62422, så melder de bare kosevær, lite vind, 4,4 m/s over Gråhøe, på samme tidspunkt, så jeg vet da søren, sannelig ikke godt å forstå. Vi har bestemt oss for å dra i morgen uansett. Går fra Hjerkinn til Hagaseter og tar det derfra. Så får vi høre på erfarne fjellfolk der.

Pakket sekken og den er 16,6 kilo før mat og drikke, så jeg må vel gå en runde med meg selv og velge bort noe. Ble plutselig livredd og stresset og lurte på hvorfor jeg ikke kan oppføre meg som vanlige folk, kjøpe meg en hytte eller noe sånt, men jeg vet at det blir fint når jeg har kommet i gang og jeg vil garantert føle at jeg lever, veldig! Og så har jeg Bernt med meg de 3 første dagene. Har veid alt, ting for ting, inklusive plastposene. Pakker jo egentlig for to turer, siden jeg skal gå i en uke til fots, etter 3 dager på ski.

Innsikt: nervene kom og jeg husker setningen: «this is what you pay for».

I mitt eget tempo 3

Reise-CPAPen, ResMed AirMini. 647 g totalt

Tusler/spaserer/går og venter på et værvindu for å ta en «fortur» fra Hjerkinn til Lillehammer (9 til 11 dager), før jeg setter støtet inn fra Lillehammer til Roma 4. mai. For mye vind til å starte denne helgen. Kjekt med en «fortur» for å få justert utstyret. Det blir ski i 3 dager sammen med Bernt og resten av turen til fots aleine. Jeg er ikke sterk nok til å gå på ski aleine hele strekket ned til Lillehammer, så det får bli på denne måten. Så feirer jeg påske hjemme i Trondheim etterpå.

Vet allerede nå at fra Dovre til Otta (4 mil) så er det et strekk som jeg må ta taxi eller buss noen kilometer pga at det finnes ikke vei å gå på. Har til og med ringt til en dame som bor på Sel og lurt på om jeg kan gå langs E6’n eller om det er mulig å komme seg over fjellet der på vinterstid, men hun mener at det er for ulænt, så jeg får bare bøye meg i støvet. Det finnes steder det ikke går an å gå, men jeg skal ta igjen det strekket en gang, om sommeren, til fots i fjellet. Men ikke i år, kan ikke vente til det blir så bart at det er mulig denne gangen.

Jeg er definitivt klar for dette. Som ufør ser jeg det slik at jeg har 2 valg:

  • 1) Være hjemme, som jeg elsker, i mine rutiner, treffe pensjonistvenner på Impulse og dra på avspenning sammen med andre utslitte damer, gå til psykolog og vente på at mannen min skal komme hjem fra jobb, som en trofé-kone, kan jeg sitte der og brodere. Men jeg er ikke skapt for det. Jeg elsker å brodere, jeg liker hverdagen min, men jeg føler meg ubrukelig og det er en vond følelse. Jeg vil være nyttig og nå kan jeg være nyttig for meg selv. Det nærmeste jeg kan få til å skape selv er denne turen, for å gå , det funker, selv hvor sliten jeg er, er det bedre å gå enn å sitte stille.
  • 2) Folk på min alder er i jobb. Jeg er det ikke. Jeg kunne jo dratt til Gran Canaria og sitte på en pub sammen med jevnaldrende uføre, men jeg orker ikke å bli alkoholiker, jeg orker ikke å være sykesøster for noen andre. Så for at livet mitt ikke bare skal bestå av pensjonister, som er vel og bra og hyggelig nok, så vandrer jeg til Rom. Tar et grep for å styrke meg selv, så får veien vise det den vil vise.

Jeg tolerer ikke stress, press, å bli behandlet dårlig, at folk lar meg vente på de, falskhet, underbetaling, overarbeid, min egen overvekt og utslitthet. Sistnevnte har jeg endelig akseptert og nå skal jeg vandre for å finne min egen bruksanvisning. Livet må leves ellers er det ikke noe verd.

Mr. Xxx som jeg kaller kraften min, flyten, spiriten, den følelsen du vet hva er, men egentlig ikke har noe navn på skal få flytte inn i kroppen min og ikke bare avlegge meg en visitt i ny og ne, men være der lenge nok til at jeg kjenner meg selv igjen, så jeg ikke gir meg før veien er halvgått. Tiden for flyktige forsøk er over. Jeg trenger å bli litt mere tjukkhudet og egoistisk.

Innsikt: Å vente på et værvindu kan også leves!

I mitt eget tempo 2

Å finne kroppens tempo og respektere det er en utfordring. Jeg finnes ikke lat, dessverre, da skulle jeg bare ha vært det en stund. Jeg har brent meg skikkelig ut og det er ingen som ser det. Han jeg lever med vet det. Den lange veien tilbake til normal går via Rom. Jeg må gå i naturen der jeg får og får. Føles som jeg har gitt og gitt i mange år, har fått litt applaus i retur, noen knapper, noen glansbilder og en blomsteroppsats av NRK hvert halv år.

Uføretrygden hjalp meg i å slutte å streve etter å få betalt for strevingen. Føler ofte at jeg har dummet meg ut, fordi det ikke ble noe av noe, men det gjør ikke noe, så lenge jeg får helsen tilbake. Søvnapnemaskinen hjalp meg til å få restituert om natten og få energien over null. Julia, søvneksperten som overrakte meg Reise-CPAP en i dag, sa masse lurt, blant annet at jeg måtte lære meg å bli mere egoistisk, finne bruksanvisningen på Betty på veien og gi først når det renner over, ikke før.

Utmattelse har ihvertfall lært meg:

  • å bremse ned
  • at karrière ikke er alt
  • at ekte suksess er dette øyeblikket
  • egenomsorg
  • å tenke vennlige re tanker om meg selv
  • at rutiner funker for meg
  • at å gå kan jeg gjøre uansett hvor utmattet jeg er
  • å legge meg kl 21
  • å kutte ut negative tanker fra fortidsrelasjoner
  • sett meg ned
  • selvrespekt
  • egenverd
  • hvor lenge et møte kan vare

Sistnevnte har jeg jobbet mye med. Jeg har utviklet 3 varianter. Jeg har disse 3:20-minuttersmøtene, hvor man snakker om været og om turer og sånn, det funker veldig bra. Så har jeg de menneskene jeg klarer å møte i 1 1/2 time, det er på trening om dagen eller venner på cafe. Går jeg over 1 og en halv time begynner det å stikke i kroppen og jeg kjenner en slags lammelse, som om hjernen stivner. Hvis jeg velger alkohol i disse treffene kan det vare i 3 timer, for alkoholen bedøver utmattet følelsen, men da er jeg ferdig i et par dager etterpå. Ytterst få mennesker kan jeg være sammen med et døgn. Enda færre i 3 døgn. Og bare de nærmeste en uke. Det viktigste er å ikke forveksle f.eks. en 3:20-minuttersperson med en 1,5 timers-person, da er jeg helt ‘strømpe’ etterpå. Det er tøffe valg jeg har måttet gjøre for å ikke gå til grunne, men jeg vil ikke tillate at noens oppførsel drar meg ned eller virker negativt på meg.

De som er helt i orden, kan kanskje dette og har automatisert en egoisme, som jeg ikke har noe ute på, jeg bare mangler trening i det selv.

Men jeg har ihvertfall sluttet å hakke på meg selv og sluttet å la den indre kritikeren bestemme, det er da noe. Og nå skal jeg snart ut å gå, menge meg med trærne, med stillheten, med veien som er målet. La veien komme meg i møte. Ikke dirigere så mye, men være åpen for hva livet vil meg, for livet er egentlig det morsomste jeg vet. Det har jeg jeg sagt før og det har jeg etter dikteren André Bjerke.

Innsikt: selv gode møter med folk er slitsomme så jeg må våge å passe på meg selv og da er jeg ikke slem mot andre.