Hva er, og hvor kommer styggen på ryggen i fra? Når boret den seg fast, verre enn en flått, og hvorfor blir den sittende når jeg har bedt ham om å gå? Hvorfor er det så vanskelig å avsløre at det er styggen på ryggen som prater, når man blir oppsatt på at ingenting er bra nok?

Teksten er en beskrivelse av hvordan styggen er tanker som produseres, den indre kritikeren som durer og går, umerkelig. Tanker med skyhøye krav til oss selv og andre, som sliter folk i stykker, som gjør folk syke, stressede, utilfredse, ulykkelige, bakstreverske og misfornøyde. Hvis andre får til noe, så har de fått det lett. Vi trekker andre ned for å slippe å se på vår egen utilstrekkelighetsfølelse, som er skapt av falske forventninger.

Styggen på ryggen er der på dager hvor mutte stemninger henger over alt. Til og med når himmelen er blå, så kommer styggen i jetfly som du henger deg på, som sier: «Dette er for bra til å være sant». Kanskje finnes det dager du føler deg fin, så sitter kråken i treet og roper til deg: Hvem faen tror du at du er, uten meg? Det er styggen på ryggen det.

Vi er ikke tankene våre, de er produkter av hvordan vi har vokst opp. Styggens kritiske tanker kan vi kontrollere, hvis vi anstrenger oss. Styggen på ryggen er blitt «foret» av foreldre, lærere og andre voksenpersoner i livene våre. Vår egen skam fra våre egne mødre og fedre, med sine innelukka, ulne begrunnelser for hva som var sømmelig og hva som ikke var det, får styggen til å svulme og bli høy på seg selv. Styggen er smittsom. Styggen puler rundt, og formerer seg som tiøreshorer på kaninpiller. Styggen går i arv. Når barn utvikler en identitet, så er det i et samfunn fylt til randen av markedsføring av at «du burde være en annen enn den du er», bedre, mere, slankere, flinkere, sterkere, rikere. Styggen på ryggen kommer i mange forkledninger. Styggen er en sleip faen som klistrer og smyger seg inn i oss. Styggen er en gnien husvert. Den krever og pumper deg, fordi du veit at den veit at du veit at den har overtaket. Tjen mer, få deg en lederjobb, gjør karriere, drikk øl med de riktige, kav deg opp!

En ting har livet lært meg at styggen på ryggen blir forsterket når jeg har gitt disse folka, jamrere, klagere, de redde; autoritet. For guds skyld; ikke gi dem autoritet! Da blir de autoritære, og styggen på ryggen biter seg fast.

Det er tre år siden en venn av meg begikk selvdrap. Hun hadde i overkant mye av styggen på ryggen. Morsom, hard, tøff, høflig, sosialt dyktig, flink til å se andre. Noen ganger ble styggen så sterk at hun ikke klarte å holde det unna med trening eller rødvin. Da ba hun om hjelp. Hun gråt i dagevis. En uendelig elv som aldri ble tom. Da fikk hun bort styggen på ryggen og ble fin, som hun selvfølgelig var, uten styggen på ryggen.

Uten styggen på ryggen er vi essens, da er vi fornøyde og glade. Der det er harmoni, ingen å konkurrere med, du får være flink til det hjertet ditt begjærer, og du blir satt pris på bare fordi du er. Lite å klamre seg til, lite å være misfornøyd med. Problemet er at for mange kan dette virke kjedelig, for styggen på ryggen har lært oss å slåss.

Styggen på ryggen vil ha ting som det var. Det er derfor det er så vanskelig å lykkes med nyttårsforsetter. Og når man ikke vet dette, så føler man seg mislykket fordi man ikke får det til, men egentlig er det bare styggen på ryggen som aldri får nok. Styggen på ryggen vil ikke bli dirigert og stritter imot enhver forandring. Styggen på ryggen tåler ikke å bli parkert.

Min styggen på ryggensier at jeg er for gammel for en slik tekst, at jeg burde skamme meg som sitter sånn fast, at jeg kommer ingen vei når jeg er opptatt av «sånt», men jeg prøver å la være å høre på styggen på ryggen, for derifra kommer det så mye drit som vil begrense meg, som aldri gjør noe godt.

Jeg har lært meg noen teknikker for å avsløre og stilne styggen på ryggen og det er bedre enn alt, bedre enn å spille i Royal Albert Hall, bedre enn å lykkes med en karriere som artist. Styggen på ryggen vil jo selvsagt si at det sier jeg bare fordi jeg aldri ble noen artist med suksess, bare tapere sier sånt. Styggen på ryggen er et stakkars lite barn som trenger å bli sett og trenger ikke å få rett.

Styggen på ryggen elsker dette spillet. Har behov for heder og ære. Men det er bare tanker, det finnes ikke. Det er bare innbilning. Jeg er heldig som har oppdaget hvordan jeg kan være våken for styggen på ryggen og leve vanlig normalt. Kanskje er det ikke så farlig med meg, for jeg har skjønt at det funker sånn.

Styggen tar bort friheten til å leve og oppleve livet som bare fint. Det å bare være.

Kan jeg få råde deg til å se på denne indre kritikeren og kalle den for et redd lite barn? Kanskje kan du favne om det og si: - Stakkars lille barn! Jeg er her!

Som sagt, så drar man med seg skuffelsen og utryggheten inn i det som skjer, kroppen tror at det er et nødvendig onde, noe som hører julen og dens mysterium til. Adventstiden blir et uendelig langt dypdykk i fortiden, fremdeles håpende på at det gamle skal endre seg, i blandet et frustrerende møte med dagens kjøpekrav, så er ventetiden blitt en suppe av krefter som koker i magen.

Når juledagene tar slutt så er man lykkelig for at det er et år til neste gang. Det er jeg ikke aleine om å tenke, forstår jeg. Jeg har virkelig hatt problemer med å skjønne vitsen med julen fordi de aller fleste jeg vet om, har et eller annet de plages med vedrørende julen. Feiringen har blitt et sirkus styrt av ytre ting som for eksempel kjøpe dyre gaver til folk de ikke liker eller ser ellers i året, spise middager med folk de ikke går overens med, for mye alkohol ved sammenkomster, som har gjort folk sinte, redde og triste. Rikdommens fattigdom har blitt eksponert igjennom det vi har innbilt hverandre at det handler om, litt mere av alt så blir det jul. Men det funker ikke i lengden. Vi blir ikke glade av det.

I min deltagelse i Levd Liv-konseptet, hvor vi har formidlet at ting er nødvendigvis ikke slik det ser ut, har jeg skjønt at vi er mange som ikke vil ha det sånn. Vi vil heller finne fred i oss selv. Livet er nødvendigvis ikke så enkelt, for noen og enhver, verken for de med penger eller de uten penger. Å kjenne livets hardhet er ikke forbehold noen, det er slik for alle en gang iblant. Noe brakte oss sammen i kirken, en slags støtte til hverandre og en påminnelse om at det finnes noe vakkert der, noe det egentlig handler om, som vi har all grunn til å feire: kjærligheten.

Det krever litt øvelse å slutte å grue seg til jul, blant annet å se det som skjer, og ikke det som tankene produserer og innbiller seg at skjer. Det fineste er når realiteten er akseptert, når man kjenner at livet er slik det fortoner seg akkurat i dette øyeblikket. Da er det fredelig og interessant å leve. Det handler om å gi slipp på det som var og ikke la det som var, være det som er. Det er faktisk som å miste en god gammel dårlig venn, som så inderlig har ønsket seg å ha retten til å sitte fast og bli syntes synd på. Det var kanskje synd på meg en gang, men det er det så visst ikke i dag. Jeg har skapt en ny verden rundt meg. Det har ikke alltid vært så bevisst for meg som det jeg uttrykker her, men det har alltid vært i en prosess til det bedre. Det er merkverdig rart, men jeg tror at noe inni meg har klamret seg til denne gruingen, velkjent terreng er lettere å vandre. Å gi slipp er vanskelig og skummelt, for man vet ikke hvordan det er uten.

Jeg vet ikke helt hva som slapp taket, men i år er det annerledes. Jeg tar julen før julen tar meg, kanskje. Jeg møter julen med en tilstedeværelse og en åpenhet som jeg aldri kan huske at jeg før har gjort og det er vakkert i seg selv i grunnen.

Nå går vi inn noen uker som gir oss ulike følelser. Hvis de hellige, magiske og de store øyeblikkene uteblir er det lett for at gammelt rask blir aktivert. Det er lettere å føle seg aleine og man tror at det man føler er uvanlig. Det er det altså ikke. At det plutselig blir stille kan vekke til live mange slags reaksjoner. Det er ikke farlig, det gjør bare jævlig vondt. Det blir i hvert fall fortere okei om du godtar deg selv sånn og våger å stole på at livet vil deg vel. Det gjelder å bite livet i låret, som Rosemarie Köhn engang sa.

I år skal jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å være til stede i julen 2014 og ikke dra frem julene slik de var engang, for lenge siden. Dukker minnene opp, skal jeg tåle det også. Jeg skal pynte meg, kose meg, synge på torget for Frelsesarmeen og i Vår Frue kirke på julaften. For der er det mange som har erkjent det samme og da dukker det umåtelige vakre, det guddommelige og fredelige lettere opp.

Jeg skal sette pris på det jeg får og ikke ha dette feilfokuset på det jeg ikke fikk, ikke gi næring til det barnslige håpet om at en gang vil de forstå. Det er stengt «der»! Nå går jeg heller der det er åpent. Der det faktisk er noe å hente. Jeg kan by på disse ordene, så de kan lyse opp for en som gruer seg til jul. Vi er redde for det som kan komme, fordi vi har erfart noe som ikke var så kjekt, men vi trenger ikke å være redde mere, det skjer ikke om igjen, i hvert fall ikke så lenge vi får bestemme og den friheten har vi. Måtte du få en fredelig jul i deg selv.

Jeg er dypt takknemlig til alle som har bidratt på min vei frem til en god jul og jeg ønsker dere det samme!