Teksten til To Tunger finner du her, og du kan f.eks. høre den her.

To Tunger starter med en inderlig gitar og skjør vokal. Vi kunne sikkert ha droppet det hvis vi ønsket å være «flinke» og ikke vise vår «bare ass», men både Frode og jeg er for frittalende og modig til det, vi liker stemninger der man viser temperatur, som gjenspeiler det nakne, skjøre og ekte, og det følger albumet hele veien ut.

Jeg sendte en uferdig tekst til Frode, som jeg fikk i retur med melodi til. En veldig Thåstrøm stemning som kledde ordene, som inspirerte til å jobbe videre med teksten. Spennende å få frem det låten rommer. Melodien har det som en låt trenger, et vindu du går inn i, ‘space’ til å tenke i, være i, vokse i, leve i, hvile i.

Teksten var mye rammere og strengere, mer som et farvel fra en mann til en kvinne, men jeg myket den opp og snakket igjen ut i fra meg selv. Det blir for vanskelig å distansere seg og skrive ut i fra en tanke om hvordan andre tenker. Skulle egentlig ha frem at denne kvinnen krevde at mannen ble «riktigere», pisket mannen med bebreidelser og bitterhet for å få han til å bli mere, være mere, si mere.

Jeg har tatt mange farvel med fortiden og da også folk som sitter fast der eller i et spill eller i seg selv. De greier å skjule det. De greier å være en person som venn, en person som mor/far, en person som yrkesaktiv osv. Kall det hva du vil, jeg kaller det å ha to tunger 🙂 Behøver ikke å være noe galt i det, men det må være mye å holde orden på og vanskelig å være seg selv og få kontakt og trening i å være intim i relasjoner, når det er et spill.

Det var fint for meg å lage en tekst jeg kan tolke selv, og det gjør jeg når jeg synger og hører den. Trives med at jeg klarte å skrive litt abstrakt og ikke så konkret som jeg alltid har vært. At jeg også kan undres over at jeg skrev akkurat det jeg gjorde. Har aldri fått til det før i særlig grad.
Hvert vers står for seg, men likevel er det et samlet farvel med «spillet», det jeg aldri har greid å forstå eller å spille. Et spill jeg har grått mye over. Et farvel med maktforsøk, manipulering med latter, smil, utseende, baksnakk osv. Et farvel med å forsøke å bli likt av mennesker som ikke ser meg. Hvis de strever med jording, travelhet, å være mere enn de makter er denne låten laget for deg.
1. verset: Det er bare så fint og selvhelbredende å synge: «Hvis eg gjør nokka bra, må du gjerne si i fra ….». Vi får helst høre det hvis ikke er bra og vi savner å få høre at det er godt nok. Vi er heller ikke så flinke til å formidle oss selv, eller jeg kan snakke for meg selv: jeg har ikke vært så god på å si hva jeg ønsker meg. Alt ble bedre da jeg lærte meg å formidle egne behov, lærte meg å be om omsorg, lærte meg å akseptere den jeg er og det jeg kan få til. Men helt klart: vi vil jo gjerne presse oss selv for å bli litt bedre i noe, men da helst et sunt og godt press, et press som er i samsvar med mulighetene. Men bare det å være, bare det å ligge i gresset og føle egenverdet og slappe av, er ikke noe vi har for mye erfaringer med.

2. verset jobbet jeg lengst med. ‘Stakkar, tapper, vakker’. Byttet de om ettersom. Ordene fant meningen i melodien. Veldig spennende. Liker særlig godt: «Det hjelper jo litt å være vakker», fordi folk som er klassisk skjønn har noen fortrinn i dette spillet jeg refererer til. De kan bruke det. Vi andre, må utvikle andre egenskaper for å bli sett. Jeg sier ikke at det er feil, men jeg sier at det er sånn 🙂

Det finnes noen i alle menneskers liv, som aldri sa unnskyld. Det finnes noen som bare strever med seg selv for å nå frem til neste øyeblikk og når de har kommet til neste øyeblikk så er de i gang med å planlegge det neste øyeblikket, så er de aldri der de skal være, for de «sitter på nåler» og er allerede gått videre og de er angstdrevne i forhold til å komme videre, de tror det er noe større og bedre der fremme. Og jeg får til å spørre forsiktig, om du skal hoppe av?

3. verset er fanfarefarvel’et . Noen mennesker går det simpelthen ikke an å forklare ting til eller oppnå kontakt med. Likevel har jeg stått på som bare det for å forsøke å få det til. Stått på til jeg ble både gal, syk, utslitt og trist, til jeg endelig forstod at det går ikke an å endre andre. Personer med mye forsvar er det langt inn til, tar ikke inn det du sier og de skjønner ikke at de er selv ansvarlig for å være fornøyd. Skulle ønsket at det var annerledes, at det ikke var nødvendig med brudd, men det er og var det. Det er mye verre å stå på stedet hvil og la fingeren bli brent igjen og igjen og igjen.

Mens jeg holdt på å leke meg med ord, syntes jeg at låten manglet et melodibrudd og kom med sangforslag til refrenget, som gjør at den får en up beat. Ordspillet, tallspillet frydet meg og jeg fikk sagt alt jeg ville si i et refreng, oppsummert med disse 24 timene vi har, og ingen av oss har mere. Tiden kommer ikke tilbake, den forblir der den var og om vi vil eller ikke, forstår det eller ikke, blir vi drevet fremover tidsmessig, men ikke nødvendigvis i utvikling som menneske.

For det fineste jeg vet er at vi bare er folk, når vi er nedpå, når jeg har kontakt og jeg har aldri blitt klok på «sånne folk» jeg synger om i To Tunger. Har virkelig forsøkt, men de avdekker seg selv og spillet sitt og da fikser ikke jeg det mer. Før trodde jeg at det var noe galt med meg fordi jeg ikke fikk til å være med på dette spillet, men det er fullstendig galt. Det er avdekt. Når egenverdet er intakt, så finnes det ikke noe man «bør» få til.

Vi har et liv å gå på og hvis noen kan inspirere deg til å våkne opp eller se deg selv og din egen væremåte, som bidrar til at du får bedre livskvalitet, så er det gull verd. Kanskje kan denne låten gjøre det for noen? For meg har To Tunger bidratt med å styrke meg og gitt meg forståelse og tilgivelse for å ta et farvel med det gamle. Gir meg sjelefred og undring. Det er en fin kombinasjon. Det funket ikke å prøve å være med i et spill, det gjorde meg ikke trygg og glad. Ut i fra denne kunnskapen skal jeg derfor bruke den dyrebare tiden min på å holde min egen tunge rett i munnen.

Det er ganske absurd å skrive en lang tekst om en tekst som er ferdigskrevet, men jeg liker det litt. Og særlig liker jeg at det var Frode som plukket opp teksten fordi han har en feeling i instrumentet som gjengir, understøtter og snakker selv. Jeg er uendelig takknemlig.

6 minutter og den står seg hele veien ut.

To Tunger er et farvel.