Mitt indre kompass – min indre GPS – Del 3

Når et valg er tatt, skjerper det omstendighetene. Lettere å se hva som leder en i rett retning for å få til å gjennomføre beslutningen. Jeg skal gå til Roma. Noen ganger blir jeg mørkredd av å tenke på det. Sove så mange forskjellige steder. Vandre uten å vite. Uten å få pyntet meg. Samtidig kan jeg ikke få startet fort nok. Sitter på tog nordover nå etter møte i Pilegrimssenteret i Oslo. Skal ha 3 uker med fokus på styrketrening. Snøen har reist igjen, så ski er lite å satse på nå. Skal ihvertfall gå 2 mil en gang i uken for å holde milene varme. Hva jeg spiser, hvem jeg er med, alt blir nøye fremover. Signalet er Rom, det som får fokuset bort fra Rom regnes som støy.

Jeg har aldri gått inn for å bli overvektig, men resultatet har blitt slik pga en lang rekke teite valg. Små valg. Nesten usynlige valg. Og jeg orker rett og slett ikke et lite veivalg til som bringer meg i feil retning. Jeg vet innerst inne, at det er mulig med endring, men det krever møysommelig med disiplin og innsats. Jeg orker ikke å være gratiscoach for andre når jeg betaler med overvekt selv. Og jeg gjentar: «Det er ingen sin feil», det er et mønster som hjernen min har blitt vant med. Pleasing- og underholdnings-stjernen, mine to mellomnavn. Jeg har gått søvnig gjennom noen år. Syntes synd på meg selv. Uten evne til å ta tak i det egentlige. Helt til jeg skrev boken: KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men som gjorde det en bok skal, gav meg det «AHA» jeg trengte.

Det er så superenkelt å sette fokus på hva andre gjør feil, men det handler aldri om andre. Hva andre gjør er ikke interessant. Ikke litt en gang. Om andre forbruker deg, tar deg for gitt, sliter deg ut etc., så er det du som lar de gjøre det. Det er feil fokus å peke finger mot dem. Men gjør du det, så er det tre fingre som peker mot deg selv.

Innsikt: Vi er dønn ansvarlig for egen atferd. BESTANDIG.

Reklamer

Mitt indre kompass – min indre GPS – Del 2

På denne reisen i livet lurer vi på hvem vi virkelig er, bak roller, bak titler, bak fasader, bak spillet vi spiller. Vi prøver å finne oss selv et sted, der ute blant andre som også spiller et spill som er tillært. Det er ikke noe galt i dette spillet. Det er bare ikke tilstrekkelig. Og når man først er fanget i spillet og ikke greier å skifte strategi eller spilleregler er det best å finne det spillet som er ærligst. Mange mennesker velger andre mennesker utifra trygghet og visshet om at de er like, at de er noe, ut i fra sine egne ego, som velger ut i fra innlærte strategier. De som benekter det gjør det mest. Mange synes det er vanskelig å være noe annet enn den tittelen man har ervervet seg. Noen har mange titler. Prest, forsker, lege, rusmisbruker, klovn, artist og mange synes det er vanskelig å legge bort den ene rollen fremfor den andre og bare være. Kanskje kan de ikke bare være lengre. Det er dette som skremmer meg, at jeg skal gå igjennom livet uten å ha kontakt med det menneske jeg egentlig er. Høres om mulig veldig selvsentrert ut, men egentlig er det motsatt. Igjennom min vandring skal jeg oppleve noen møter med meg selv som jeg aldri ellers ville møtt. Selv om tittelen blir en vandrer, så er det den sårbare situasjonen med å gå med hjemmet i sekken, ta inn vind og vær og vandre den siste milen som gjør den store forskjellen fra de andre rollene og ferdighetene jeg innehar. Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften. Viljestyrke har jeg nok av. Så sånt sett kan jeg takke min utslitthet, fatigue, kreften, overvekt, hele pakken, som førte meg frem til denne beslutningen om å vandre til Rom. Uten dette hadde alt sett annerledes ut, antagelig.

Selv om reisen starter 4. mai har den startet for lenge siden. Å vandre startet jeg med i fjor og den største fascinasjonen og erkjennelsen var hvor liten jeg er i naturen. Å vandre blant 500 år gamle trær og være et menneske som ikke engang skal bli 100, fortalte meg at dette racet vinner vi aldri. Naturen vinner alltid. Å vandre i Falstadskogen blant trær som har vært vitner til henrettelser pga smålige og umodne i mennesker, som tror de kan herske og være herrer over andre, gjorde umåtelig inntrykk.

Kanskje må jeg vandre fordi jeg må bøte på noe. Kanskje har noen pålagt meg det, uten at jeg har fått det med meg. Før i tiden fikk de pålagt vandring fra kirken. Rikfolk betalte andre for å gå for seg. Å vandre har uansett noe for seg. Det gir mening å gå langt. Ikke for å tenke, men for å lære seg å slippe tanken. Sjekke inn. Trene på å være tilstede.

Etterhvert som årene går, så har ihvertfall tilstanden å føle seg guddommelig blitt mer og mer interessant. Det hender at jeg har det sånn at jeg føler meg i et med alt og hvis hvert menneske har et guddommelig potensiale så er det vel min egen jobb å bringe det fram eller gjøre meg selv tilgjengelig for opplevelsen.

Man blir lei av å bedøve og surre vekk livet med for mye mat, drikke, nyheter eller for mye arbeid. Det er er ikke så interessant i lengden. Hvis man skal oppleve livets mysterium påkreves det edruelighet og fravær av eget ego. Egoet vil gjerne ha mer av alt det nevnte og gjerne omgåes folk som trigger frem de behovene. Noen mennesker trigger frem eget ego lettere enn andre og det er et evig mas å være fanget av det spillet. Greit å kunne velge det en gang i blant, men hele tiden, begrenser en veldig.

Sitter i Oslo og skriver. På kaffebrenneriet kl 09:00 søndagsmorgen. Vært å besøkt min sønn som sover nå og hatt et møte med Roger Jensen på Pilegrimskontoret. Han har skrevet boken Pilegrim. En bok proppet til randen med fakta og historie, samt har han plukket opp folks diskusjoner om å vandre den ene eller den andre leden. Går du til Rom går du mye alene og går du til Santiago går du blant mange. Jeg vil være i fred. Ikke for å tenke, men for å sjekke inn og være tilstede. Ta inn livet i rolig tempo.

Som såkalt artist har jeg brukt meg opp. Som pedagog har jeg vært hjelper nok. Nå må jeg hjelpe mitt eget sjelelige liv og bruke min egen støtte til å komme fram til et hellig sted som kan sette meg mer i kontakt med det guddommelige. Livet skal bestå av rutiner, men nå skal jeg riste av meg noen gamle mønstre som har blitt så automatisert at det må brekkstang til for å gå ut av de.

Etter den siste tungveggen jeg gikk på, har mitt sosiale liv bestått mye av trim med pensjonister på Impulse, trim med utslitte kvinnfolk på Coperio, psykolog og psykiater på Skype og rødvin med en nabo. Til og med pensjonistene har det travlere enn meg. Jeg har brodert og lest og gått utallige turer. Årene før jeg knakk sammen var jeg mye gratiscoach og en bakstreversk artist, som ikke kunne forstå at folk ikke hadde bruk for innsikten jeg har eller låtene jeg presenterte. Så mye for mitt eget ego, må le av det nå, men jeg gjorde ikke det, den gangen. Egoet ville så gjerne få bekreftet seg selv og ikke være «en feil» eller en mislykket artist og denne motivasjonen: «jeg skal vise de»-greien, funket ikke. Godt jeg kom ut av mine egne klør, egne tanker, egen selvgodhet eller egen mangel på aksept av den jeg skal finne ut av hvem jeg er – på veien 🙂

Innsikt: Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften.

Mitt indre kompass – min indre GPS

Så er det altså bestemt. 4. Mai er avspark, men alle steg frem til da leder opp mot reisen. Nå vet jeg hvorfor jeg greier å holde fast, fordi jeg skal til Rom. «Hvorforet» er på plass. Jeg har alltid visst hvordan man kan komme seg i bedre form, ned i vekt etc., tusener av kommersielle manipulering har lært meg ett og annet triks, men har manglet hvorforet for å kunne klare å holde fast før payoff’en skulle vise seg fram. Har gitt opp, fordi det i min alder er så alt for lett å finne unnskyldninger for å kunne unne seg noe godt, «lever bare en gang», «det må da kunne gå an», innlærte sosiale skills som alltid innebærer mat og alkohol. Vanskelig å holde seg sterk og holde hodet klart når jeg ikke har hatt et hvorfor. Nå har jeg Rom. 

Jeg vil overvinne meg selv og jeg vil leve, ellers er ikke livet noe værd. Jeg vil ha opplevelsen av å ha gjort det jeg kunne for å ha en god helse. Slutte å Stange hodet i veggen, ikke fordi det gjør vondt, men fordi det er en Dum ting å gjøre. 

Jeg har nådd spygrensen av meg selv. Selv alle positive ferdigheter er blitt irriterende, fordi de er automatiserte og jeg blir i stor grad styrt av dem. Det går an å overgjøre alt, selv positive tiltak. Etter at jeg siste gang gikk ned for telling, for ca et år siden, måtte jeg se på hvordan hverdagen og rutinene mine arter seg. Mine sosiale ferdigheter har vært mye «å trøste og bære» folk og jeg er god på å være nær folk som trenger en utstrakt arm, men denne gratiscoach-greien har gått ut over meg selv. Ihvertfall har jeg ikke greid å følge opp meg selv i noe særlig grad. Bestandig har jeg sagt i mitt sosialpedagogisk arbeid som barnevernspedagog, at arbeidet er ikke særlig mye verd hvis jeg ikke kan etterleve og følge opp meg selv. Alt for mange hjelpere har ikke stell på seg selv, meg inkludert. Jeg skal absolutt ikke trakassere meg selv for å være en god hjelper, men ideen er at man må bestemme selv. Automatisering er problemet. Jeg gjør det på autopilot. Det er ingen sin feil, ikke min  engang, men jeg kan gjøre noe med det, nå som jeg er klar over feilen. Nå er jeg i metning. Oppbrukt. Utbrent. Lei av å stå til tjeneste. 

Innsikt: Jeg vil overvinne meg selv og jeg vil leve, ellers er ikke livet noe verdt.

Februar

Den 09. juli stod jeg på Stiklestad og skrev: Alle veier fører til Rom.

I 2018 kom jeg meg til Hjerkinn og i 2019 er planen å gå de resterende milene, ca 5 1/2 måned tar det. Forberedelsene er godt i gang og i går ble jeg hoppende glad da jeg fikk mail fra https://www.mollerens.no/, om at de sponser 100 pakker med havregrøt på meg. Det er ca 3 måneder med frokost, eller 1 1/2 måned med frokost/lunsj. Fordi Bernt skal gå med meg deler av etappene, kan kan han ta med seg mat til meg. Budsjettet er på 500 kroner dagen, så sponsingen kommer godt med.

Pakkingen skjer hver dag i forberedelsesfasen. Jeg har kjøpt en Mountain Equipment Firefly sovepose som veier 500 gram og den er på utprøving allerede. Det neste er innkjøp av telt som veier 1,2 kilo og en større sekk.

I julen leste jeg to bøker om pilegrimsvandring til Rom. I moderne tid har Øivind Østang og Synnøve Skåksrud gått fra henholdsvis Oslo og Bærum. Ingen har såvidt meg bekjent gått fra Stiklestad. Synnøves bok inspirerte meg mest. Hun var 66 år og nypensjonert og la ut på veien til Rom. Det er fra henne jeg har lært meg å lage innsiktsord. 

Hvert eneste lille valg jeg gjør nå, har betydning for reisen. Alt fra hva jeg spiser, til penger jeg sparer, til hvem møter, til hva jeg prioriterer etc. Kom godt i gang med gode rutiner i India og fortsetter hjemme. Målet er klinkende klart: 2019 er året hvor jeg skal gå meg til god helse. Jeg skal være 100 % ansvarlig og målrettet. Daglig disiplin og usexy lange distanser, skal jeg legge bak meg. Nå har jeg snakket nok. Det er bare handling som gjelder.

Februar er kort og edruelig.

Innsikt: Når man har bestemt seg er det å gi slipp på goder en gave.