Tusler/spaserer/går og venter på et værvindu for å ta en «fortur» fra Hjerkinn til Lillehammer (9 til 11 dager), før jeg setter støtet inn fra Lillehammer til Roma 4. mai. For mye vind til å starte denne helgen. Kjekt med en «fortur» for å få justert utstyret. Det blir ski i 3 dager sammen med Bernt og resten av turen til fots aleine. Jeg er ikke sterk nok til å gå på ski aleine hele strekket ned til Lillehammer, så det får bli på denne måten. Så feirer jeg påske hjemme i Trondheim etterpå.

Vet allerede nå at fra Dovre til Otta (4 mil) så er det et strekk som jeg må ta taxi eller buss noen kilometer pga at det finnes ikke vei å gå på. Har til og med ringt til en dame som bor på Sel og lurt på om jeg kan gå langs E6’n eller om det er mulig å komme seg over fjellet der på vinterstid, men hun mener at det er for ulænt, så jeg får bare bøye meg i støvet. Det finnes steder det ikke går an å gå, men jeg skal ta igjen det strekket en gang, om sommeren, til fots i fjellet. Men ikke i år, kan ikke vente til det blir så bart at det er mulig denne gangen.

Jeg er definitivt klar for dette. Som ufør ser jeg det slik at jeg har 2 valg:

• 1) Være hjemme, som jeg elsker, i mine rutiner, treffe pensjonistvenner på Impulse og dra på avspenning sammen med andre utslitte damer, gå til psykolog og vente på at mannen min skal komme hjem fra jobb, som en trofé-kone, kan jeg sitte der og brodere. Men jeg er ikke skapt for det. Jeg elsker å brodere, jeg liker hverdagen min, men jeg føler meg ubrukelig og det er en vond følelse. Jeg vil være nyttig og nå kan jeg være nyttig for meg selv. Det nærmeste jeg kan få til å skape selv er denne turen, for å gå , det funker, selv hvor sliten jeg er, er det bedre å gå enn å sitte stille.
• 2) Folk på min alder er i jobb. Jeg er det ikke. Jeg kunne jo dratt til Gran Canaria og sitte på en pub sammen med jevnaldrende uføre, men jeg orker ikke å bli alkoholiker, jeg orker ikke å være sykesøster for noen andre. Så for at livet mitt ikke bare skal bestå av pensjonister, som er vel og bra og hyggelig nok, så vandrer jeg til Rom. Tar et grep for å styrke meg selv, så får veien vise det den vil vise.

Jeg tolerer ikke stress, press, å bli behandlet dårlig, at folk lar meg vente på de, falskhet, underbetaling, overarbeid, min egen overvekt og utslitthet. Sistnevnte har jeg endelig akseptert og nå skal jeg vandre for å finne min egen bruksanvisning. Livet må leves ellers er det ikke noe verd.

Mr. Xxx som jeg kaller kraften min, flyten, spiriten, den følelsen du vet hva er, men egentlig ikke har noe navn på skal få flytte inn i kroppen min og ikke bare avlegge meg en visitt i ny og ne, men være der lenge nok til at jeg kjenner meg selv igjen, så jeg ikke gir meg før veien er halvgått. Tiden for flyktige forsøk er over. Jeg trenger å bli litt mere tjukkhudet og egoistisk.

Innsikt: Å vente på et værvindu kan også leves!