I mitt eget tempo 2

Å finne kroppens tempo og respektere det er en utfordring. Jeg finnes ikke lat, dessverre, da skulle jeg bare ha vært det en stund. Jeg har brent meg skikkelig ut og det er ingen som ser det. Han jeg lever med vet det. Den lange veien tilbake til normal går via Rom. Jeg må gå i naturen der jeg får og får. Føles som jeg har gitt og gitt i mange år, har fått litt applaus i retur, noen knapper, noen glansbilder og en blomsteroppsats av NRK hvert halv år.

Uføretrygden hjalp meg i å slutte å streve etter å få betalt for strevingen. Føler ofte at jeg har dummet meg ut, fordi det ikke ble noe av noe, men det gjør ikke noe, så lenge jeg får helsen tilbake. Søvnapnemaskinen hjalp meg til å få restituert om natten og få energien over null. Julia, søvneksperten som overrakte meg Reise-CPAP en i dag, sa masse lurt, blant annet at jeg måtte lære meg å bli mere egoistisk, finne bruksanvisningen på Betty på veien og gi først når det renner over, ikke før.

Utmattelse har ihvertfall lært meg:

  • å bremse ned
  • at karrière ikke er alt
  • at ekte suksess er dette øyeblikket
  • egenomsorg
  • å tenke vennlige re tanker om meg selv
  • at rutiner funker for meg
  • at å gå kan jeg gjøre uansett hvor utmattet jeg er
  • å legge meg kl 21
  • å kutte ut negative tanker fra fortidsrelasjoner
  • sett meg ned
  • selvrespekt
  • egenverd
  • hvor lenge et møte kan vare

Sistnevnte har jeg jobbet mye med. Jeg har utviklet 3 varianter. Jeg har disse 3:20-minuttersmøtene, hvor man snakker om været og om turer og sånn, det funker veldig bra. Så har jeg de menneskene jeg klarer å møte i 1 1/2 time, det er på trening om dagen eller venner på cafe. Går jeg over 1 og en halv time begynner det å stikke i kroppen og jeg kjenner en slags lammelse, som om hjernen stivner. Hvis jeg velger alkohol i disse treffene kan det vare i 3 timer, for alkoholen bedøver utmattet følelsen, men da er jeg ferdig i et par dager etterpå. Ytterst få mennesker kan jeg være sammen med et døgn. Enda færre i 3 døgn. Og bare de nærmeste en uke. Det viktigste er å ikke forveksle f.eks. en 3:20-minuttersperson med en 1,5 timers-person, da er jeg helt ‘strømpe’ etterpå. Det er tøffe valg jeg har måttet gjøre for å ikke gå til grunne, men jeg vil ikke tillate at noens oppførsel drar meg ned eller virker negativt på meg.

De som er helt i orden, kan kanskje dette og har automatisert en egoisme, som jeg ikke har noe ute på, jeg bare mangler trening i det selv.

Men jeg har ihvertfall sluttet å hakke på meg selv og sluttet å la den indre kritikeren bestemme, det er da noe. Og nå skal jeg snart ut å gå, menge meg med trærne, med stillheten, med veien som er målet. La veien komme meg i møte. Ikke dirigere så mye, men være åpen for hva livet vil meg, for livet er egentlig det morsomste jeg vet. Det har jeg jeg sagt før og det har jeg etter dikteren André Bjerke.

Innsikt: selv gode møter med folk er slitsomme så jeg må våge å passe på meg selv og da er jeg ikke slem mot andre.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s