• 30. mars 2019
• Tid brukt: 03:56
• Distanse: 12.5 km
• Totalt: 510.7 km
• Været: vårlig, lite vind, sol

Våknet på Kvam. Kranglet litt med AirMinien i natt, men bedre søvn enn i fjor uansett. 15 minutt yoga. Gjort siden 1986. Skulket en håndfull ganger, kanskje to håndfuller, men det er som tannpussen, det bare gjøres. Ikke sånn vestlig briefe-yoga, men noen pusteøvelser og noe gammeldamegymnastikk og that’s it. Noen ganger litt mer. Solhilsen og sånn. Har holdt meg myk pga denne rutinen. Følte meg knallfin i kroppen i dag, overraskende nok, blir glad av sånt.

Gikk ganske raskt, etter 5 km belønnet jeg meg selv med en banan og feiret 50 mil unnagjort til Rom, med en slurk vann, før jeg fortsatte. Sprakk selvsagt, så jeg satt meg ned etter en mil, på en stubbe, ved et buss stopp. Et egg og 2 brødskiver, samt en kaffekopp hjalp. Koser meg sånn, når ting virker. Hadde mega-god tid, så slakket tempo og sklei inn på polet 14:45. JUST IN TIME.

Jeg bor på gjestgivergården ved kjøpesenteret som drives av trivelige utenlandske folk. Fikk et stort rom. Har vasket klær på gamlemåten. Luftet de i sola. Drukket en alkoholfri 1664 (kjøpte feil) og skal snart spise en Real Turmat (siste jeg har).

Har brukt meg opp og gir meg hen til å være trøtt. Skylder ikke noen å være sosial. Og ihvertfall ikke å spise middag med pommes frites. Jeg tror det blir mye havregrøt og finne på middag selv. Gleder meg sådan til teltliv og egen gassvarmer. Det er jo deilig med rom med dusj og do tett på., men det er enda bedre å skape sin egen plass. Kanskje er det noe inni meg som sier at det blir veldig bra fordi jeg skal på lavbudsjett etterhvert.

Har tillat meg å ikke gå så langt i dag, det skal ikke være noe pes. Kroppen skal tåle å gå veldig langt. Målet er å komme styrket ut av Rom prosjektet og ikke nok en gang bli brent opp. Synes det er kjekt at jeg tenker nytt om sånt. At jeg tåler og liker stegene jeg tar og det jeg ser og ikke krever at noe mere skal skje. At jeg kan behandle dette øyeblikket for øyeblikket og ikke som en overgang til noe annet.

Jeg har prøvd alt for hardt å passe inn og prøvd for mye å bli noe. Jeg ler av det nå, jeg lo virkelig ikke den gangen. Jeg gråt etter hver konsert, fortvilet over at jeg ikke greide å bli til noe. Av en eller annen idiotisk grunn, skulle jeg bevise at jeg ikke var en taper. Satt en merkelapp på meg selv. Nå har jeg fridd meg fra det og nyter hvert sekund. Jeg vil ikke være med på det reset. Det tar livet av meg. Nå skal vi jo riktig nok alle dø en gang, men vi skal leve hver dag før vi gjør det og jeg lever mere vandrende langs en landevei enn mitt opp i et rotteres og en kamp for å selge noe som ingen egentlig vil betale for.

Har følt meg som et fyrtårn som ingen vil komme for nære, men kanskje er jeg bare en liten robåt som må klare meg i farvannet alene. Eller, en vandrer som før har overeksponert seg og nå trenger å være stille. Viktigst er vel at jeg liker det nye. At jeg har mange som heier på meg, at det funker fra dag til dag, at jeg ser at livet i seg selv vil meg vel og jeg trenger faktisk ikke mere.

I dag tenkte jeg igjen på dette med tanker. Hjernen vil innom det hver dag. Tilstedeværelsetreningen gir ihvertfall resultater i form av trivsel. Så glad for å være i gang, så glad for å være elsket, så glad for at jeg har Bernt, (som er mitt: «Houston, we have a problem»), så glad for at jeg tok et grep, så glad for et glass rødvin, men kjenner at det blir nok tidlig kveld. Skal vandre til Dale-Gudbrands Gard i morgen. Et par mil og litt mere opp og ned enn dagene før i vente.

Innsikt: å jorde seg selv gir liv til dagene.