26: Vinstra-Hundorp

  • 31. mars 2019
  • Tid brukt: 05:15
  • Distanse: 14.6 km
  • Totalt: 525.3 km
  • Været: Fint vårvær

Dagen i dag er beviset på at ordinær gange blir til ekstra ordinær opplevelse når tempoet taes ned. Treningen på tilstedeværelse gir resultater i form av opplevelse av livskvalitet.

Jeg elsker rutinene mine hjemme, spaserer kl 06:00 en liten kilometer eller to (ennå jeg ikke har hund) – frukt – yoga – kaffe – ny yoga – grøt – trening, ferdig, men har følt meg unyttig ihvertfall det siste halve året (unyttig følelsen kom etter økt energi etter bruk av CPAP maskinen om natten). Ikke arbeidslivklar, men litt mere energi enn null. Veien til Rom ble til. Bernt kaller det for et Kall. Jeg kaller det for en øvelse. En øvelse i alt mulig. Og en trening til vi skal til Shikoku, som er en øy i Japan. Der har de 88 buddhistiske templer fordelt på 54 dager rundt Øyen. Den reisen skal vi være to på. Saken er at jeg kan ikke sitte hjemme som en annen trofékone eller være ufør uten å gjøre noe.

Jeg går til Rom.

Trenger ikke noe ny lidenskap til noe. Har hatt det alt for mye og brent meg opp alt for mange ganger. Har ikke noen ambisjoner om å bli noe, selge noe, men prøver å ta ansvar for at helsen min er i orden, at jeg ikke blir en byrde, at jeg ikke blir deppa, så jeg forsøker å oppleve minutt for minutt, så godt det lar seg gjøre, i stedet for det gamle jaget etter noe mere, noe annet, anerkjennelse etc.

Så denne turen til Rom blir et dypdykk i egen praksis og egen evne til å være tilstede. Denne ekstraordinære følelsen er her jeg vandrer og ikke på en scene eller på et annet sted i drømmeland, men i hvert eneste steg jeg tar og orker å ta inn over meg som det som gjelder. Jeg trenger ikke å være rockestjerne, en dyktig barnevernspedagog eller populær, jeg trenger bare å være litt aleine her jeg går.

I dag var det min tur å ankomme Dale-Gudbrands Gard, et pilegrimssenter på veien. Hotellet og pilegrimsgården ble åpnet kun for meg i dag og det føles veldig vakkert og voldsomt og ærbødig. Vertinnen der disket opp elgkarbonader. Det var godt å få servert middag etter tre dager med Real Turmat. Hun forsøkte å fortelle meg på telefon før ankomst at hun trengte å vite når jeg kom (hun hadde nok forsøkt å si at jeg var den eneste gjesten), hvorpå jeg forsøkte å ta vare på meg selv med litt klønete grensesetting (fordi musklene strammer seg i halsen hvis jeg opplever press) og så at jeg kom en gang mellom 16 og 18 og trengte ikke middag med det samme. Jeg kom før kl 16 og travet sulten rundt i pilegrimsgården. Ringte henne rett før kl 18. Da hadde hun vært der siden kl 16. Altså – det er ikke lett å være tydelig med nye behov som skal ta vare på en selv. Man prøver jo å være vennlig, så skal man ikke gå i fellen og bli for unnskyldende eller for sær eller for rar eller for mye eller for lite.

Nå er klokken snart 20. Jeg må enten gå mellom 25 km og 30 i morgen eller mellom 12 og 15. Valget falt på det siste. Jeg har ingenting å bevise, ingenting å prestere eller levere. Jeg har en jobb: Å ta vare på meg selv. Bernt laget en god melding til meg i dag. Det får bli dagens innsikt:

Innsikt: Det er bedre å undervurdere hvor langt du kan gå og ta feil, enn å overvurdere hvor langt du kan gå og ta feil.

Mølleren skal sponse meg en kasse Havregrøt med eller uten sukker til turen. Det blir uten. Kan spe på med syltetøy eller frukt.
Hvem av disse to har søndagsåpent, tro?
Vakkert Pilegrimsstempel på Dale-Gudbrands Gard
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s