30: Tretten-Hafjell

4. april 2019
Tid brukt: 07:06
Distanse: 21.6 km
Totalt: 598.0 km
Været: junivarmt, så litt kaldt.

Startet dagen med en samtale med Dag. Min mentor, støtte, psykiater etc (kjent han siden 1986). Ulike titler igjennom årene. Alle bør ha en Dag i livet sitt. En som ler med deg og som stiller kritiske spørsmål når det trengs, en som «rommer» deg, en som utfordrer deg, som heier på deg, som sier at det er ikke noe feil med deg, som synes at alle er et mysterium og som ønsker deg absolutt alt godt. Dag er sånn. Og han er oppriktig nysgjerrig på dette pilegrimsprosjektet og spør sånn cirka, hva det bringer frem?

Det er 1000 grunner til å vandre og alle som vandrer har ulike svar, fordi grunnen er alltid personlig. Før i tiden betalte rikfolk andre for å vandre for seg. De ble pålagt av kirken en pilegrimsvandring. Ingen har spurt meg om å vandre for seg, men jeg gjør det virkelig veldig gjerne for meg selv.

Viktige grunner er:

å være tilstede i det som er (og ikke i det som var eller eventuelt skal komme)
øve på å fange inn øyeblikkene
ta i mot alle wow’ene
gå i fra alle tankene
øve på å «romme» meg selv
akseptere
la livet få gå litt sakte
sette pris på naturen som bare gir og gir
la seg helbrede i bevegelse
være levende i dette livet
se det vakre
la livet få gå litt sakte
ha et mål, men likevel konsentrere seg om den taulengden som man har foran seg.

Det var grunner jeg kom på nå. Kan sikkert komme på flere etterhvert. Skal tross alt holde på et halvt år.

I dag føltes det som sommer. Gikk forbi en bruktbutikk på Tretten og så verdens kuleste lampe. Inntekten fra salget skal gå til kreftforeningen. Butikken vår bare åpen mandager og onsdager. Jeg stakk bort på Coop’en og fikk navn og nummer til sjefen. Hun bodde under lokalet og var mer enn villig til å hjelpe. Hun skal sende lampen hjem til min adresse. En artig sak.

Gikk på asfalt hele dagen og det gikk fint. Har virkelig gode sko. Synd de ikke sponset meg så skulle jeg nevnt de i hver eneste blogg jeg skrev.

Apropos å nevne: Müslibarene fra Coop’en gjør virkelig susen. Det er krutt når det butter i mot. Airmini’en er blitt min andre venn på turen. Sover lettere med susen fra apparatet (tenker på det som havsus). Luften er litt kald, så jeg tar noen pauser dann og vann. Sant og si hadde jeg ikke lagt ut på denne vandringen uten at jeg kunne fått med meg pustemaskinen. Energien jeg fikk fra CPAP’en gjorde at jeg kunne løfte tankene og ut på vandring.

I neste uke får jeg et batteri til Airmini en, som kan brukes to netter uten strøm. Det er bare helt fantastisk. Glad jeg oppdaget at å bevege seg er løsningen og ikke stivne i et mønster og at det finnes hjelpemidler som gjør det lettere å være menneske lengre opp i årene.

Jeg er bare så dypt takknemlig og så glad.