I går måtte jeg ta nakkegrep på redslene. Rett og slett stramme meg opp. Jeg gjorde det med å pynte meg. Gå ut og spise middag på vår nye fantastiske restaurant på Grilstad Marina, Flipper, med Bernt. Jeg har aldri likt bacalao, men det gjør jeg nå.

Ukene før avreise skal bli noe rare greier, for det er lett å få panikk, svarte til alt med tanker som vil dra ned prosjektet, meg selv eller andre, hva som helst i grunnen. Egoet skjønner ikke noe, nå som jeg har tatt grep og skal vandre meg til en bedre helse og så helt til Rom da og i et halvt år. Det reagerer med å bli kvalm, og jeg skjønner hvorfor folk lar seg stoppe av sånt, men å forstå at dette er en «normal» reaksjon for en hjerne som vil gjøre det samme, ikke bryte ut av mønstre, ikke gjøre noe nytt som kan virke skummelt og utfordrende.

Men sannheten er at jeg trenger å vandre for meg selv, i dobbel forstand. Jeg har ikke et eneste prosjekt som holder meg igjen i Trondheim. Guttene er blitt store og Bernt skal vandre etapper med meg. Jeg tar farvel med folk når jeg møter de og når redslene dominerer, så tror egoet at det skal dø, at jeg blir borte for alltid. På en måte er det jo noe i det, for jeg vandrer i fra en gammel identitet. Artisten (takket for meg for et år siden) og radiostemmen (takket for meg på torsdag). Det skal faktisk bli litt greit å få startet på nytt når det gjelder å møte folk, i og med at jeg har eksponert meg mye i byen så vet jeg ikke om jeg burde huske folk som synes de kjenner meg på byen. Nå går jeg som anonym vandrer, skal bli deilig.

For selv om man takker for seg, så henger ferdighetene, som er overeksponert, igjen i muskelminnet. Det er ikke noe galt med ferdighetene, men jeg er utslitt. Når jeg har vært i radio en halvtime føles det som å ha arbeidet i 8 timer. Å prate med folk tåler jeg i totalt en time, så er jeg brukt opp. Å vandre fungerer, da blir jeg bare sånn vanlig sliten og det er jo en fantastisk følelse å være. Så det ligger en mulighet her. Å bli ufør er ikke bare en begrensning, men jeg gir meg selv en ny mulighet. Tar grep og gjør noe.

I går var Bernt med til søvneksperten, Julia og hun sier noen lure ting som trigger til å skrive og får meg til å stole på meg selv. «Ikke vær redd, nyt reisen» f.eks. og at jeg har brukt opp så mye energi og nå er det på tide å fylle opp.

Innsikt: Å bestemme over redslene med å gjøre noe kjekt, virker!