Forberedelser del 2

Pakking foregår her

Som nevnt tidligere så har jeg i forberedelsene lest to bøker av folk som har vandret til Roma før meg. Øyvind Østang sin bok var den første. Den er vel strengt tatt en oppsummering av facebook bilder og tekst skrevet der, men likevel så gav den et estimat av veien å vandre. Synnøve Skåksrud sin bok, inneholdt mere tekst som jeg kunne like og den ble avgjørende for at jeg skulle våge og vandre til Rom. Så har man inspirert et menneske, så har man gjort jobben. «Min tur nå», som hennes bok heter, AirMini-maskinen, med oppfølging fra Aleris og min kartgale mann, Bernt, gjør denne reisen mulig.

Men begge bøkene bar preg av at reisen deres gikk fort. Vi har regnet på dette med antall dager mange ganger. Ved nærmere ettersyn, så ser jeg at Øivind Østang startet fra Fredrikshavn, DK 12. mai. Han gikk en dagsmarsj til Thorshøj. Ble hentet av noen venner og ble kjørt til Hjallerup, fra der gikk han en dagsmarsj til Aalborg. Fra Fredrikshavn til Aalborg er det 7 mil.

Så gikk han fra Aalborg til Aars på en dag, med taxi det siste strekket. 5 mil på en dag. Han brukte totalt 8 dager fra Fredrikshavn til Silkeborg (21 mil), null hviledager.

Så tok han sykkel fra Silkeborg til Braunschweig (ca. 55 mil) pga. overbelastet høyrelegg. Han ankom Roma 1. oktober.

Dette lærer meg at kroppen må bestemme tempoet. Det nytter ikke å gå på en smell tidlig. Jeg vil gå hvert steg selv, så da er telt bra. Og ikke tenke på at jeg skal komme frem, men at turen er selve målet.

Det er f.eks 45 mil langs Hærvejen i DK. Ca 21 vandredager, men hviledager må prioriteres.

Synnøve Skåksrud gikk fra Oslo 18. juli og var hjemme igjen 18. desember. Hun startet nok litt seint, fordi hun fikk snø i alpene og mange steder hun skulle overnatte var stengt. Det lærer meg at telt er bra, men i Tyskland, som har ihvertfall 60 vandredager, har ikke steder for villcamping, så da må jeg finne campingplasser som er åpne og da må jeg gå på bestemt avstand. Det viser seg at Synnøve tok buss fra Schleswig (ligger like nedenfor grensen til DK) til Stade. Dvs. ca 14 mil, som utgjør en ukes gange. Håper jeg skal klare å dokumentere avstandene bra, med informasjon om steder etc. Blogging kan vel ansees som jobben min nå.

Ihvertfall så er bøkene deres stadig til gjennomlesing, fordi de nevner steder jeg skal innom. Men jeg skal absolutt ikke skynde meg. Folk spør så mye om når jeg tror jeg kommer fram. Kanskje i oktober en gang, iallefall før jul.

Når uførekortet har fått satt seg og skammen har forlatt meg (ennå litt ubehagelig på busser og tog) og aksepten av tingenes tilstand har landet, innser jeg at å gå på veggen er noe kroppen kan, når jeg kjører for hardt. Den simpelthen godtar ikke hardkjør, stress eller press mer. ‘Å gå på veggen’ er ikke bare en hindring, men en ny mulighet.

Jeg vet godt at resultater og svar ikke gir seg over natten, men med utholdenhet og fokus vil det neste halve året ikke utgjøre den samme situasjonen som jeg er i nå og takk og pris for det. Dette grenser til uverdig og jeg vil ikke la meg behandle sånn. Jeg har strukket strikken alt for langt, i mine forsøk på å få til noe fantastisk, for å bli sett av noen jeg ikke aner hvem er. Higet etter å bli bekreftet at jeg var bra nok, flink nok, fin nok, slank nok, kunne synge bra nok, noe ‘et eller annet nok’, så jeg ikke ble en mislykket feil og en kvise på samfunnets rumpe, som var oppveksttrusselen min. Egoets uslitelige kjør.

Så på en måte kan man vel si tusen takk vegg, du er ikke lenger en hindring jeg skal gå løs på med hammer, stegjern og øks, nå holder jeg på å lære meg å gå rundt og helt til ROMA:

Energien er løftet fra minus 2 til pluss 2, takket være CPAP-maskinen, men det er et stykke frem til pluss 10 og til at begeret med energi renner over, så denne turen er livsnødvendig.

De som leser bloggen vet til enhver tid hvor jeg er, noen vil kalle det en begrensning, for meg er det en frihet i det jeg gjør, fordi jeg tar et grep.

Jeg vet godt at ikke alle skal gå til Rom, men alle kan reise seg og gå noen skritt, uansett hvor utslitt vi er, så funker det å gå. De som sitter i rullestol kan kjøre seg en tur, lage seg et strekk, i all slags vær. Lage seg sitt eget Rom. Det er som sagt mange veier til Rom.

Jeg er kjempeglad for denne planen jeg har og selv om strekkene fra Lillehammer ligger klar, må jeg sikkert improvisere ut i fra dagsform. Jeg har alltid vært dyktig på å ha en plan og denne planen er for meg. Jeg savner ikke noe med musikklivet (unntatt å pugge tekster), jeg savner ikke strevet, higet, selvmedlidenheten, jaget, kampen om oppdragene. Som en tidligere musikerkollega sa da en annen kollega (kvinnelig) kastet inn håndkleet: «Én mindre!».

Jeg elsket å spille i band og være en del av en flokk. Jeg hatet artistlivet.

Tanker som: «tenk om det ikke går» pulveriserer jeg som knust stein til sand. Blir vemodig å dra fra byen her, men jeg tror disse dagene føles verre enn å være i gang.

Innsikt: holde fast i seg selv og ikke la egoet herje.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s