• 4. mai 2019
• Tid brukt: 08:27
• Distanse: 18.6 km
• Totalt: 694.9 km
• Vær: Variert. Nesten frustrerende mye variasjoner
  
• Regnskap:
  • Gårsdagens saldo: 351
  • Budsjett: 500
  • Utgifter:
    • Losji: 300
    • Kost og hansker: 480
• Ny saldo: 71

Når du blir erklært ufør aksepterer du at du har null restarbeidsevne. Det var en tung avgjørelse, men ble en slags befrielse etter at skammen hadde roet seg. Alle spørsmålene inni meg: «har ingen bruk for meg? » som egentlig bare er en synes synd på seg selv greie, for jeg vet så inderlig vel at det er jeg som ikke makter å stå i situasjoner.

Prøvde jo å jobbe som frivillig i pilegrimsgården i fjor sommer, men etter en time stivner jeg. Det er som å lammes, kroppen og hjernen står fast. Dessverre, for jeg hadde stor glede av å ta i mot pilegrimer og lytte til deres vandringer. Iallefall er jeg inspirert nok til å våge å vandre selv. For å sette en fot foran den andre kan man gjøre selv om man er sliten. Jeg stivner ikke på turene. Kroppen gynger avgårde og hver celle takker meg for at jeg holder fokus på meg og ikke alle andre.

Det er sårt at det er sånn, men jeg gjør det beste av det. Akkurat nå er det lørdagsmorgen og er det en ting jeg savner allerede så er det lørdagsmorgenene med Bernt. Kaffe og frukt på sengen. Det har vi hver dag da, men om lørdagene er det pop-quiz og så vasker vi litt hus. Men, savn er bra. Da vet man hva man har og setter pris på det. Vi har hverandre. Denne reisen kunne jeg ikke gjort hvis en av oss var syk f. eks. For å være ufør er ikke å være syk for min del, det er å være utslitt.

Godt å kjenne på savn. Godt å føle seg elsket.

Jeg har vært nede i restauranten og hentet meg frukt og kaffe. Utsikten er formidabel i dag og. Godt å ha kapasitet til å skrive litt, for det er jeg glad i. Våknet og tenkte på dette med arbeidsevne og kapasitet. Det er vanskelig å regulere seg selv i forhold til andre når guard’en er nede og huden er tynn. Føler at jeg er lett å angripe. Det er folk i verden som er flinke til det sosiale spillet. Gjennom årene har jeg lagt merke til hva som driver folk og når folk er sulten på makt og posisjonering, backer jeg ut. Jeg liker det ikke, i tillegg til å ikke like det, forstår jeg ikke spillereglene. Men jeg har skjønt at jeg må henge med, men trives best når jeg oppfatter spillet som ærlig.

Synes det er spennende å se på folk som er fullstendig tatt av jakten på mere. De er lett å observere fordi det finnes ikke et gen inni meg som synes at det er interessant i seg selv. De er så tjukkhudet at de ikke trenger ryggrad en gang. Jeg får ikke kontakt med sånne folk.

Da er det lettere med folk som er nedpå og som drives av en indre kraft, det er ofte kunstnere, psykologer eller datafolk (min erfaring). Folk som sliter med et eller annet er jeg ekspert på å plukke opp, dessverre. Yrkesskade eller ennå lengre tilbake i tid.

Hjelpeløse, redde, misfornøyde og fortvila folk er som svamper på meg og det har noe med gamle innlærte mønstre fra min side. De utløser «Alladin i lampen»-effekten og da er hjelperen i meg i gang. Gratiscoacher og løper ærend. En god egenskap å ha, men du kan trygt si at den er overeksponert. Ender opp med en følelse som ligner på misbrukt. Jeg er den som ikke blir invitert på festen, men på samtalen dagen etter. Pussige greier du.

Men med uførheten greier jeg ikke sutring. Ikke en gang fra meg selv. Vi har alle et ansvar for hvordan vi fremstår. Jeg greier heller ikke regelstyrte, moralister. Jeg får lyst til å slå eller gå eller bli bli forbanna og jeg har ingen problemer med å si: «det er sikkert bare meg». Det blir mange man ikke får til å omgåes til slutt, men så lenge man makter seg selv, så er mye av jobben gjort. Å være styrt av gamle mønstre og prioritere etter de, er dårlig gjort overfor mennesker som bryr seg om meg. Derfor går jeg til Rom, for å riste av meg gamle løsninger som ikke funker og innlære noen nye.

Å holde fast i et eget mål, som f. eks. Rom gjør at jeg har en retning. Gjør at jeg lettere kan fri meg fra alle fellene jeg har gått og går i. Å passe på andre blir støy. Å please andre blir unødvendig bruk av tid. Å ønske seg selv et kvalitativt godt liv krever forandringer av gamle mønstre. Å vandre er en måte å fri seg fra gamle vaner. Å fokusere på noe langt fremme gir meg en bedre psykisk og fysisk helse.

Ufrihet og frihet kan jeg skrive om en gang. Folk har så forskjellig oppfatning av det. Men ingenting for meg er mere ufritt enn å sitte fast i usunne gamle følelser. Jeg oppfatter at noen mennesker er så ufri at de sitter fast i usunne relasjoner fordi de kan være «nyttig», våger ikke å gi slipp på det som ikke er bra fordi noe i de tror det skal være slik.

Nå sitter jeg og skriver i det som må være Norges fineste Pilgrimssenter. På en odde i Hamar. I morgen skal jeg ha hviledag og besøke museet her. En eldgammel kirke (som svenskene brente ned i 1567) inni et glasshus.

Brumunddal hadde 10351 innbyggere. Hamar har 30598.

Kavet litt på starten i dag fordi det var første sommerdag i Brumunddalen. Alle var samlet på torget. Jeg fikk kjøpt hansker tilslutt og kommet meg avgårde. Så begynte det å regne. Jeg fikk på meg ponsjo og regntrekk på sekken og etter 200 meter skinte solen. Av og på det meste av dagen. Får ta det som en trening til blautere dager,

Etter 15 km var veien spennende og beroligende. Jernbanemuseum og klatrepark og kilometer på kilometer med steinstrand. Gleder meg til å se Hamar i morgen.

Hadde en fin samtale med yngste sønn i dag og fikk ta bilde av tattooen hans i samme slengen. Den sier alt!

Klokken er 21.

Takk for følget og natta!