• 7. mai 2019
• Tid brukt: 08:16
• Distanse: 21.1 km
• Totalt: 716.0 km
• Vær: det blir varmere nå
• Regnskap:
  • Gårsdagens saldo: 71
  • Budsjett: 500 ganger 3 (5-7.mai)
  • Utgifter:
    • Losji: 300 (2 netter på Pilegrimssenteret på Hamar, men fikk en natt gratis i gave av dem)
    • Losji Staur gård: 695
    • Kost: 276 (ære være Real TURMAT, muslibarer og sardiner)
    • Vaffel og kaffe: 45
    • Porto: 16 + 23
    • Knotter til vandrestaver: 79
  • Ny saldo: 137

I dag ble det bedre og bedre vær etter som dagen ble gammel. Hanske og stillongsvær riktignok, men ikke hetta på hele tiden. Noen ganger varmet til og med solen. Jeg øynet håp i «hengan snør», for det været jeg våknet til mandag morgen var ikke vandrevær så jeg ble over en natt til. Lurte på hva jeg holdt på med, når det ble så kaldt., men en skikkelig god natts søvn gjør underverker. Kroppen funker, psyken er på plass. Tar små gode beslutninger hele tiden. Nå bor jeg på et gods: Staur Gård i Stange. Ikke rart det koster. Det var i passelig avstand til Hamar for meg, og passelig avstand til Tangen i morgen.

Fryder meg over at formen blir bedre. Ja, sekken er tung, men vi er venner. Går så sakte som jeg vil, for jeg skal til Rom. Ikke det at jeg tenker så mye på Roma, forsøker å være på etappen, i stegene, da funker det.

Jeg skrev en bok som het KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men der snakket jeg om en kraft som jeg oppdaget da jeg var liten. Den har jeg håndtert både bra og dårlig opp igjennom. Denne kraften er det kanskje folk i de seineste år har sett når de sier at jeg har scenepersonlighet. Denne kraften er min venn på turen, men jeg vet (klok av skade) at hvis egoet overtar og forsøker å gjøre kraften til sin seier, eventuelt dytte meg ned i et nederlag, så har jeg tapt. Har gjort det hundrevis av ganger før. Jeg er litt redd denne kraften av og til, fordi jeg ikke helt våger å være i den. Men også den, blir jeg venner med innimellom og mer og mer.

Jeg har fått en gave, men våger ikke helt å anerkjenne det og ta det voksent.

Det er sikkert derfor jeg må ut og vandre. Derfor og.

Det er mange som hilser på meg. Mange som ikke gjør det. Nå har jeg vent meg til å hilse uansett.

En underlig episode fra i dag.:

Damen skal over veien i et fotgjengerfelt. Jeg står på motsatt side og skal over. Hun roper: «Er du pilegrim? «

Jeg svarer: «Ja».
Hun: «Har du gått langt? «
Jeg tenker fort og svarer for fort: «Stiklestad».
Hun: «Du må snakke stille for barnet i vognen sover».

Jeg var ikke interessert i å snakke med henne en gang. Jeg skulle over det hersens fotgjengerfeltet og videre, så ble jeg kryssforhørt og irettesatt. Hun stilte sikkert fem spørsmål til, hvorpå jeg svarte kort «ja» og «»nei og så at «nå må jeg gå». Jeg kan vel kalle det en fremgang, at jeg ikke pliktoppfyllende står til rette for alt. Du skulle visst hva jeg tenkte.

Jeg husker Brynjar Loktu skrev på Facebook da jeg sluttet med musikk, at han var spent på hva jeg kom til å gjøre. Det er godt over et år siden og her sitter jeg og taster på et trådløst tastatur på Staur Gård, en herregård for meg selv for et døgn, før jeg vandrer videre til Tangen.

Innsikt: som pilegrim: hils på sure folk, de trenger det mest.