74: Lindely-Kruså

22. juni 2019
Distanse: 18.3 km
Totalt: 1407.5
Været: varmt, delvis skyet.

Det ble en kjempetrivelig frokost på Lindely. To unge som var nysgjerrige på vårt opplegg og fikk hakeslepp på distansen, men dog ikke så spørrende, bare litt stille, inni seg selv opplevelse, kanskje de går til Roma når de blir gamle. Så var det de fire «jentene», som var opplagte og fnisete. Greit det.

Vertinnen satt veldig stor pris på Bernt og meg og gav oss komplimenter om vår energi og det er bra herlig å bli satt pris på og likt. Legger merke til det. Oppstemt gikk vi i sakte kino til vår plass på Kruså. En nydelig dag i solen, nesten uten vind, så varmt, har det vært. Bernt har sin andre dag og jeg har nye sko og tyngre sekk, så distansen er perfekt for oss aldrende.

Nå er teltet på plass. Stor glede.

Tenkte at jeg kunne nevne at etter Roma, så blir det ingen bok, på mitt initiativ ihvertfall, og jeg har ingen forventning om at en COSMIC BELLBOY, f.eks. Gud skal komme og ordne noe, ikke noen andre heller. Så godt å fri meg fra slike forventninger. Som gammel punker har jeg produsert mye på egen hånd, men denne turen står seg selv og trenger ikke oppmerksomhet. De som har glede av vandringen min/vår henger på, de andre (som jeg har pleaset før, uten å forstå) kan bare drite i det, eller lese så lenge jeg betaler for mitt domene.

Jeg trenger ikke å «booste» mitt ego ved å sette en fot foran den andre, jeg trenger ikke å selge foredrag fordi jeg har gått noen hundre mil, jeg trenger ikke at andre skal beundre meg eller spørre meg eller leve gjennom mine beslutninger. Andre får gjøre sin egen greie. Jeg er Betty og jeg går til Roma nå. Nærmere bestemt sitter jeg på Kruså camping og taster. Mest fordi Bernt synes at bloggen er genial og det er hyggelig å se tilbake på. Men jeg merker jo at jeg må akseptere at jeg er den jeg er og en del av meg er offentlig, men hvor offentlig skal man være?

Jeg har eksponert meg syk, det er saken. Jeg er helt slått ut og utmatta av å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å gi, og å g gi, og å gi, og å gi, og å gi (det ble en slags rytme på tastaturet som jeg har med). Synes det er hyggelig med alle som heier på meg her og nå, men etterpå er vi ferdig.

Har ikke prøvd Skavlan eller Lindmo da, men ellers er alt av offentlige henvendelser en strek i regningen.

NOK sutring nå.

Når det er sagt jeg trenger ikke å «booste» mitt ego mere og det er en befrielse, jeg har solgt ræva for en karriere (artig hvis noen tar Spacecakes-referansen) og jeg har solgt sjela mi og historien og fortalt om det dysfunksjonelle langt tilbake i tid, men poenget er at livet mitt er perfekt her og nå og det trenger ikke flere «likes». Det er fantastisk!

Når du har «gått ned for telling» som jeg har gjort trenger jeg bare min egen støtte, mitt eget verd, selvrespekt og egenomsorg. Hyggelig med støtte, men som sagt, ikke en avhengighet lengre. Det er vakkert!

Å ha fokus på gamle dager er som å ha en limpose til det som var og ikke det som er. Det gjør ikke noe godt.

Blir tatt av sorgen av tapet av min bror, mens jeg vandrer av og til, det kommer kastende på meg. Det er en følelse som tar meg før tanken, men det er ok. Det gjør ikke noe. Det er en ekte følelse av et skikkelig tap, men tapet skal ikke få dominere slik at mitt ego skal bli synes synd på. Når jeg blir «tatt» av det, prøver jeg å tenke på John Cleese, sin sketsj: «This parot is dead. He’s passed on! This parrot is no more! He has ceased to be! He’s expired and gone to meet his maker!».

Du skulle sett det jeg ser nå, et oppslått telt (endeligen), en vill og vakker natur foran meg og en god natts søvn i vente. Fabelaktig at Bernt er på butikken og handler vin og vann og er rundt meg at the moment og hva mere kan jeg ønske meg? Akkurat som Peter Gabriel beskriver i et album: I AM Growing UP.

Tror denne reisen skal være lenge og jeg tror at jeg finner fram.