Akkurat funnet en slags rytme på vandringen så ble jeg satt ut av at mobilen ikke vil lade. Er det ikke det ene så er det det andre, men det kunne vært verre. Sjansen til at trøttheten kan slippe kroppen er et faktum, må oppholde meg i Scheeßel i to dager, så DHL får ankommet med en ny mobil til meg fra Norge. Det er jo en fantastisk greie i grunnen. Jeg har vendt meg til å ha kart på mobil og liker å kunne holde kontakt, lese nyheter etc. Så da så.

Gikk i det offentlige utebadet her – BeekeBad – og svømte 1000 meter i dag. Det var godt med en annen aktivitet enn gåing, for å si det mildt. Det er kaldt i luften så det var bare å holde seg i det oppvarmet bassenget og gjøre jobben.

Trives godt med meg selv og gleder meg over selvdisiplinen jeg er i ferd med å utvikle. Det handler om å gjøre jobben, uansett i hvilken situasjon man er i. Det er veldig usexy med misnøye og uansvarlighet, det motsatte er langt triveligere å leve med.

Jeg føler meg ansvarlig for min egen helse nå, men for sånne som meg som er glad i et glass vin og/eller en øl, så kan man ikke bare gjøre det ene, det andre må gjøres også, ellers går det skeis. Har du passert 50, er du nødt til å ha bevegelse hver dag, minst 10 000 steg, vil jeg påstå. Men det må jo selvsagt bygges opp, men det er fullt mulig, for alle.

Det er to ord som går igjen hver eneste dag jeg vandrer. Det er Smerte og Lidelse. Det smerter hist og her og i det siste har det vært det opererte kneet. Det er nok arrvevet etter menisk-operasjonen som blir irritert når jeg vandrer, men det går fint. Det starter ikke før etter 1 mil og det er under kontroll hvis jeg er tilstede og tråkker riktig og på godt underlag. Det andre ordet, lidelse, trer frem når jeg går og suller meg inn i fortiden. Gode minner er så sin sak og kan være hyggelig å tenke tilbake på, men jeg snakker om at hjernen repeterer historier som ikke er noe kjekke. Historier hvor jeg har følt meg krenket, fornedriget, sviktet etc og blabla. Det er over. Det er fortid. Det er bare hjernen som liker å gjenta seg selv, så egoet kan synes synd på seg selv. Da roper jeg ut: «Slutt å lide, Betty!». Da våkner jeg og tar et bilde. Har lovet meg selv et bilde hver gang jeg er våken. Det visuelle vakre er der hele tiden og observerer mine steg. Interessant prosess dette. Hvor ofte, hvor lite, det innhenter meg. På hvilke dager, etter hvor mange kilometer, og hva er temaet?

Temaene endrer seg, men er ofte langt tilbake i tid, så så hun og så sa han og så skulle jeg sagt… Og det skal jeg si neste gang og bla, bla. helt dødfødt og unødvendig bruk av tid, men hjernen elsker det, som et gammelt sudoku går det løs på gamle tema, men likevel, jobben med å avdekke det og slutte å ha fokus på det og gå videre uten det må gjøres, så jeg kan bruke hjernen min til noe mere fornuftig enn å gnage på gamle dager. For mulig skal jeg gi meg selv den at det ikke var lett å være barn og ungdom for meg, men å bebreide meg selv, andre, krenke meg selv, andre, misbruke min egen tid, skal jeg holde meg for god for.

Innsikt: la det gamle være gammelt, la det nye få være.