• 17. september 2019
• Distanse: 21.3 km
• Totalt: 2923.3 km
• Tid brukt: 5:26
• Innkvartering: Sir Thomas Bed & More

I dag gikk jeg ganske fort. Startet ganske seint, dvs 11:30 og skulle gå litt over 20 km med tung sekk, samt rekke hotellet før kl 20:00, som jeg måtte ta tog til og det blir tog tilbake i morgen for å starte fra trackingstoppet og alt det der.

Lovde meg selv at hvis jeg greide å bruke ca 15 min per km skulle jeg få lov til å skrive om bitre og misfornøyde mødre. Ikke det at det er et favoritttema, men fordi jeg opplever at folk som er i relasjon til misfornøyde mødre, mangler en stemme og at disse mødrene alltid blir beskyttet. Alltid spent på hvordan jeg greier å holde tungen rett i munnen og ikke senke meg ned på samme nivået som misfornøyde mødre er på. So here I go:

Da jeg fikk min første sønn, fikk jeg et brev fra min manns ekskone, et sykt langt brev, som jeg ennå har i forvaring, for å minne meg på at det er ikke noe feil med meg. En av de grusomme tingene hun skrev var at hun håpet at min sønn døde. Jeg tok brevet med meg til min psykolog og sammen forfattet vi et saklig svar tilbake.

Graden av misnøye og bitterhet kan jo selvsagt variere og finnes i alle samfunnslag, men etter min målestokk er misnøye og bitterhet største omsorgssvikt av de alle. Rett og slett et overgrep. Begrunnelsen er at det skader sjelen og som voksne operere ofte den som er utsatt for det, som underdanig og overhjelpsom overfor mor og andre.

Mine stesønner har ikke nevnt oss til moren, og vi snakker om 3 tiår, simpelthen fordi hun kan bli stiv og stille. (Mor må ikke bli lei seg), og sånn kan altså den som er bitter styre skuten.

En mild grad av misnøye er de som sier: «Etter alt jeg har gjort for deg». Da skal du passe på. Å løpe ærend for en som aldri blir fornøyd er som å bite seg selv i halen. Du vil aldri greie å bryte inn og stoppe den karusellen. Du vil aldri få høre at du er bra nok. Det må du ordne med selv. Å være i en relasjon til et konstant misfornøyd menneske skader deg. Det setter seg i cellene. Det er som en lammende giftsprøyte, som passifiserer livet i kroppen og forsmediger deg selv i tankene.

Misnøye er styrende som et taust trykk kan være. Det kan være viktig at du ikke nevner far. At temaene er akademiske og ikke personlige.

Det er fånyttes å forsøke å få de bitre til å forstå. Det som er viktig er at du frir deg selv fra flere giftsprøyter, selv om det krever at du endrer atferd.

Jeg har i forvaring 2 brev til. Et fra min mor, hvor jeg får beskjed om at jeg kan be om nåde og unnskyldning og det er ikke sikkert at det rekker for å «slippe inn i varmen» igjen. Ordlyden er ikke slik, men her jeg sitter i Italia er det slik jeg husker det. Jeg kan ikke huske at det var noe særlig varmt. Jeg kan ikke huske at det var noe kjekt. Lyden av glass mot glassbord kan jeg ennå ikke tåle og saft har jeg ikke drukket på 45 år, det sier vel sitt. Det viktigste der var å prøve å unngå tema, ikke gjøre seg tilgjengelig for lenge før da kom hele tråden om hvor idiot faren vår var etc. Tilbake til brevet: Jeg har krøpet og tryglet nok, bedt nok om unnskyldning. For flere liv faktisk. Det er ikke jeg som skal be om unnskyld. Jeg innordner meg aldri det spillet.

Bernt og jeg er besteforeldre, men vi får ikke treffe barnebarna. I følge en del, så er det Bernt som er bestefar, men hva er jeg som har levd med Bernt i 30 år da?

Det kan hende jeg er skyld i at vi ikke får se de, fordi i 2010, da var barna 4 og den andre noen måneder, hvorpå jeg sa til barnemor som er fra Brasil «at vi slår ikke barn i Norge når voksne synes at de gjør noe dumt. Hverken i ansiktet eller på rumpen». Mulig det var det som utløste raseriet, men vi har altså fått streng beskjed om at hun vil finne noen som kan drepe oss, hvis vi nærmer oss ungene.

For ikke lenge siden ringte eksen til Bernt og ba han melde brasilianeren til barnevernet. Vi så selvsagt nei, for vi kjenner de jo ikke. Dermed er vi de som ikke bryr oss igjen, liksom.

Og alt dette jeg skriver er liksom helt greit at de får si og gjøre og styre, mens vi er de som er uinteressert og uengasjerte?

Min eldste stesønn får knapt treffe sine egne unger. På langt nær oss. Ingen ukjent sak rundt omkring dette. Men jeg hater den styringen bitre mødre har på omgivelsene.

Hvorfor godtar vi det? Hvorfor føler vi avmakt? Hvorfor holder folk kjeft?

Jeg har aldri greid å ti stille om urett.

Det 3. brevet jeg har i forvaring er fra min far. Han ber meg om å ikke bry meg. Ha gjør det egentlig på en vennlig måte. Litt begrenset, men ok. Lettere å akseptere.

Vi fikk litt kontakt da min bror døde, men det stoppet for meg, da han mente at jeg skulle «hatt en på det andre kinnet», da jeg spurte om han husket at jeg som 16-åring lå på sykehuset en uke etter å ha fått juling av Tore.

Det som er det vanvittige er at bitre og misfornøyde mødre lager seg forklaringer der de andre er idioter. Det er andre sin feil at de er kommet der de er kommet. Fordi livene deres skulle vært noe annet og noen må være ansvarlig for at det ikke er sånn. Så lar de seg selv forfalle og det er greit nok, så lenge det ikke går utover andre. Men det gjør det som regel.

Må dessverre slutte å skrive. Må spise. Må sove. Skal vandre 25 km i morgen.

Innsikt: Bitre og misfornøyde mødre er som en lammende giftsprøyte.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•