• 16. september 2019
• Distanse: 19.0 km
• Totalt: 2902.0 km
• Tid brukt: 6:30
• Innkvartering: Hotel Grauer Bär

Fra i dag har jeg altså 1000 kilometer å vandre til Roma. Når dagsetappene er under 20 km, begynner jeg å rusle og sette meg ned oftere. Har sin misjon det også. Det er gudsjammerlig varmt ennå. Kanskje litt skarpere luft om morgenene.

Gikk og la meg etter middagen i går. Sover ca 10 timer om dagene. Det hjelper på restitusjon. Fikk verdens fineste frokost i dag og de sendte med meg matpakke. I dag bor jeg på et brunt hotell. Pub med hotell opppå. Veldig hyggelig vert, som forklarte alt og så at jeg fikk prosenter på mat der borte og kirken lå der borte og det var ikke måte på. Jeg fikk varmt vann på termosen. Det blir Real TURMAT og et glass rødvin.

Ja, og verdens beste oliven har jeg funnet nå.

Klærne ligger i bløt mens jeg taster. Dagene er så fulle av visuelle inntrykk at jeg skal absolutt ingen stedet. Trenger denne nedtrapping før jeg sovner. Tror det er viktig at jeg holder fokus for å nå Roma.

Når jeg har sovet godt er jeg flinkere til å velge hva jeg vil tenke på. Sterkere til å ta styring. Må innrømme at på flate lange strekk leser jeg nyheter på telefonen, hører på YouTube videoer som jeg liker. Elsker tema som handler om å ta ansvar. Yogaen jeg bedriver om morgenen, selv om den noen ganger bare er 3 minutt, er en måte å være tilstede på, jo gamlere vi blir jo stivere blir vi, og den som ikke strekker seg, lever ikke. Jeg, som synes at fortiden er en plage, og jeg vet at jeg ikke er aleine om det, må finne de veiene til Rom som er mulige og sine egne, så man slipper å være forknytt og ikke tilstede.

Har lært meg å slutte å forsøke å overbevise de som ikke forstå til å forstå, det var en sånn befrielse.

Alle sangene mine, alt jeg har skrevet handler om Veien til Rom, om å finne sitt eget rike. Ikke de andres, men sitt eget. De handler om retten til å få være, ikke bli dyttet inn i et plagsomt system hvor maktkamp er det eneste saliggjørende. Jeg har aldri fått til å innordne meg noe system. Men jeg har manglet soliditeten som kreves for å stå an av når det butter i mot. Men jeg påberoper meg retten til å ikke krype, ikke la meg misslede. Det har vært mitt helvete og min himmel.

Nå skal jeg blande varmvannet jeg fikk på termosen med en pose Real Turmat, zappe noe tv og møte en ny vandredag, åpen og nysgjerrig på hva den vil bringe.

Innsikt: aleinehet er nødvendig.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•