• 6. oktober 2019
• Distanse: 6.4 km
• Totalt: 3336.2 km
• Tid brukt: 2:20
• Innkvartering: Hotel Villa Regina Margherita

En av de 5 korteste turene på denne vandringen. Men dog kanskje en normal søndagstur for mange. Snakket med min mellomste sønn, Per Kristian i dag og han sa at nå hadde jeg ikke så lenge igjen. Riktignok det, spørs hvilket perspektiv du tar. Hvis du skulle startet og gått 68 mil fra i dag av, så ville det jo oppleves som om det tok sin tid. Jeg skal som skrevet i går, fordele det på 6 uker. Dvs 2 mil per dag og 6 hviledager, en per uke. Så lenge har ikke han hatt ferie siden han var ungdom.

Så jeg undres på hva kunsten er de siste milene. Ikke gå amok. Ikke gå av hengslene. Ikke gå for fort. Ikke for sakte. Jeg hater hviledagen, da savner jeg familien min. Bedre med korte vandredager, for da har jeg en oppgave og slipper å fokusere på at jeg er aleine.

Er litt for kroppslig sliten til å besøke museum etc og for visuell mettet til å spasere rundt. Trenger bare å få blogget litt, vasket litt klær, spille litt på mobilen, brodert litt. Gjespet og klødd meg litt på magen, selv om det er midt på dagen.

I dag skal jeg bare gå ned og spise, chille, zappe tv og det jeg nevnte. Og selvsagt planlegge rute med Bernt. Det er mye booking og ting som skal klaffe og alt tar vi fra vår egen lomme. De fleste som bor på hotell blir betalt av jobben. Jeg ser det på de, at de har gått trøtt av å spise ute. Jeg er drittlei av det. I går spiste jeg Entrecôte, uten saus og med 20 CL rødvin til. Jeg savner å lage mat, å lese en papirbok, å ikke føle meg jaget.

Hver morgen føler jeg meg jaget. Sikkert fordi jeg er litt sliten, men de som vasker skal gjøre jobben sin og jeg må pakke og komme meg avgårde. Jeg liker det lille presset som er i det å komme seg videre også. Være på oppgaven. Gjøre jobben. Forholde meg til meg selv og egne greier. Alle tingene mine som har sin faste plass i sekken. Og de sekundene jeg slipper taket på et sted og går for veien føles ubeskrivelig ut. Hotellet har fått sine penger, jeg har fått min frihet. Ubetalelig.

Det er jo en skrullete greie å gå til Roma. Men i mangel på annet å gjøre for å friske til og etter å ha forsøkt alt, så var det bare å sette en fot foran den andre. Har aldri vært lat, dessverre. Men tvinges til å roe meg ned mellom øktene per nu, ihvertfall.

Hadde innbilt meg at noen kilo av kroppens fettmasse skulle forsvinne, men vekt messing er jeg det samme, tror jeg. Har bare sluttet å hate det. Ser en sunnere og mere trent kropp i speilet uansett.

Bebreidelsestiden er over. Det er slutt. Det er nok nå. Jeg har tråkket på meg selv og forsøkt å forandre meg, i alle de år. Ene grunnen er sånn selvpålagt indre kritikk, det andre er klangen fra barndommen, om å være for mye. Begge deler foregår på en egen radio frekvens, som hodet mitt manøvrerer. Om ikke annet, så har jeg lært meg å skru ned lyden.

Favoritt temaene mine som handler om ego/essens og tilstedeværelsen kunst blir kanskje for selvutleverende. Ihvertfall blir tilbakemeldingene rare i forhold til det jeg formidler. Jeg er kanskje en av de sterkeste, modigste og sunneste personene jeg kjenner. Jeg bare deler at livet har flere sider. Jeg er ikke deppa eller svak, jeg er åpen og sårbar. Jeg forsøker å nå kjernen i mitt indre, så jeg kan ha en god relasjon til det som er bakenfor egoet, så jeg kan funke fredfullt og fritt. Respektere den kraften jeg fikk utdelt, som har blitt drysset ned av meg selv, særlig.

Nelson Mandela leste disse ordene høyt en gang, passer å gjenta de i dag:

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys,
ikke mørket som skremmer oss mest.

Vi spør oss selv,
”hvem er jeg som våger å tro at jeg er genial, praktfull og fantastisk?”
Jeg spør: Hvem er du som ikke tør være alt dette?
Du er et barn av Gud.
Å gjøre seg selv liten gjør ikke verden bedre.
Det er ingen klokskap i å gjøre seg selv liten,
for at de andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.

Vi er født for å bekrefte den Guds storhet som er i oss.
Den er ikke bare i noen av oss,
den finnes i oss alle.
Når vi lar vårt indre lys skinne,
tillater vi ubevisst andre mennesker å gjøre det samme.
Når vi frigjør oss fra vår egen frykt,
vil vårt nærvær automatisk frigjøre andre.

~ Marianne Williamson ~

Imnsikt: lett å være møll i andres lys, vanskeligere å stå i sitt eget lys å skinne.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•