175: Paganico – Bagno di Romagna

  • 21. oktober 2019
  • Distanse: 11.0 km
  • Tid brukt: 4:13
  • Totalt: 3567.8 km
  • Innkvartering: Termæ Santa Agnese

De første 5 kilometerne var skog, ulendt terreng, opp & ned, en fin opplevelse. God start, god hvile og møtet med M, var skikkelig godt. Jeg fikk minst 5 klemmer og vinen jeg drakk i går, spanderte hun som bursdagsgave.

Etter 6 km kom jeg til et kloster og punkterte skikkelig. Skikkelig trøtt. Blir pittelittegranne redd for at alt skal rase sammen, men jeg tror ikke det er noe fare for det. I skrivende stund er jeg innlosjert på et hotell som har utendørs svømmebasseng, foruten om at alle bare ligger og flyter i bassenget. Ingen svømmer, bare avslapning og det hadde jeg tålmodighet til i 15 min.

Ihvertfall er dagens tema for meg at jeg måtte gå så langt som til San Piero in Bagno, en italiensk landsby, for å møte noe dypt i meg selv. Oppe ved klosteret føltes det som om beina ikke ville bære meg lenger. En sinnsyk sorg kom kastene over meg. Jeg fikk satt meg på en benk og hadde en «Hard Rock Café ala Betty»-lunsj. Jeg gråt og spiste.

Når jeg sier gråt så snakker vi nesten oppkast. Rier-i-magen-gråt, fikk i meg mat og vandrer nedover og mister følelsen i beina igjen. Ringer mitt kontrollsenter igjen og han er ikke bekymret. Han sier dette er bra og veldig psykisk. Vi snakker om alt jeg har bært (ikke fysisk) og nå manifesterer det seg i en dyp sorg. En uant og voldsom tristhet som krever lyd og plass. Stien jeg gikk på vår brolagt med stein, så det gikk seint i seg selv og i det jeg sier at jeg ikke klarer å bære dette mere, dukker en svær tavle opp, med bilde av Jesus, som bar korset og segnet om i kne, og Jesus fikk hjelp til å bære korset et stykke på veien av Simon fra Kyrene.

Jeg fikk også hjelp. Bernt sa at jeg skulle gå inn i kirken som lå 100 meter lengre nede. Jeg gikk inn og jeg gråt som et barn, eller som en voksen som virkelig er sliten. Jeg tente et lys for meg selv og gikk opp kirkegangen med det. Satt det fra meg, lempet sekken av og satt meg på første benk og strigråt, høylytt. Jeg kunne ikke la det være. Det var valget mellom å bli kvelt av min egen sorg eller slippe dritten ut. Det var heldigvis ingen folk der. Hadde det vært noen der, så kunne jeg muligens ha tatt meg sammen, men jeg tror ikke det, ikke denne gangen, det bare veltet opp. En svær klump på innsiden som poppet opp som en vulkan. Helt ustyrlig.

Så sannelig begynner jeg å få troen på pilegrimsvandring som metode. Men faen, jeg måtte gå langt for å komme til i dag.

Det hele stilnet og jeg tørket snørr og tårer. Tok bilder av katolske helgener som jeg tolket i mitt stille sinn. Følte at kirken ivaretok meg og takker inderlig for dette rommet, som «rommer» dritten, for vi folk er full av sånt.

Jeg gikk på en butikk og kjøpte en cola og vaskepulver. Bernt mente at jeg skulle gå på en bar og kjøpe meg et glass vin, men jeg hadde ikke lyst til å ødelegge den følelsen jeg hadde. Alkohol dreper jo alt som er ekte. Så jeg gikk med musesteg til hotellet for å få mest mulig ut av opplevelsen etterpå. Jeg var ennå gråtkvalt og full og tung av sorg, så jeg satte meg på en benk og gråt mere. Følte at jeg var i kontakt med noe ekte og noe dypt inni meg. Det var veldig fantastisk.

Sorgen har ingen adresse. Ingen å klandre. Ingen å savne. Den er bare veldig voldsom. Den er bare veldig påtrengende når jeg ikke slipper den ut. Da får jeg nesten ikke puste.

Jeg ringte Bernt og jeg satt på benken så lenge jeg kunne og ønsket at dette som føltes så ekte ekte skulle vare så lenge som mulig. Folk svinset og svanset forbi, jeg følte meg heldig som fikk være i kontakt med noe i meg selv. Jordet og nær selve livet, sånn jeg så og kjente det. Prøvde å ikke gråte når andre så meg.

Vel, allting har en ende og allting har en slutt. Resten av turen var bare en etappe. Midten av turen var en åndelig opplevelse som jeg har gått langt for å oppleve.

Nå er det min jobb å slappe av og komme meg fysisk. Har bestilt terapeutisk massasje kl 09:15 i morgen tidlig (gaven fra min venninne i Årdal) og etterpå skal jeg forsøke å gjøre ingenting. Spent på hvor få steg jeg kan klare.

Innsikt: det ekte er ubetalelig.

13 kommentarer om “175: Paganico – Bagno di Romagna

  1. Aasne

    Kjære Betty! Dette er sterk lesing om sterke opplevelser, det er godt du kan gråte, det er mye terapi i gråten når man kan slippe den løs. Så håper jeg du kan finne styrke til å gå de siste ukene❤️ Klem fra Aasne ❤️🍀

    Likt av 1 person

  2. Aage

    Takk for en sterkt beskrivelse Betty. En opplevelse som de færreste av oss opplever, men som høres ut til å være skjellsettende for deg. Jeg er spent på hva dagene som kommer vil bringe. Kommer det nye og bedre følelser, eller fortsetter det som før. For din del håper jeg på det første. Kanskje kan du nå prøve å gå fra ditt eget ego som du har beskrevet mange ganger. Denne turen et jo en tur du har lagt ut på, delvis for å være alene, og da er det synd at du hele tiden må dra på en gammel «følgesvenn», som du vel helst skulle ha vært foruten. Du har det best når du får legge dine planer alene, bare hjulpet av ditt fantastiske «kontrollsenter», og ikke hele tiden ha en inne i hodet ditt, som også vil ha et ord med i laget. «Stå tidlig opp en dag, og legg i veg før egoet våkner», så kanskje du kan gå ifra det.

    Det er en utrolig fysisk prestasjon du er i ferd med å utføre, helt uten støtteapparat som bærer utstyret for deg, sørger for vann når du skal drikke eller står for vask og stell av utstyret ditt, slik at du kan få all den hvile du trenger, slik andre idrettsutøvere har. Den eneste lille hjelpen du har er løypa allerede er oppgått, selv om det er bruk for noen justeringer.

    Du har målet klart foran deg, og du kommer til å klare det! I de siste dagene har dert kanskje gått litt saktere enn du hadde ønsket, men et mål vil aldri kunne oppfylles alltid, hver dag. Så lenge du gjør ditt beste, har det ingen ting å si. Det er allikevel en prestasjon og en seier du kan være stolt av. En idrettsutøver har også alltid et mål, men som oftest når de det ikke. Det finnes en grense, men de gir sjelden opp.

    Angsten for å komme sent frem må du prøve å takle så godt du kan. Nå når det blir mørkere om kvelden, bør du kanskje framskynde starttidspunktet litt slik at du slipper å gå i skumringen. Ja, grålysningen er ikke så skremmende. Det ser ut til at du for det meste har en fart på ca 3,5 km/t, så det blir et regnestykke.

    Ha en god tur videre

    Likt av 2 personer

  3. Kanskje noe av det viktigste og beste som er skrevet til meg.

    Jeg har brukt dagen godt. Akkurat vært på katolsk messe med nattverd. Skal legge meg tidlig og tidlig opp og avgårde.

    Skal opp noen høydemetre og ned noen færre. Er ved godt mot.

    Takk Aage.

    Amen! XXx

    Likt av 1 person

  4. God morgen Betty
    Ønsker deg virkelig en god dag på din ferd videre i dag😊 jeg føler med deg i dine sterke ord og skjønner du er ut på din livs reise💪 Både fysisk og 🙏psykisk . Du har gått med mye dritt inne i deg, ja har gått, sa jeg fordi nå høres det ut som du er inne i din siste og fjerde følelsessone, sorgen og den skal ut. Gråt Betty sånn som du føler for det. Gråt for deg selv alene, men også gråt på skulderen til et medmenneske underveis hvis de finns. Ikke vær redd for å vise sorgen. Du har vært flink til å vise ditt sinne på ulike måter tidligere i livet ditt-!nå er det sorgens tur. Da tror jeg du vil oppleve den virkelige gleden… du nærmer deg den og du nærmer deg selv og ditt mål.

    Sender deg varme godklemmer og skal tenke på deg og din vandring i dag.

    Klem fra mæ

    Liker

      1. Hei Betty
        Jeg beklager hvis min kommentar i går ble uten mening for deg. Men sånn er det noen ganger, og årsaken kan være at ordene var farget av min sorg og hva gråt betydde for meg i noen år for å bearbeide vonde følelser /«dype daler» for å komme tilbake til meg selv og livet mitt.

        Du er en ekte kunstnersjel Betty. Hvor du bruker ordene og maler bilder På en måte som gjør at dine opplevelser hver dag også blir våre. Erfaringene er dine og de kan aldri bli våre, det er den største forskjellen.
        Etter denne reisen har du sett, tenkt og erfart mye som vil endre ditt liv. Du vil se deg selv på en helt ny måte. Lykke til videre.

        Nattaklem

        Likt av 1 person

  5. Kjære Betty. Det er så godt at du deler. Jeg kan kjenne meg igjen. I sorgen og spesielt kjente jeg på den totale ensomheten. Det å gå time etter time alene, nye senger hver natt og ikke alltid vite hvor en skulle overnatte og spise, et ukjent språk. Jeg hadde nok ikke klart meg så godt hvis jeg ikke hadde takket ja til hjelpen fra personer i Via Romea organisasjon. De ble på mange måter mitt «kontrollsenter». Jeg lærte å ta imot og si takk uten at jeg kunne gi noe tilbake der og da. Du er inne i et vakkert område nå og nyt det. Du har bare sjarmørettappen igjen og snart skuer du utover Roma som ligger der og venter på deg.
    Jeg planlegger å gå noen etapper av vandringen neste sommer. Da vil Via Romea organisasjonen organisere felles vandringer fra Stade (nær Hamburg) og til Roma. Da kan en velge etapper og gå hvor mye og hvor langt en vil. Det blir en annen opplevelse enn å gå alene. Så god vandring videre. klem fra Synnøve

    Liker

  6. Jeg elsker å gå aleine. Får ikke nok av det, men er dritt lei av å spise aleine.

    Takk for påminnelsen om Roma som jeg snart kan skue utover. Godt å komme ned fra fjellet. Gikk min egen vei, så jeg visste at jeg hadde sted å bo. Det er en trygghet jeg trenger. Hadde sikkert kontaktet Via Romea folket for hjelp hvis jeg ikke hadde hatt Bernt. En av greiene med Uførheten min er at jeg blir mettet sosialt veldig raskt. Får panikk rett og slett. Så jeg slipper jo det.

    Tenkte på deg i dag. Det hadde ikke nyttet å gå mitt strekk hvis det hadde snødd der i går.

    Vakkert var det. Nydelig vakkert.

    Jeg har hørt om denne felles vandringen, smart måte å gjøre det på. Jeg tror ikke jeg skal nei. Neste sommer blir det Irland og teltlivet og med følge 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s