• 23. oktober 2019
• Distanse: 13.8 km
• Tid brukt: 5:46
• Totalt: 3581.6 km
• Innkvartering: Albergo Giardino

I dag steg selvrespekten flere hakk. Jeg gjorde de riktige trekkene og i tillegg tok jeg meg sammen, for å styre meg over fjellet. Et strekk jeg har gruet meg for, men som viste seg å være noe av det vakreste på hele reisen. Noen hundremeter opp (fra 545 moh til 1250 moh), som jeg absolutt er i form til å forsere. Det var duket for noen høye rop på toppen og noen ekstra brøl på tur nedover. Og til en forandring tok jeg en øl på en bar.

Resepsjonisten på forrige hotellet sa: nei, dit må du ikke dra, det skjer ikke noe der. Men jeg trenger ikke at det skal skje noe. Og det er fascinerende å se de små fjelllandsbyenes liv og røre. Folket er samlet ute. Unge og gamle.

Bor på et skikkelig brunt sted, men et ærlig brunt sted, prisen er 400 kroner. Var greit å komme seg fra spastedet, skikkelig brunt og dyrt og oppskrytt. Disse kildene i bassengene lukter bæsj og midt på natten vokner du fordi du bader i din egen svette. Til den prisen burde aircondition eller en vifte vært med. Har lurt på hva som får det til å gå rundt, men jeg snakket med et hyggelig pensjonister fra Venezia, som kunne fortelle at de var der for 8. Årert, 14 dager om gangen. Massasje hver dag og samme restaurant hver dag. Spørs om vi alle havner på den baggen. Behandlingen jeg ble påspandert av min venninne i Årdal var bra og jeg var bra som hvilte og gikk under 4000 steg på hviledagen.

Nå er jeg over fjellet og i Toscana. Nå har jeg grepet på vandringen.

Tenker, med høytidelighet på mitt møte med noe stort i meg selv, her om dagen. «This is what I pay for!». Det var stort og sjeldent. I etterkant ser jeg at det handlet om aksept.

Jeg har arbeidet med meg selv i 30 år, i all slags forum og noen få ganger har jeg hatt slike dype opplevelser. Da har jeg følt meg helere. Modnere. Mere kontakt med meg selv. Ikke gladere. Ikke sintere,. Ikke reddere. Ikke mere sorgtung. Bare mere hel.

Det er noe spirituelt humbug å tro at man skal bli gladere av å gråte sorgen ut, eller oppleve en mere ‘virkelig’ glede. Jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom å slippe opp og våge å se på de grunnleggende følelsene redsel, sinne, sorg og glede og tro at de skal forandre så mye. Hvis du har undertrykt sorgen din så lenge at det har stått i veien for å være glad, så mulig du kan bli mere glad etterpå, men nei, jeg tror ikke på det. Da ville «gutta» som har jobbet med meg, solgt det inn for lenge siden. Det er og blir bambusprat.

Sorg handler nødvendigvis ikke om å gråte heller. Hvis det hadde funnet en grad for gråt, så skulle jeg hatt doktorgrad i det. Jeg er ikke pittelittegranne redd for å gråte en gang. Det er til og med laget en NRK-dokumentar som het Bettys Tårer (ville ikke spilt den inn i dag, for å si det sånn). Har grått mye jeg. Både aleine og med folk. Noe form for gråt trenger trøst. Så har du krokodille tårer, når vi synes synd på oss selv, de er egoets farvann. Det var viktig for meg at ikke egoet overtok opplevelsen jeg hadde, for da kunne egoet syntes synd på seg seg selv som måtte møte sorg (om du forstår), men i sannhet, var dette en av de skjellsettende opplevelse, som Aage skrev og det er jo fantastisk. Aksept av aspektet å være et helt menneske.

Opplevelsen min var mere HULKING enn gråt, by the way. HULKING er best aleine. Min erfaring er at når folk er rundt deg, så skal de reparere, trøste, stoppe hulkingen og det var det jeg håpet ikke skulle skje og det skjedde altså ikke.

Det var veldig ekte, akkurat som glede, redsel og sinne kan oppleves ekte. Jeg er knallgod på å være sint, når det behøves og jeg er stolt over å ha kontakt med den følelsen. Mange blir triste i stedet for.

Fortalte forresten mine barn da de var små at figuren Hulk, het Hulk fordi han HULKET sånn.

Gleden er ikke en viktigere følelse enn sorgen, redselen eller sinnet. Gleden er bare mere akseptert. Hva skulle vi gjort uten en god porsjon redsel? Det er den som hindrer oss i å bli påkjørt. Sinne hjelper oss å frigjøre kraft. Sorg er også naturlig og den skal ikke «bli ferdig» eller forsvinne, den skal aksepteres.

Denne vandringen gir tilgang til mye i meg. Mest egoistiske jeg har gjort og veien blir til mens jeg går.

Innsikt: gråting kan være en luremus.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

•