184: Pozzuolo – Chiusi

  • 1. november 2019
  • Distanse: 20.5 km
  • Tid brukt: 6:35
  • Totalt: 3718.4 km
  • Innkvartering: Hotel Centrale Chiusi

Jeg er Betty, fylte 56 år den 20. oktober. Jeg har en bra mann, 3 bra sønner mellom 20 og 30 år. Jeg har også 2 bra stesønner og en bra bonussønn, det er den utvidede historien og den som er ennå mere vid er at vi har 2 barnebarn som er mellom 9 og 14 år, som vi bare har fått se 1 gang. Bernt har sett de 2 ganger, men det er for mye å gå inn i. Vår bonussønn har 2 barn som vi ser dann og vann og særlig høytider. Stor stas.

Jeg er uføretrygdet og på vei til Rom. Det har jeg vært det siste halve året. Kødder ikke. Har gått og gått for å forsøke å styrke min egen helse. Jeg tror sannelig også at det virker. Jeg er ikke utsatt for NAV sin dømming av folk som er utenlands. Skulle tatt seg ut om jeg ble fengslet for dette også, nok at jeg betaler alt selv, eller uføretrygden betaler turen, plusset på med min manns lønn og et banklån som hangler på siste verset (men det gjør jo turen også) men jeg har slått meg til ro med at jeg blogger og da gjør jeg vel litt nytte for meg, skjønt jeg har sjekket, lesertallet ligger i snitt på 30. Men har man inspirert én, så har man inspirert én og det teller.

Turen i dag var 4. strekket siden siste hviledag. Det går unektelig bra. Tror jeg er litt giret av at jeg er så nære Roma, men det sa litt pang i dag. Det er akkurat som padleteknikk, den er god i starten og så slurves det mer og mer når man blir sliten. Det blir en gådag til, så må det bli hviledag igjen. Jeg er ikke så begeistret for hviledagene. Savnet blir større da. Broderiet mitt er ferdig. Begrenset hvor artig det er med mobilen, men jeg skal ta meg sammen og hvile, lover!

Nevner alt dette uføregreiene fordi det er et tema i Norge. Jeg undres jo litt her jeg vandrer på hva som er problemet med at folk som har «fått en på trynet» tar ansvar for seg selv og er utenlands, hvis det er det som funker for å få et noenlunde kvalitativt bra liv? Jeg er så drit lei av blåsnipper som mistenkeliggjøring menneskers hensikter. Hva er vel værre enn å sitte i stuen i Norge og bli feit og trist, hvis noe annet inspirerer? Jeg bruker å gå tur hver morgen på Ranheim. (frøken beinhard). Ut kl 06:00 og sånn i 7 tiden, når jeg er på tur tilbake, ruller det ut dyre biler med kvinner på min egen alder. Klar for en ny arbeidsdag, med nye utfordringer og mye artige tilbakemeldinger og samtaler. Jeg, som ufør, drar annen hver dag på Impuls og trener, ellers blir det mye sitting og zappe TV, og vente på at en fornøyd mann vender hjem fra en jobb han elsker, som en god utslitt trofékone, har jeg middagen på bordet. Elsker å lage mat, men det holder ikke som innhold i livet. By the way, savner kjøttkaker, fiskepudding, poteter, supper og saus på biffen. Jaja, det skal vel bli nok av alt nevnte etterhvert.

Men siden jeg nevnte nabokvinnene som jeg er misunnelig på (de er sikkert litt misunnelige på meg også), så har jeg tenkt om dem at det er nok bedre å være rik og frisk enn uføretrygdet på vei til Roma, men min jobb på reisen er å akseptere livet slik det har fortonet seg og slik det fortoner seg i nuet. Og når ikke det ble som det skulle, men er som det er (det blir sjelden som tenkt ihvertfall). I dag tenkte jeg å kjøpe en dyr rødvin og spise Real Turmat på rommet (de skulle ha vannkoker der), men ingen butikk åpen og ingen vannkoker, så da måtte jeg ut igjen. Valgte stedet som hjalp meg å finne hotellet. Mye vennlighet her. Så får vi se om maten smaker 🙂

Innsikt: å mistenkeliggjøring andre er noe drit!

En kommentar om “184: Pozzuolo – Chiusi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s