Alle lange låttitler har også en forkortet tittel, og En Lykkesang For Oss Som Trenger Det, har forkortelsen: Lykkesangen. Den lange tittelen er av nødvendighet, for å tiltrekke seg de som trenger en lykkesang og ikke de som ikke trenger en.
Et privat offentlig rom for oss som har følt oss verdiløse og som trenger en sang. Låten er dedikert til alle som i årevis har trodd at det er noe feil med seg selv, som har manglet kjærlighet fra «dem» og som har i alt for stor grad pleaset «de» i stedet for å finne søylen i seg selv og leve sitt eget liv.
Det finnes to sanger og en film som har gitt meg denne støtten som Lykkesangen er ment til å gjøre.
Den første og den største er Björn Afzelius sin låt, Exil:
Varför känner jag ingen kärlek? Varför känner jag bare hat? Varför ger du mej ingen närhet? Varför ger du mej bara mat?
Låten hans har en innstendig bønn om at mora som han synger til skal ta ansvar for seg selv og han og ikke sitte fast i bitre følelser. Låten har en skjærende opplevelse av svik.
Andre låten er Jokke sin: Verdiløse Menn. Han poengterer at låten er for alle verdiløse menn, og synger:
Kan alle de som føler seg vellykka Vær så snill og gå hjem Dette er et privat lite treff For oss verdiløse menn
Jeg måtte lage min egen sang som var i den samme stemningen og med samme meningen. Og teksten dukket frem da jeg så HBO-seriene: The Young Pope/The New Pope. Kraften og formidlingen i filmen fikk meg til å skrive Lykkesangen.
I stedet for å være eier av utenforfølelsen valgte jeg meg inn blant alle oss som tviler på seg selv. Jeg har fått for mye juling og blitt så skadet av det og jeg har valgt at jeg aldri skal bli «sånn som dem». Jeg har plaget meg selv i stedet, helt til at jeg skjønte at denne selvskadingen (som disse lave tankene om meg selv var) ikke gjorde annet enn å bruke opp tiden i livet mitt og gjøre meg ulykkelig.
Jeg bryr meg ikke om folk ikke har Spotify og aldri får høre låten, i tillegg er den vanskelig å spore opp, pga tittelen, men den finnes som 1. låt på den siste EP’en til Angelsen og meg, gitt ut i oktober 2020 og de som trenger den støtten som finnes i sangen, vil uansett finne den, før eller siden.
Poenget er ikke å ‘flashe’ lidelse eller gi «de» mere oppmerksomhet eller tiltrekke meg deres fordømming. Sangen er ment som et statement og en oppreisning for en eller fem eller fem tusen, som skulle trenge den. Som Exil og Verdiløse menn har gjort for meg, vil jeg gjøre for andre.
Lykkesangen har en skjærende tøff gitar i starten, som kanskje skremmer bort de som hater eller de som ikke kjenner seg igjen. For dem er dette ingen sang. De som hater har ingen sang, for det er ikke skrevet noen stor poesi om hat. Deres hat, onde latter og vonde ord er deres måte å gråte på når de er sammen med andre og de kan ingenting om å lage kunst av den.
Jeg vet at vi er mange som trenger Lykkesangen, men det er ikke min jobb å finne dere, annet å ha laget denne teksten, som kanskje treffer. Det er mange av oss som har følt oss litt Ari Behnsk. Litt noksagt. Litt for mye. Litt for intens. Full av ord og for mye kraft. Litt for pågående, outspoken, økseslengende, bullshitdetektorer og som ikke har greid å holde igjen. Det har fungert som et selvforsvar og det har ikke vært noe feil med oss, men det har ikke alltid fungert like bra. «Perler for svin» vil jeg kalle handlingene, for all outspokenheten tilhører egentlig kjærligheten og har på ulike rett og feilslåtte måter predikert den. Så de som føler seg vellykket og aldri har trådd feil, dere som er hatefulle innpakket i et streit ytre, moralske og streng – ikke hør på Lykkesangen. Den er ikke ment for deg, men en gave til alle andre enn dere.
Lykkesangen er en slags perfeksjonering av kjærligheten, en tilhørighets-greie til oss som trenger et fellesskap som ikke er religion, men som aksepterer oss selv, som viser vei, som sier at vi er okei og er verdifull i oss selv og en påminnelse om at vi trenger ikke å passe inn blant «dem» som lar seg styre av store ego, makt, penger og hat.
Det er likevel et mysterium at ingen har nevnt låten til meg etter utgivelsen, men da omgåes jeg kanskje ikke folk som skjønner meningen med sangen. Men i disse corona tider omgåes jeg nær sagt ingen, så det kan også være forklaringen.
Jokke sin låt ble framført av Mannskoret i Oslo og er en fin avslutning på denne luken:
Eg e' på vandring 