Julekalender 2020, Luke 17: Media Maniac

Tekst og melodi: Betty Stjernen.

Jeg synes nå at det er en tøff låt og ikke minst teksten, som er et resultat av for mye billig salg av sjel og fortid. Låten har den pønkeånden som jeg elsker å formidle noe halvsint i. Skulle gjerne vært litt modigere og hatt litt mer av Fiona Apple eller P.J. Harveys overlegenhet i seg, men til det er jeg for lite begavet i produksjonsverden.

Låten er spilt inn i Jailhouse Studios i Horsens, DK og er en del av EP’en Babe Gone Wild som tidligere omtalte Lipstick Killer er på. Tommy Hansen hjalp meg å få på plass de andre instrumentene og koret litt. Jeg hadde gitar og sang.

Dette er en låt dedikert til media. Jeg fikk noia av de til slutt. Har hele livet latt meg eksponere, i god tro fordi jeg alltid har brent for noe. Så har jeg antagelig lettere fått tilgang til spalteplass fordi jeg er «outspoken» og plasskrevende, som er okei ferdigheter å ha, men jeg har definitivt gått for langt, mange ganger.

Journalister som kan jobben sin, har også en agenda og krav til hvordan det skal se ut for å få det i avisen. Så er de god på å ha en kameratslig tone og jeg som har vært utsultet på voksenkontakt i oppveksten, har villig fortalt. I tillegg har jeg hatt et ønske om at musikken skulle selge og trodd at et intervju var «veien til Rom». Det var det aldri.

Øverst på verstinglisten slik vi har opplevde det var TV2. Da tantebarnet mitt døde av en overdose, 15 år gammel, ringte de oss ned. De opplevdes som et overtramp, grensen til overgrep. Vi var fulle av kaotisk sorg.

De vant. Det endte med at vi bidro i en dokumentar og en bok, i lovnad mot at de skulle filme en konsert jeg skulle gjøre på Stokkøya (de dukket faktisk opp, men dagen etter konserten, og fikk de intervjuene de var ute etter). Mange journalister er dyktige på å utgi seg som venner og får deg til å prate. Det ble dokumentar og jeg gav ut en singel til minne om Ragnhild. Overskuddet gikk til et ungdomstiltak i Bergen. Det vanker rykter i Bergen om at jeg har tjent millioner på mitt tantebarns død pga dette, fordi jeg akkurat i samme tidsperiode gav ut albumet Brenn Hexen. De skulle bare visst at Brenn Hexen ikke er i nærheten av å ha spilt inn utgiftene, ikke etter 8 år engang.

Før i tiden vanket det både konfekt og blomster og jeg fikk til og med betalt. Nå om dagene er det ikke sånn, de vet at musikere trenger en arena og du betaler kaffen selv. De virker mer medgjørlig og interessert hvis du har en nakkesleng ulykke å fortelle om, en brukket fot, en dop-historie, en slåsskamp, en som har dødd etc.

Husker faktisk to fine intervjuer. Oddleiv Apenes og en til i Bergens Tidende kom til Trondheim og laget intervju med en oppfølger. Sitter ennå igjen som en god opplevelse. Oddleiv var også en vanvittig flink fotograf. Så var det sølvbryllupsintervjuet i Adressa. Det var fine opplevelser med pressen.

Bestemt meg for lenge siden at jeg ikke orker intervjuer vedrørende Roma prosjektet, det er ikke fordi jeg føler meg noe bedre enn noen, bare veldig redd for å bli sliten og ligge strødd utover. Har bydd nok på elendighet, og utlendighet vil ikke bidra med noe. Bloggen ivaretar mine ord, som skrives slik jeg vil ha de skrevet. Da kan ord som smerte og lidelse beskrives på min måte, for man er kommet litt lengre enn å drive å repetere fortidens episoder, man diskuterer frigjørelsen på et annet plan.

Ble likevel kontaktet av en journalist på Hjerkinn, en lokal avis og menneskene på Hageseter, hvor vi trivdes godt, syntes det var en god ide at han skrev om prosjektet. Jeg som egentlig gav en god faen i eksponeringen av turen, annet enn i blogg, lot det skje, for å være grei (forstrekkelse). Journalisten gav meg følelsen av at han var svært opptatt og at jeg var heldig. Han kunne ikke kommet mer feil ut hos meg. Så da takket jeg høflig nei til ordføreren i Santa Sofia i Italia og to intervjuer. Som kom Adressa og ville skrive om endt tur og journalisten fortalte at de hadde følgt meg hele veien på blogg. Hun var frilans og jeg syntes faktisk synd på alt arbeidspresset hun hadde og Bernt mente jeg skulle by på meg selv til hjembyen og jeg ble litt svak et øyeblikk. Hun spurte om vi kunne plukke bilder til artikkelen og jeg tenkte: «Ånei, jeg vil ikke gjøre den plukke-jobben», så Bernt gjorde det og jeg var så høflig som jeg kunne.

Meningen med å la seg eksponere i avis har de siste årene jeg drev med det, vært for å fremme musikken, men tidens tann har vist meg at det gjør ingen forskjell. så da er det bedre å drite i det, for det koster mer enn det smaker. Et liv i offentligheten for offentlighetens skyld, er innholdsløst og meningsløst for egen del. Hvis virkningen man selv ønsker seg blir borte blir det bare privatsvette greier som folk på butikken kommenterer og de synes at de kjenner meg, og musikken kommer i 5. rekke.

Har snakket i Torsdagsgeriljan på NRK Trøndelag i mange år. Håpet at lønna kunne være at musikken en gang i blant ble spilt i radioen. Til ingen nytte. Hørte et intervju med Øystein Sunde i forbindelse med en ny-utgivelse fra han og så spilte de en annen musikk enn hans musikk under intervjuet. Helt vanvidd, spør du meg. NRK har et team på toppen som bestemmer musikken som skal bli spilt. Programlederne bestemmer ingenting over dette.

Må framsnakke Nea radio som har spilt: Tikk Takk og Aldri Sove Mer (jeg ser det på Tono- og Gramo-statistikken). Utbetalingen lar vente på seg for de betaler ikke ut beløp under kr 300 kr.

Da jeg skulle gi ut albumet Svart Natt fikk jeg vite at det var smart å bruke Head Of Promotion, proffe folk som henvender seg til media. Jeg betalte 75 000 kr pluss moms for at de skulle sende ut cd’er til alle aviser i landet. det endte med noen intervju, et ganske bra 4 siders i Aftenposten, faktisk og noen små tv opptredener. De fortalte at alle store artister drev på sånn. Ole Paus, A-ha osv.

For et sirkus.

Å trenge igjennom støyen er en umulighet uten å selge sjelen eller kjenne de riktige. De fleste gir opp. Jeg gav opp og det er det beste jeg har gjort. Kan være kreativ uten alt maset. Musikk har aldri handlet om det kjøret der eller stjernekamp-konkurranser. Musikk er sjelens speil som kan likes eller ikke, men «å selge seg» for å kjempe seg til en plass i et julebordsmarked, har aldri vært min greie. Jeg har hverken lyst eller egenskapene til det.

Jeg liker å lese gode intervjuer i papiravis, gjort av dyktige journalister som skaper et helt bilde av en person. Det finnes håp i media verden også, men det er trangt om plassen og få band blir løftet fram.

Her er en artig video som et filmteam i DK laget, om CVI og Media Maniac – låten:

Har framført Media Maniac en gang live, på Big Dipper, som nå er nedlagt men erstattet av Crispin Glover Record Shop. Det var en slippdag for EP, Babe Gone Wild. Brukte playback, men spilte gitar og sang selv. Fatter ikke hvor jeg får motet fra, men tror du nok på det du gjør, så våger du det meste.

Og her, en bonus, fra en konsert i København med CVI-gjengen, Heroes:

Betty Stjernen finnes på de fleste digitale kanaler, f.eks:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s