Dag 3: Formello – Campagnano di Roma

20211005_155612
  • 5. oktober 2021
  • Distanse: 13.5 km (Totalt 58.9 km)
  • Tid brukt: 4:19
  • Innkvartering: Hotel Benignini

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

I dag har jeg brukt tid på å tenke på oss som har frekventert psykologer i årevis for å forstå oss selv og våre egne reaksjonsmønstre.

Gjengangerne mine har vært avvisning og frustrasjon.
Nå har vi mange ulike grunner til at vi føler oss avviste i denne verden, mange hendelser, som voksne, men det er noe dyptpløyende som er årsaken til at følelsen ikke går over på 1-2-3.

Det som er helt sikkert er at avvisningsfølelesen gjør meg redd og sint og det blir vanskelig å fungere som en voksen. Tanker om at det var noe feil med med meg og at jeg var uønsket. Og jeg vet med sikkerhet at det egentlig ikke skal spille noen rolle, men noe tillært har gjort at jeg oppriktig følte det. Frustrasjonen kom inn i bilde fordi jeg ble sulten på å bli sett og det lille avviste barnet i meg ønsker å få noe det aldri fikk eller aldri får.

Så for at det ikke skulle klikke for meg oppsøkte jeg hjelp, stadig på søken etter nøkkelen til fred i meg selv.

Så avvisningsfølelesen kom til uttrykk i redsel og hat, «the angry little girl». Frustrasjonsfølelsen gav sitt utrykk i lengsel og begjær. Jeg har ofte gjenkjent: «The needy little girl» inni meg.

Men alt sånt går over, bare man venter lenge nok, men dukker dessverre opp igjen som løvetann gjør om våren, og det vanskeligste er når det titter frem som en overraskelse.

Det har vært en lang vei å gå for å forstå og pulverisert hvordan jeg kunne bli kvitt de ekstra langdryge følelsene. For i tillegg til selve hendelsen henger de ofte igjen som dryge historier som jeg har gått og fortalt meg selv.

Jobben min har vært tilstedeværelse treningen og omsorg for og ta hånd om det lille barnet og legge av meg skyldsfølelser, samt gjenoppta noe av historien og forstå sammenhengen og hvorfor den sterke følelsen av avvisning henger igjen. De første leveårene er så sykt viktig for oss. At vi er ønsket i denne verden, at omsorgen funker så vi ikke integrerer drittfølelser i kroppen, men når først så har hendt, gjelder det som voksen å ha omsorg for det lille barnet som titter frem og føler seg avvist igjen, i stedet for å bli redd og sint. Redselen for å ikke være likt er egentlig ikke nødvendig, for det spiller ingen rolle om folk ikke liker meg, så lenge jeg er dønn ærlig med meg selv, ikke lyver for meg selv, ikke overkjører meg selv, ikke mistror eller hater meg selv.

Det er lettere å forstå og gi omsorg til det lille barnet når jeg nå har forstått at «the angry» og «the needy» oppstår fordi jeg valgte at egoet fikk fremstå bråkete og trengende.

Det som var, er ikke mer. Man er ikke egoets fremtoning, det er en falsk forkledning. En innlært atferd som ikke fungerer som voksen.

Man må liksom forstå egoets fremferd, sette lys på det og akseptere at slik var det, men slik er det ikke lenger. Det gjør sinnssykt vondt, men det er eneste veien.

I de seinere årene har jeg hentet fram det som måtte ha vært bra fra de første leveårene, for ellers ville vi aldri ha greid å overleve. Det må ha fantes støtte og kjærlighet der ellers ville jeg vært psykotisk for lenge siden. Det virker som om alt som er gjennomarbeidet har vært i en mental struktur, gjennom bilder fra den gangen, gjennom tanker og projeksjon. Da jeg fikk ristet av meg den mentale strukturen gjennom tilstedeværelsetrening, virket alt bare usant og derav kunne jeg også tvile på meg selv. Men jeg lot tvilen komme tiltalte til gode. Det spiller fint liten rolle, for den voksne delen av mitt liv kan jeg velge selv.

Jeg måtte gå ut på vandring for å ikke være oppi denne mentale konstruksjonen for å vokse opp på ordentlig, for å bli uavhengig, for å fri meg fra det innlært synet på meg selv som et begrenset individ, ut av containeren, slutte å føle meg som en feil, ut i verden og inn i meg selv for å bli moden.

Klart jeg har vært usikker og livredd, fordi denne mentale strukturen har vært en falsk trygghet selv om den har torturert meg. Forklaringene jeg har gitt meg selv som har fungert som sannheter, men som alle bare er en løgn. «Det er ikke noe feil med meg» – følelsen begynte sakte og integrere seg på vandringen i 2019. Nesten som å bli et barn igjen, å slippe fra det klamme grepet og den falske forklaringen og fortellingen om hvor uønsket jeg opplevde meg, på denne jorden.

Så jeg går jeg her igjen og er heller litt usikker, bedre det enn å falle tilbake til den underdanige følelsen og om det var sånn at ingen liker meg og disse sannhets søkene mine, så kan det være det samme. Jeg skal aldri tilbake til den mentale feilslutningen igjen!

Så for å integrere innsikt inn i cellene og forstå hvem man er, avdekke hva man ikke er og akseptere at det ble slik det ble, fordi mangel på kunnskap førte med seg ego aktivitet, trengs det mye aleine tid. Noen velger å meditere, men for meg fungerer bevegelse best for å fokusere. Det er ikke sånn at jeg går fra noe eller stikker av eller synes at andre er skyldige. Det tar egoet seg fint av når den umodne delen av meg slår til.

Denne vandringen er fordi det krever en lang reise å integrere egen sannhet. Så lenge noe i meg tror at jeg er en separat individ fra resten, vil denne tomme og trengende, frustrerende og avviste følelsen føre veien, det skal det ikke få gjøre mer.

For å tre inn i realiteten rike og slutte å være et barn, må usikkerheten, sårbarheten og den store skjelven, som jeg kjenner i blant, få lov til å være med på reisen og føre meg videre på vandring.

Mitt eget perspektiv av verden har forandret seg en del og det snedige er at det skjedde da jeg oppdaget at alle hjelperne som har hjulpet meg ikke kunne hjelpe meg lenger. Det vil si at kunnskapen min ble integrert og kom på et levelig nivå og det var ikke noe mer å hente. Det tok meg 35 år. De som har integrert innsikten i sitt eget liv, er der ennå, men de andre ble fjernere og sånn får det være. Jeg følte at de som hjalp meg var de nærmeste jeg hadde (men jeg betalte for meg). De ble idealiserte objekter som jeg pleiet for å forstå mer selv. Jeg oppdaget gjennom en bok jeg ble anbefalt, av Almaas, hvor han sammenlignet menneskene med trostunger som sitter og gaper for å bli foret. Vi velger oss mennesker som kan fore oss eller som trenger og fores, det er det vi holder på med, men vokser du opp, så skjønner du at den tomheten du forsøkte å fylle med å bli foret, kan du fint leve med uten å fylle på uten i fra, fordi tomheten representerer realitetens uttrykk og fyller seg selv med din egen styrke og tiltro, når du har integrert den.

20211005_150607

Trostungen vandret ut i verden og greide seg selv til slutt. Tomheten, som før ble omtalt som mørket, representerer en ny mulighet, den har en annen konsistens, en annen kvalitet, andre farger, som krever noe annet av meg. Det ble rett og slett ikke noe lettere for jeg ble ansvarlig for å våge å stå aleine. Dette har vært den vanskeligste tingen å avsløre, fordi de idealiserte objektene har representert så mye bra, jeg digget å få hjelp, støtten har vært uvurderlig, men er ikke lenger nødvendig og jeg skjønte til slutt at det var på tide å vandre av seg feilslutningene og ha tillit til det nye.
Etterhvert som realiteten manifesterer seg har jeg sluttet å mate egoets behov for å være noe for seg selv eller for andre, sluttet å bite på agn eller manipulerende utspill. Føler meg mindre avvist og mindre frustrert. Det har bare blitt slik. Det føles fint. Bare litt nytt, rart og litt skremmende av og til. Jeg oppsøker ikke å bli avvist og jeg har ikke så behov for å bli sett, likt og hørt. Jeg forholder meg lettere til uekte utspill, nesten så jeg ikke registrerer det lengre.

En lang vei å gå, men det hender avvisningsfølelsen dukker opp og jeg strever ennå når jeg trakker på den slags landeminer. Det skal ikke mer til enn at det er fullt på en restaurant eller at jeg ikke får bruke et toalett eller ikke blir invitert med på spesielle hendelser. Pussige greier.

Jeg skjønte at jeg opplevde psykologene jeg gikk til, som gode betalte venner, jeg drøvtygget på gamle tema, og de orket å høre på. Jeg begynte å håndtere meg selv og skjønte at det var naturlig å våge og seile min egen sjø og ikke sitte på dekk som en trostunge og bli foret av de jeg tror vet mer, men la de få skinne som lysende fyrtårn i det fjerne. For uansett hvor mye en psykolog metter min mage, så varte det ikke lenge, etter noen dager var jeg like sulten igjen, fordi det jeg hentet kom fra utsiden. Denne sulten måtte jeg stilne selv. Fra innsiden.

Så når noen sier at de ikke helt klarer den eller den personen så er det jo dønn riktig fordi de er to trostunger som trenger å mates og de har ikke det som den andre trenger. De har det ikke til seg selv en gang.

Noen mennesker fremkaller eget ego fortere enn andre, det er fordi det berører noe uferdig i oss og egoene eskalerer og finner tak i de en gammel og innlært væremåte som er påståelig og dysfunksjonell.

Så det føles ganske rart å stå så mye aleine, men det er som å stå på glattisen. Noen ganger gynger jeg på isen for å se om den holder meg og til min store overraskelse er bunnen i meg sterkere enn jeg innbiller meg. Jeg har faktisk ganske mye integrert styrke i meg, men fordi jeg også er ganske uferdig, så er det noe i meg som vil være svak og føle seg dum ennå. Litt latterlig, men veldig sant, dessverre.

De gangene jeg er redd og tror at ingen vil være med meg lenger, vet jeg godt at jeg sitter fast i en av de mange ideene jeg har karet til meg opp igjennom årene. Så det er litt fram og tilbake og disse styremøtene kan virke klargjørende, så lenge jeg ikke starter en indre krig med det gamle.

Men én ting er helt sikkert, hvis du er nødt til å være egoet og hevde deg overfor noen, gir det ikke noe kontakt og det er ikke en ekte relasjon heller.

Så lenge jeg fremstår med egoet vil jeg alltid føle meg ensom og trengende. Jeg orker ikke den tilstanden mer. For nå har jeg jobbet så mye med meg selv at jeg vet at det finnes en realitet, en fornøyelse, en fred, en sannhet, en frihet, noe mer enn det ego drevne opphetede kjøret og kampen om å bli sett og elsket og kjenne de riktige objektene.

Det er ikke noe feil med meg. Feilen lå i at jeg har trodd noe annet. Jeg har ikke våget å tro på sannheten.

Så jeg våger å stå aleine og det betyr at jeg ikke lenger tror at en guru skal komme min vei og stilne sulten. Det vil være å vedlikeholde trostunger, i stedet for å vokse opp. Feilen er at jeg har virkelig trodd at objektene skulle gi meg måltidet så jeg aldri skulle bli sulten igjen, at de skulle ta fra meg de gamle overbevisningene. Det funker ikke sånn. Min hjernes tankegang om at jeg er separat, feilen og ensom måtte kollapse. Hjertet mitt over tok roret. Ihvertfall har dette sammenbruddet skjedd og det er takket være hvert steg jeg har tatt innover. Jeg har gått bakenfor redselen. Ting er ikke slik de ser ut. Tinge er mye større. Perspektivet har endret seg og takk og pris. En periode trodde jeg at ting skulle være akkurat de samme, bare med mindre smerte, at noe skulle ta fra meg smerten uten å kreve at jeg tok beina fatt sjøl. Dette bildet av at noen skulle redde meg ut av mørke er ene og alene en måte å tro på alt annet enn seg selv, at vi er separat utrøstelige vesener som trenger ennå mer mat av noen som er villig til å mate oss. Sånn er det ikke. Noen er så desperate at de ber til en Gud, som ihvertfall er vitne på at de tror på at noe utenfor dem selv kan helbrede. Det er sannelig ikke så dumt det Jesus sa i Jesus Christ Superstar: Heal yourself!

Innsikt: Det som var, er ikke mer. Man er ikke egoets fremtoning, det er en falsk forkledning. En innlært atferd som ikke er den egentlige deg.

IMG_20211005_130407
Rødt: Ruten fra 2019. Svart: Dagens rute.

4 kommentarer om “Dag 3: Formello – Campagnano di Roma

  1. Aasne GRAM

    Kjære Betty! Vær som du er, du er bra nok og jeg er glad for å lese at det gradvis går opp for deg at du er nettopp det; BRA NOK❣️ Gå videre på både din indre og ytre vei. Jeg har alltid spurt meg selv hva «veien» vil vise meg når vi har lagt ut på vandring, nå tror jeg veien viser deg vei inn til deg selv og din egen trygghet på at du er bra nok! God vandring videre!

    Likt av 1 person

  2. Kjære Aasne. ❣️ Intellektuelt forstår jeg godt at jeg er BRA NOK. Jeg forsøker å beskrive en prosess hvor man integrerer forståelsen i kroppen, slik at den er der når ulike situasjoner oppstår, slik at gammel barnslig reaktivitet ikke vekkes til live.

    Ikke alltid like lett : -)

    Jeg snakker om å fri minnesystemet fra å reagere som barn, men som modne tilstedeværende voksen. Dvs ikke slepe med seg innlært atferd som ikke fungerer for en selv, men være fri til å reagere på en ny og mere funksjonell måte, så egoet ikke overtar og plager deg selv etterpå.

    Da er BRA NOK integrert 🙏

    Liker

  3. Wenche Nilsen

    Kjære Betty
    Det var veldig fint å lese dine betraktninger i dag. Ble nesten litt rørt 🥰
    God tur videre, både på den indre reisen og på vandringen 🙏🏻

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar til Wenche Nilsen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s