• 8. oktober 2021
• Distanse: 10.0 km (Totalt 101.8 km)
• Tid brukt: 2:53
• Innkvartering: Hotel Fillipeschi

Dagens etappe pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Bedre vandredagsstart skal du leite lenge etter. Trivelig prat med Antonella og Marco på Le Terrecotte supert sted, rett ved Amfiteateret i Sutri.

Kl 09:00 var det rett ut i skogen og det var som å få puste fra tærne og opp til hårrøttene. Overskyet. Kroppen funker og underlaget var toppen. Magien var til å ta og føle på. Vi gikk fort for å rekke et tog og er nå installert på hotellet jeg bodde på i 2019, i Orvieto. Nå tar vi vandre ri og oppfører oss normalt en liten periode.

Noen tanker fra dagen:

Det hender at jeg blir satt ut av overraskende hendelser, det er som å bli barnslig og ikke skjønne hvor det kom i fra. Da er jeg selvfølgelig ikke til stede eller sentrert nok, men herregud da, vi er jo bare folk, men fordi jeg vet at da er jeg fanget av noe gammelt og tar hendelsen personlig klarer jeg ikke å la være å analysere det i etterkant. Jeg har lært meg å kunne velge å være i det uten å lage for mye drama og styr. Jeg vet at det går over, selv om det er sinnssykt irriterende og jeg vet at jeg kunne ha bjeffet, men gjør som jeg har blitt rådet, sitter lengre på hendene.

Ego-aktivitet er veldig statisk og ikke reflekterende. Jeg vet at det ikke fungerer å sparke og rope, selv om det er/var rettmessig, for det er som en bumerang, for den som er i andre enden har som regel nok med å holde styr på sitt eget ego. Det er etter slike hendelser jeg ofte har trengt hjelp og har som regel blitt fortalt at det jeg holdt på med bare var forsøk på å rope i skogen i håp om å bli hørt og ikke få svar. Reaktiv oppførsel, med andre ord. Den hjelpen den lille jenten trengte den gangen da, har forlengst forlatt meg og å sitte og snakke om det er bare å mate tilstanden, så den forsterker seg. Å synes synd på seg selv er for alltid å være et barn. Men det krever guts og baller for å ikke gå inn i «the needy little you»-greien. Eneste medisinen er å vende tilbake til seg selv gjennom selvomsorg, aksept, respekt og egenverd. Jeg har mange ganger tenkt at det er meningsløst at en person som har tilegnet seg de ferdighetene jeg har, skal være så skjør og lett å ta rotta på, men sånn er det og jeg får bare vandre videre og være en åpen bok, det er min jobb.

Jeg har ihvertfall ikke behov for å sitte og vente på at årene skal gå over og dope ned det egentlige livet med å snakke om det samme eller være redd for å riste av meg historiene. Jeg har ihvertfall jobbet lenge nok med meg sjøl til at noe på innsiden oftere vender tilbake til opplevelsen av flyt og at jeg er i utgangspunktet i orden.

Å ikke velge å gjøre jobben, er som en hund som biter seg i halen og løper i ring i stedet for å bite livet i låret. Man forblir middelmådig og kritisk. Det bare forsterket utenforfølelsen og man trenger for mye av noe for å døyve smerten. For mye mat, for mye alkohol, for mye jobbing, for mye løping etc.

Egoet elsker å se på seg selv som den separate og missforståtte og etterhvert har jeg skjønt at ordet: ‘synd’ er egoets måte å se og operere i verden på. Egoet skal ha skyldige eller så du den skyldige og det holder deg selv eller andre folk nede og isolerte. Man våger ikke å bryte ut og være genuin og ekte. Så når det sies: «Tilgi våre synder». Så er det tilgi egoet, som menes.

Makten kirken har over folk, ligner egoets fremferd og har ingenting med kjærlighet å gjøre. De skremmer folk til å tro på noe annet enn essens. Folk opererer med sine ego og føler seg skyldige, i stedet for å gi folk et innblikk i at synden er egoets drivkraft.

Sannheten er en annen.

Bildet av at det finnes et liv etter døden som enten bringer deg til himmelen eller helvete er en måte å holde folk nede på. At vi liksom er fortapte er en grusom og feilaktig fremstilling. Vi trenger bare å forstå forskjellen på ego og essens og at det bør en guddommelig kraft i oss alle.

Himmelen er her på jorden, magien er her hele tiden. Helvete er bare egoets bortforklaring av dette. Hjernen lærer seg å tro på alt tøvet og holder folk låst inne i containeren.

Å jobbe med seg selv byr på kontakt med sannheten og den virker skremmende på folk, men frir oss fra den innlærte ufunksjonelle og innebygde kritikken.

Uten å gjøre jobben forblir du mors lille underdanige eller din eks’s beskrivelse av deg for evig. Veldig begrensende og lite funksjonelt.

Når vi begynner å avdekke dette i en selvavviklings-prosess begynner vi å slappe av og få kontakt med virkeligheten. Og den er her hvert eneste sekund. Det gjelder å slappe av mer. Ikke ta selvet høytidelig.

Når jeg nå mesker meg i temaer om egenverdi, selvrespekt, ego, essenes etc er det besnærende å hele tiden få bekreftet verdien av å forstå hvordan det i praksis fungerer. Det krever litt mere av oss selv enn å bare suse og duse avgårde, men dette livet i sus og dus gjør oss ufrie, produsert av uforstand, gjentakende misnøye og ufred.

Det rare er at når man er i flyt er alt helt greit og når man er der, kan man til og med overse egne tanker. Man blir betrakteren av tankene. Dvs egoet har ikke samme grepet på deg da. Når du er i flyt opplever du ikke den samme ulykken eller smerten eller uroen, fordi den kan bare fremkalles av ubevissthet. Og egoet er ikke kapabel til å tre inn i essensen. Den kan fort overta, men da er det trigget frem av en hendelse eller en person som lettere enn andre, vekker egoet eller du simpelthen ikke holder ut tilstedeværelsen letthet og ramler tilbake til gamle synder.

Jeg er egentlig ganske heldig i denne sammenhengen, fordi slik livet mitt har fortonet seg og slik jeg har reagert med det innlærte, som har skaffet meg masse trøbbel, har jeg måttet arbeide med å forstå hvordan denne sammenhengen fungerer, for å slippe å leve i den smerten eller forbli fastlåst i containeren. De fleste orker ikke jobben som kreves for å forstå sammenhengen og ta det reele grepet for å fri seg fra smerte. Det finnes hundrevis av fluktmuligheter og jeg kan de alle, men i lengden funker det bare til et skritt frem og to tilbake og det blir det aldri noe ordentlig integrert sjelefred av.

Hvis vi hver dag våkner og har skjønt at vi fornyes hele tiden, hvert sekund, må vi akseptere alt vi ikke vet. Være åpen for den den veien som vises. Det er sinnssykt vanskelig å akseptere, for noe i oss vil være der vi var og at vi vet best. Det ligger i identiteten vår å være det vi har lært i stedet for å være i det åpne og den som ikke vet.

Mitt ego som har identifisert seg som mislykket og pga for mange avvisninger fra veldig tidlig i livet, vil egoet gjerne sitte fast i mørket og ikke våge noe som helst. Derfor, i større grad enn andre kanskje, arbeider jeg hardt med meg selv for å våge å være det som er bakenfor egoets tilstand.

Jeg tror ikke lenger på egoet som en sunn drivkraft, selv om i møte med idioter kan ego-ferdighetene funke, men jeg føler meg aldri bra med det. Egodrevet spill kan føre til mye penger, fornøyelse og karrière men til syvende og sist varer bare en karrière en stund. Resten av livet skal en leve med seg selv.

Egoet er en djevel til å kjenne skyld og skam og forklare egen fortreffelighet eller begredelighet. Når du har vokst ut av de barneskoene og tar på vandrestøvlene skjønner du at det eneste som fungerer godt i livet er å ta ansvar for akkurat her og nå. Det er ikke noe feil med å tjene penger eller å være fornøyd, men drivkraften er best når den er ekte. Jeg har møtt mange rike og ulykkelige folk.

Når du ikke tar ansvar tar egoet deg med på en vandring som er mørkere og vanskeligere å gå. Når du orker å være ansvarlig, innebærer å slippe historien du har fortalt deg selv millioner av ganger som en klagesang som du egentlig ikke en gang greier selv å høre på. Det er som om den sutringen gjør deg mer og mer frustrert. Folk er blitt flinke til å pakke inn historiene sine i forskjellige utgaver, fortelles på gode dager og dårlige dager, underklangen ligger der, som en ustemt og gammel eim som stinker, lorter som de får andre til å plukke opp. Ansvar fører oss på rett spor, til et lysere sted og det kan føles voldsomt uvant og til tider truende å måtte gjøre jobben i stedet for å få lov til å være et barn som repeterer den samme klagesangen.

Når du er i flyt dukker det oftere opp kule folk og gode hendelser skjer. Likevel fornekter vi oss selv denne tilstanden fordi vi faller tilbake til å være små og stakkarslige. Rare greier.

Så hvis det er sånn i ditt liv, som i mitt liv, at noe viser vei, er det vel verdt å anstrenge seg for å få det med seg og kjenne den gleden det gir, til tross for aleineheten og tomhetsfølelsen, som også er dine venner.

Innsikt: Det gjelder å slappe av mer i alt man gjør. Ikke ta gjøremålene så veldig alvorlig.