Under himmelen.

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen stod alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
med Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske.
Jeg har erkjent storheten i dét
å være så uendelig liten.

Hans Børli

Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

E hviledag må til og i morgen blir det en til. Siden ingen av oss riktig har ånden over oss, har vi besluttet oss for å spasere. Orvieto er spennende og det er mye å se. Vi har vært innom et par kirker og et museum som lå under Domkirken, som blandet ny og gammel tid, med malerier fra skoleklasser, stilig. Det er reint og trivelig her og mange uteplasser.

Tilbake til selvavviklingsskriverier:

Det er jobben jeg snakker om hele tiden. Den som handler om å integrere innsikten i cellene, bakenfor tankene, i den iboende essensen. Jobben som er en selvavvikling, fordi selvet vil være det den var og ikke det den er. Jobben som går ut på å avlære og slutte å reagere reaktiv og lære det som gjør at vi forstår oss selv bedre. Hvis vi tror på at vi produseres hvert øyeblikk er det dette øyeblikket vi skal ta ansvar for og ikke la øyeblikket være nedlesset av historier om gamle mislykkete forsøk eller overgrep eller traumatiserte erfaringer som vi drar med oss inn i det nye. Det er det som er selve jobben, å fri nissen fra lasset, og møte det nye fri og åpen. Lettere sagt enn gjort, men det er det som er jobben.

I dag så jeg et par som satt og spiste i hver sin verden. Hver sin tankeverden. De var liksom ikke tilgjengelig for hverandre og veldig veldig overvektige. De virket veldig opptatt med hver sitt, som om hodene var travelt opptatt, på en måte. Det er ikke lett å få med seg nuet når hodet er fullt. Men maten gikk ned på høykant.

Det er ikke godt å si om jeg har det så mye bedre enn de, men jeg tror at jeg er mer tilstede. Smaker, lukter, temperatur, humør og ikke bare få i seg maten for å bli ferdig.

For å få gjort jobben må vi investere mer i åpenhet. Ikke være den som vet alt, som har erfart alt, ikke være den som forteller oss selv og andre om alt som før har gått galt som fremelsker misnøye og grubling. Å repetere er en arrogant vei å gå fordi det fjerner deg fra ansvaret i øyeblikket.

Den sørgelige sorgen, den triste tristheten, den angstfylte redselen må få sin oppmerksomhet når den inntrer i nået og det må forståes og aksepteres for det det er, men vi må bli ferdig. Vi er ikke det som skjedde for lenge siden, vi er ny i den nye dagen.

Når barnet i oss har fått den trøsten det trenger og vi tar situasjonen på en voksen måte, uten å bebreide eller være offer for evig, blir du fri og mer tilstede. Det var synd på deg den gangen, ikke lenger. Men alle de gamle ferdighetene vil gjerne tre frem og la deg forbli i den anklagene og sutrete stemningen. Selv om følelsene ebber ut, fortsetter ofte tankene i en nummen gammel vane. Det er her tilstedeværelse øvelsene kommer til nytte. Selvaksept, selvrespekt, egenverd og egen kjærlighet til det enestående livet vi har fått utdelt og bevege seg som en solid voksen fra essensen.

Innsikt: Det er det som er selve jobben, å fri nissen fra lasset, og møte det nye fri og åpen.