Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Jeg vet når essensen er dominant, da er jeg mer undrende og ydmyk. Begynner å få lengre trening i å holde egoet unna, eller det bare er borte helt til jeg begynner å tenke på det igjen. Essensen er en slags indre vennlighet, en tilstand som rommer tilgivelse og aksept. Da tviler jeg ikke. Da er jeg like selvfølgelig som alle andre. Da plukker jeg ikke opp andres lorter.

Det er ikke sånn at følelsene eller vanene forsvinner, men jeg takler det annerledes. Det jævla suget og den hardnakkede motstanden i meg er svekket. Da er problemene jeg tilsynelatende har, blitt til småfisk som svømmer forbi i stedet for å henge seg opp i meg, slik skyer forsvinner og får solen frem igjen. Ting skjer mer naturlig og føles nytt, i stedet for gammelt og stengt.

På en måte så er det ingen av oss som har noen rett til å være et gnagsår eller belemre seg selv eller andre med egoets overlevelsesstrategier eller fantasier.

Det er lett å falle tilbake og synes synd på seg selv og atter en gang kjøpe det som er fortalt at man er og som man videre tror og forteller seg selv. Vi har godtatt for masse «krapp» for å bli sett, likt og elsket, i stedet for å se, like og elske oss selv.

Hadde det nå bare hjulpet å mislike eller hate seg selv, men det hjelper ikke. Det bare forsterker seg. Å hate seg selv gjør oss syke, også oppsøker vi all verdens hjelpere som skal fixe det, mens løsningen er nærmest oss selv: å slippe fri forklaringene, våre åpen og nysgjerrig på smerten. Hvor sitter den i kroppen? Hvordan kan jeg få den mildnet. Hvordan kan jeg ta bedre vare på meg selv?

Jeg vet at jeg gikk meg frisk til Roma i 2019. Jeg var ikke syk en dag. Jeg hadde ikke vondt et sted, annet enn litt i knærne, som ble bedre underveis og litt i sjelen, som sørget over noen tap.

Folk vil ha andre til å ordne opp for seg, til og med Gud får gjennomgå. De ber til en gud om å gi dem det de vil ha. Som om Gud sitter på en trone og gir fra seg det ene til deg og noe annet til de andre. Det er jo greit nok å be om en velsignelse eller få en velsignelse ubedt, men det er en veldig begrenset forståelse av virkeligheten. Hvis du elsker Gud, så elsker du i grunnen bare en del av hjernen din. Den delen av hjernen som tror det finnes en Gud som kan ordne opp, som har en usynlig makt, som er god eller ond, alt etter som. Da tror du på en Gud som er separat fra deg selv og at den Guden en dag skal komme og rydde opp i rotet ditt.

Som jeg har sagt før. Gud bor i alle. Alle mennesker er mulige guddommelige, men det må jobbes for å bringe det guddommelige fram. Vi er ikke seperate, vi er en del av alt.

«Tro kan du gjøre i kirken». Virkeligheten er at vi må vite at vi har kraften selv. Det guddommelige bor i alt og alle.

Ønsket om å tro på at det finnes en Gud utenfor deg selv, som kan gi eller bedømme er en falsk oppfattelse.

Da jeg vandret til Roma, fikk jeg en velsignelse av en prest i domkirken. Det var hans guddommelighet som velsignet meg. Det samme da jeg gikk fra Skals Campingen og møtte en dame som velsignet reisen min, og jeg gråt som et barn etterpå. Har tenkt mye på det. Hun hadde det guddommelige i seg. Jeg gråt fordi jeg hadde undertrykt min egen opplevelse av guddommelighet, lyset i meg var revet bort, tenkt for mye mørkt. Repetert for mye på det gamle. Forblitt i hjernen min og trodd på det gamle uttalte, i stedet for å være hele meg.

Einar Vegge, pilegrimspresten i Domkirken og jeg velsignet hverandres vandring i sommer. For du trenger ikke å være prest for å velsigne andre. Hvorfor skal 7 års teoretisk skolegang gjøre han mere kapabel til å velsigne min reise og ikke jeg hans? Det er som jeg tidligere har sagt om all innsikt og utdannelse, det må integreres og leves. Det nytter ikke å hjelpe andre, når vi ikke kan hjelpe oss selv. Det guddommelige integreres ikke på en skolebenk, men overalt.

Når vi ikke hjelper oss selv forblir vi barn, selv om vi teoretisk kan det meste.

Sannheten er ikke det hjernen tror den vet eller hva samfunnet tror eller det noen har sagt i historiebøkene. Sannheten er deg selv uten hele rukkelet. Når du begynner å se sannheten er det du begynner å skjønne at egoet er tillært og at det er ikke deg. Egoet vil ikke forsvinne og det nytter ikke å hate det, men det er ikke slik du egentlig er. Det guddommelige kan aldri bo i egoet. Egoet kan aldri bli essens. Egoet er avhengig av tid.

De fleste vil bare bli litt inspirert og ikke gå hele veien. Få en kickstart på et eller annet. En oppdagelse de kan suge på som en karamell, mens de går tilbake til sitt gamle jeg.

Å snakke om opplevelser som har gått galt er 1/10 del av jobben, å endre strategi og ikke bli styrt av skyggene, som gang etter gang har ført folk ut i uhell og lave tanker om seg selv, er ikke like populært. Noe inni oss vil sitte fast i forklaringene, slik at de ikke mister livets rett. Som om man står overfor en domstol og tviholder på egoets rett til overlevelse. Vi vil bare ha litt av kaka og ikke gå inn i der skoen trykker med hud og hår. Garantert derfor tilbakefall av alle varianter skjer, lidelsen får lov til å vare. Jeg synes det er dypt fascinerende å være vitne til hvordan egoet holder fast i en falsk verden. En slags kamuflasje over et ekte liv.

De fleste vet det med seg selv, men deler det ytterst sjelden eller har ikke et språk for det eller taket på det. Denne mangel følelsen er egots basisiske kvalitet.

Og på en måte er det sant at du ikke har fått leve ut deg selv fordi det er noe du ikke selv er i kontakt med.

Det er bare så rart at når folk ønsker seg kvalitet, så velger de egoets overbevisninger om hva som skal til. Nok et kurs, nok en ting, nok en samtale om det gamle, nok en flukt fra sannheten.

Som om de ikke orker seg selv eller den følelsen eller slik livet egentlig fortoner seg. Jeg slutter vel aldri å undres eller å vandre 🙂

Innsikt: «Tro kan du gjøre i kirken». Virkeligheten er at vi må vite at vi har kraften selv. Det guddommelige bor i alt og alle.