Dag 10: Montefiascone, en hvileforflytningsdag

20211012_144913

Dagens rusling pluss litt historisk fortelling finner du på Bernt sin blogg.

Varmen kom tilbake i området vi befinner oss i. Gud skje lov. Det var helt trønder desember i går. Vi har forflyttet oss med buss og spaser litt rundt. Vært inne i alle åpne kirkerom og lekt oss i parken til paven.

20211012_155115

Tanker fra i dag:

Det er snedig å våkne opp fra en drøm som er mer sprø enn man kan tenke seg til. Folk som dukker opp i drømmene, som du ikke har møtt eller tenkt på på lenge, også våkner du opp til en ny dag og tenker videre på det du tenkte på i går, de gamle historiene hjernen har lært seg å tenke på, som er en slags drømmetilstand, det og.

Å avdekke at hjernen repeterer seg selv er en grei investering. Den repeteringen egoet gjør er ikke det samme som drømmene gjør. Drømmer er sortering av minner og strukturer i hjernen. Som en bibliotekar som har nattevakt. I våken tilstand drømmer vi det vi har lært oss.

Hjernen har lært seg å definere hvem vi er, hvem de andre er, hvordan verden er. Vi lever i historier i stedet for å leve i det som faktisk er. Dette øyeblikket har faktisk ingenting med tid å gjøre, men likevel draes vi inn i en tidslinje og oppholder oss mye i fortid.

Hjernen og det vi husker kan være nyttig hvis vi skal huske på hvor vi har vært for å dra dit igjen, for å lage en rett som vi likte godt, for å sykle en tur, for alt mulig praktisk som er nyttig. Da gjør hjernen det den skal. Men det er ikke nyttig når hjernen bringer oss ut av fatning. Når den sår tvil i oss, kritiserer og resulterer i indre konflikt, masse styr og ulne følelser. Noe umodent i oss vil være i det, vi vil gjøre det vi kan, og dermed vokser følelser frem, følelser som mislykket, patetisk, misunnelig etc. Alle disse lave tankene stenger ute nuet, selv om nuet er der hele tiden, får det ikke virke. Alle mulige forklaringer på hvorfor vi har det som vi har det, får dominere, i stedet for å bruke hjernen for det den er verd.

Men det er ikke lett dette. Lang trening i å ha det vondt og være et offer for hjernens majestetiske evne til å lure oss er ikke bare å rive vekk. Noen velger å ruse det bort, andre kjøper seg ting, noen snakker og snakker og snakker. Noen drar på kurs å få vekk smerten og tankene, med å f.eks. meditere, og det virker en stakket stund, men vi blir alltid hentet inn igjen. Inntil vi er så på plass i oss selv at essensen får virke igjen.

Det er slitsomt å ikke la seg lure. Det er en evig jobb. Å være voksen, moden og ansvarlig uten alle forklaringene på hvorfor det gikk som det gikk, krever innlevelse i øyeblikkets uutholdelige letthet. Det kan føles tomt, men det er det ikke. Det bare er og det er det mest truende for egoet, for det har så innmari lyst til å regjere og reagere.

Det kreves mye tillit og mye overgivelse for å stole på prosessen, at den har en mening, at det ikke betyr at man blir et opphøyet asshole (igjen en indre kritikk), men at det kan leves et liv på et annet plan enn å sitte fast. Det kreves innsats, mot og ekte vilje.

Det krever mye av en selv å stå i eget lys og skinne, men jeg føler meg vakrere og friere når jeg er ærlig og åpen og gjør jobben og ikke sutrer.

Jeg har ihvertfall valgt denne veien. Valgt å stole på at livet vil meg vel, at det finnes noe mere enn mitt lille egos søken etter seg selv. At det er mulig å leve uten denne påtrengende tankevirksomheten for å ikke være bra nok.

Jeg har valgt å vandre, for vandringen viser meg vei, ut av det trange selvopptatte og inn det åpne, frie og uberørte nuet, som er her hele tiden, helt av seg selv. Nuet som omfavner alt og ikke dømmer.

«Ut å søke tjeneste» er det jeg holder på med. En oppgave foræret livets flytsone, som vil meg vel. Leve ut den innsikten jeg har lært meg og bedyret for andre. Men det er hardt å legge fra seg meninger og synsinger, særlig om andre, som om jeg vet hvem andre er. Hvordan kan jeg vite det, når jeg ikke en gang vet hvem jeg er selv? Å være en liten del av noe større og ikke ha fokus på egoets ve og vel er en spennende og hard reise. Men vi skal fungere i våre hverdager og hver dag dukker det opp noe som setter friheten på prøve og slik vil det alltid være.

I den første tiden etter jeg ble erklært ufør lurte jeg veldig på om det aldri skulle finnes en oppgave til meg. Når jeg ikke kan jobbe med folk som barnevernspedagog lenger, ikke gi ut bok eller synge, fikk jeg nesten panikk av å tenke på at jeg ikke hadde noe å gjøre. Det tok sin tid å finne frem til at vandring var noe for meg og å dele noen ord på en blogg var også innafor. Jeg skammet meg sånn i starten og hodet var fullt opp av all slags overbevisninger og kroppen opplevde tristhet, sorg, sinne, gamle minner, bebreidelser, ennå jeg oppfattet meg selv som en som hadde kommet et godt stykke på vei i å håndtere slike følelser. Noen mennesker er så tykkhudet at de ikke har kontakt med disse nevnte følelsene en gang og de om det, misunner de ikke, men saken er at jeg alltid har visst at man skal kunne håndtere, akseptere og få følelsene til å gå over, når man er i bedre balanse med seg selv. Det vil alltid skye over en gang i blant, men kunsten er altså at skyene må få passere og ikke blokkere.

Jeg har visst lenge at min egen ignoranse, uvitenhet og rigiditet har stjelt kraften og styrken min og at jeg ikke har noen andre å klandre. Det har føltes så nifst å gi slipp og stole på livets landevei at jeg heller har tviholdt på å planlegge ihjel og dirigere alt selv. Ergo har egoet fått lov til å promotere og selge inn min kunnskap i stedet for at essensen har fått gro i meg. Det gjelder å tilgi seg selv.

Jeg tåler bedre den aleineheten som er her nå, fordi jeg har vandret og integrert et egenverd i meg og jeg har vært så heldig at jeg har våknet opp fra dvalen og hoppet ut av gryten som kokte meg levende. Det er ikke meningen at vi skal være avstengt eller full av smerte.

Når du avdekker egoets suverenitet og ønsker å leve i kontakt med essensen, skjønner du at oppgaven er der hele tiden. Jeg har brukt lang tid på å skjønne hva synd er og det fremstår for meg, som egoisme. Synden er å tro på å være separat og ego drevet, i stedet for å være universell.

Oppgaven er å være tilstede og ikke styrt av egoets løsninger for å overleve. Å leve er tilstrekkelig i seg selv, og være nysgjerrig på hvordan vi forholder oss til alt og alle på livets landevei.

Å føle seg som en universell gudinne er en flott opplevelse, men det er ikke derfor jeg jobber med meg selv. Jeg gjør det for å finne ut av hva som er sant og avdekke det som er løgn og det i seg selv er et bidrag, en oppgave å utføre mens jeg vandrer.

Det bunnløse mørket er ikke det jeg hadde tenkt at det var. Jo mer solid jeg blir, jo mer våger jeg å se på det bunnløse med nye øyne. Det representerer noe stille og åpent.

Det er ikke noe religiøst over dette i det hele tatt, det er bare basisk. Det er mer et mysterium, enn det er farlig. Jeg er ikke lenger redd for å tre inn i det åpne, selv om det fremkaller gammel sorg. det er bunnløst, men ufarlig.

Innsikt: Når du avdekker egoets suverenitet og ønsker å leve i kontakt med essensen, skjønner du at oppgaven er der hele tiden.

IMG_20211012_161737
20211012_162037

7 kommentarer om “Dag 10: Montefiascone, en hvileforflytningsdag

  1. Grete Ekeberg Henriksen

    Dette må være DET GODE LIV !
    For en fin «ferie» dere har. Glad for å følge med på de fine historiene og de flotte bildene.. Skal se om vi får tak i Mist Mist Mist på Vinmonopolet her, så vi kan skåle ordentlig med dere og ønsker dere lykke til videre på vandringen.. 💕
    Grete

    Likt av 1 person

  2. Wenche Nilsen

    Fantastisk liten snutt der du synger Amazing Grace i kirken 🤩
    Nyter å følge dere på vandringen og å følge din mentale vandring som du er raus nok til å dele 🥰
    Fortsatt god reise 🙏🏻

    Liker

Legg igjen en kommentar til Wenche Nilsen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s