• Dag 28: Yoga-Svømming-Sykling
• Dato: 2022-02-28
• Yoga: 6 min (Tilsv. 0.3 km)
• Svømming: 2000 m
• Sykkel: 12.25 km
• Steg: 9512
• Totalt i dag: 14.50 km
• Totalt: 509.37 km

Det finnes altså en driv, som driftes fra essens, som ikke krever noe annet enn å bli satt igang og som varer så lenge egoet ikke blander seg inn.

Denne driven er, i følge meg, den egentlige rikdommen og alle har kjent den i seg. Kunsten er å få 神祕 til å integrere seg og være en del av seg og det krever selvsagt noe. Men gjerne noe annet enn det man hadde tenkt.

Hvordan man setter i gang driven, få ballen til å rulle, karusellen til å snurre er ikke noe mysterium, men i følge meg, krever det et Hvorfor, samt en del gode rutiner, stamina og selvomsorg, og ikke minst fravær av den indre kritikeren.

Det er sannelig ikke lett, fordi vi har lært oss til å tenke ut hva som er bra for oss og hva som er dårlig for oss i stedet for å godta at det som skjer i oss og la det få bestemme og stole på hva vi selv synes, følge magefølelsen og la den være en veiviser. Vi godtar en hel masse direktiver på hva som sømmer seg og holder ut med folk som ikke er bra for oss. Det er vår personlighets svakhet å la seg forlede av det vi blir fortalt og det er vår personlighets mangel, at vi ikke aksepterer ting akkurat slik de er og at vi hele tiden vil over til neste øyeblikk, bort fra smerte og inn i lykken.

Folk som har driven er interessante. De lener seg ikke på andre og gjør sin greie. De trenger ikke bekreftelser på alt de gjør. Når jeg har driven i meg er folk imponerte og beundrer meg og det er ikke fordi jeg er en uføretrygdet barnevernspedagog eller en pensjonert artist, det er fordi jeg har driven. Hvis du kjenner en som har en driv, sett pris på personen. Heller 2 minutter med en som har driv, enn 2 timer med en som ikke har det.
Mennesker som har driven i seg kan virke inspirerende hvis man vil være ansvarlig selv, hvis man egentlig ikke vil, blir de med driv bare irriterende eller helter, spørs hvor lang avstand det er i relasjonen eller hva man er drevet av selv. En med driv kan virke både skummel og krevende. Det finnes folk som har et egodriv, men de er ikke like interessante. De kan være rause, men bare hvis det gagner dem selv. De som er drevet av egen nedtur og som synes det er alle andre sin feil eller bare klager bør man styre unna, men dessverre kan de fungere som et lim hvis du er drevet av «det» selv.

Når vi ikke har den gode driven er det mere tankene som styrer oss. Og tankene vil ha mere eller mindre av noe.

Har vi det godt vil vi ha mere, har vi det vondt vil vi ha det vekk. Vi vil hele tiden noe annet, der fremme. Det er der vi bommer, fordi disse ønskene om mer eller noe annet skaper følelser som holder oss nede og stjeler energi. Vi får ikke tak i livskvaliteten og 神祕 får slettes ikke fotfeste i oss.

Vi vil ha vekk det slitsomme, mens det i grunnen bare forsterker seg, fordi vi ikke har skjønt hvordan vi skal stilne det. Vi prøver å komme oss unna det som gjør vondt og det blir verre. Vi vil gjerne være lykkeligere og prøver å produsere noe som skal gi den følelsen også ramler det sammen etter en stund. Pussig i grunnen.

For meg funker det aller best å fokusere og hele tiden ha dette i minnet. Jeg har funnet en nøkkel og prøver å dele det, så godt det lar seg gjøre. Jeg ønsker alle å finne ut av denne bindingen for den er et helvete i seg selv. Det første som må gjøres er å titte på angsten for å slippe taket på gamle innlærte greier og våge å stole på seg selv.

Bindingen har altså to retninger, en som vil vekk fra smerte og en som heller til fornøyelse. Det er hele dilemmaet. Det fungerer slik for oss alle og de aller fleste sitter fast i det. Livet kan jo funke greit med det, men det var aldri meningen å bare ha det greit.

Å nekte nedturer og smerte og å søke fornøyelse styrker personligheten svakheter. Det er mat for egoet. Det er å sitte fast.

Hva skal man gjøre hvis man ikke vil sitte fast?

Hvis man sier at man skal slutte med de to tingene, er det antagelig fordi man ønsker noe, f. eks fred eller mindre smerte. Altså bordet fanger.

Aksept av slik det er i tilværelsen, kan bidra til å slutte å jakte og er en løsning for å lære seg å tåle og favne dagen. Jeg vil påstå at det er helt nødvendig for å få kontakt med realiteten. Og først da kan den egentlig forandringen få feste.

Å forsøke å løpe fra en nedtur er å avvise noe i seg selv. Nedturen er der fordi man skal lære noe. Å avvise sin egen opplevelse fører aldri til et bedre liv. Det er bare en luremus. Å forsøke å tviholde på en nedtur fordi det er det velkjente gir heller ingen frihet. Å tviholde på glade stunder likedan. Å søke og å ønske bort er en mental greie som ikke gir god helse. Å se andre steder eller ønske seg mer av noe, neste steget, neste fornøyelse, neste fravær av smerte og ønske seg resultater er ikke noe annet enn å fjerne seg fra seg selv.

Dette er ikke en mental greie som man kan fixe med egoet. Det er hjertet som må få bestemme.

Jeg unner folk å finne driven og bli klar over egne bindinger.

Vi må være mere nyskjerrig.
Jeg var i starten på denne måneden nyskjerrig på mitt hvorfor, som var å være voksen i hverdagen, ta et voksent ansvar for meg selv og min egen helse. Det er hverdager vi har flest av. Og jeg har gitt alt for å involvere meg i opplevelsene det har gitt. Jeg er ikke så glad i mål fordi jeg alltid føler press da, men jeg fikk tak i 神祕 og da kan mål seile sin egen sjø. Jeg har elsket prosessen og 50 mil har ikke vært for strengt eller uoverkommelig, men egentlig bare en show-off greie, akkurat som det å vandre til Roma var.

Da jeg gikk til Roma handlet mitt klare, overbevisende og brennende hvorfor om å se innover og oppdage selvrespekt og egenverd og hvordan ble til en vandring på 404 mil, en solid egenreise i bevegelse både innad og utad. Nå handlet hvorfor’et om å ta ansvar for å være voksen og fornøyd med egen innsats i hverdagen og hvordan det ble et 50 mils løfte til meg selv i løpet av februar.

Forskjellen på hjerne og hjerteaktivitet har jeg skjønt og 神祕 er på plass, da er jeg involvert og nyskjerrig på hverdagen og det kaller jeg suksess. Når jeg er involvert i min egen hverdag er alt fint, da er jeg levende. Nyskjerrigheten ble en døråpner for å elske hverdagen.

Mitt hvorfor ble min seier!

Innsikt: Finn ditt eget hvorfor og spør deg selv samtidig hvorfor du leser dette?