• 22. august 2018
• Tid brukt: 07:49
• Distanse: 26.2 km
• Totalt: 355.6 km
• Været: Av-og-på-med-poncho-blandingsvær

Nye sko. Hoka One One Tor Ultra High WP. Lette som fjær og sinnssykt gode. Gunnet på. Bernt hadde lagt løypen ned i en dal. Jeg startet for hardt i min iver og jeg ringte og kjeftet, slik som koner gjør. «Er det mulig å legge løypen så langt utenfor allfarvei?». Vel, jeg slipper jo ikke billig unna hvor han kvitterer at jeg kan jo lage løypene selv og det er jo sant. Men jeg vet at han elsker å gjøre det og er stolt av at jeg får til prosjektet, at jeg gjennomfører og faktisk står opp, pakker sekken og drar og jeg elsker at han er ivrig og lager kart, så: «hold kjeft kjerring» er vel riktigst her, eller gå inn i dagens løype dagen før.

I oppoverbakkene møtte jeg en gruppe på 10 mann. De skulle gå til Trondheim. Vi regnet ut at de var ved Nidaros pilegrimsgård lørdagen når jeg skulle være på vakt, så jeg kunne skrive ut Olavsbrev til dem. Hyggelig gjeng, bergensere blant dem også. Rart med det, man blir litt vippet av egen meditativ gange, men herre gud man må da tåle folk. Kan ikke bli for sær heller. Jeg skjønte at dette var tidligere rusmisbrukere og ledere på tur. Jeg kjenner lusa på gangen. Det viste seg at jeg skulle få rett sådan.

Nå var jeg virkelig ut i allfarvei. Redd for å gå på do i naturen, tenker rare tanker om at det skal komme en bjørn og kaste seg over meg. At jeg er forsvarsløs med buksene ned på knærne og ikke kan løpe i fra. Så jeg skynder meg det jeg kan angående det nødvendige ærend.

På slutten av turen måtte jeg gå fort for å rekke en buss. Bruker endomondoen mer fordi jeg vet hvor lang tid jeg bruker per kilometer. Knærne liker ikke nedoverbakker, men rakk bussen som tok meg inn til Oppdal, hvor jeg spiste på beste breiflabben i mitt liv på Restaurant Perrongen.

Innsikt: alle veier fører til Rom

• 20. august 2018
• Tid brukt: 07:58
• Distanse: 24.5 km
• Totalt: 329.4 km
• Været: Fint

Buss-sjåføren ønsket oss god tur, der han slapp oss av i Soknedal en mandags-morgen. Bernt hadde tatt seg fri fra jobb og ble med å gå dagens etappe. Vi startet med et wienerbrød på Soknedals bakeri og jeg sier det igjen: jeg elsker konditori. Det var så godt å få starte med en god kopp kaffe og noen kalorier som jeg snart likevel skulle svi opp og et toalett besøk gjør seg før man starter.

Det ble mye vandring på grusveier i skogen hvor alt så make ut, men likevel så oppdager man forskjellighetene på slike steder. Vi spiste i hagen til en hytte, som hadde et utedo. Vi tok pause nummer to ved isuttaket til Kjølelageret i Trondheim, Bernt skriver mer om dette i sin blogg. Det var godt med pause for knærne vet å si fra når knivene vris rundt fra alle kanter. På Berkåk spiste vi på stedets eneste restaurant. Entrecote og pils smaker godt når man har vandret 2 mil, men likevel skinte det igjennom at det ikke var verdens beste.

Vi hacket på Ingress-spillet vårt og dro tilbake med tog.

Innsikt: å pause er like viktig som å gå

• 14. august 2018
• Tid brukt: 05:49
• Distanse: 21.2 km
• Totalt: 304.9 km
• Været: Fint

Tok bussen til Støren for å kunne starte tidlig nok. Rotet med telefonen og svarte på noe sms-mas og «knuste» kneskålene og mobilen i asfalten. Jeg brast sammen i gråt og tenkte at nå var det gjort. Mobilen var ny, men den kan jo skiftes ut, men knærne må jeg leve med. I disse dager kan jo alle kroppsdeler skiftes ut, men det er best å ha sine egne. Tilfeldig var det en benk og et bord 10 meter unna. Jeg ringte Bernt og fikk trøst og forbante meg på at det var siste gang jeg svarte på facebook og sms’er på vandring. Denne stunden lærte meg at jeg aldri skal gå over mine egne grenser mer, det har jeg gjort alt for mye i dette livet.

Jeg gikk sakte videre og ba til høyere makter om at ondt’en skulle gi seg og det slapp faktisk taket ganske raskt. Gikk veldig sakte og snakket pent til knærne mine, sa at de var mine beste venner og jeg løy ikke.

En stund måtte jeg ned på E6’n, pga en stengt gårdsvei, det er første strekket jeg har måttet gå langs motorvei. Ubehagelig med bilene som suste forbi. Trailerne var flinkest til å vike unna. Heldigvis var ikke strekket så langt og jeg fant en sølvskje som fulgte med meg på resten av turen.

God været hjalp. Soknedal var et vakkert syn. Kirken som lå opp i åsen der. Et sted jeg bare har rast forbi med bil ble plutselig et nytt møte for meg. Satt og ventet litt på bussen som tok meg inn til Trondheim.

innsikt: ikke trakke over sine egne grenser. Ikke strekke strikken for langt. Ikke være tilgjengelig for alle, til alle døgnets tider.

• 5. august 2018
• Tid: 05:22
• Distanse: 20.3 km
• Totalt: 283.7 km
• Været: Pjuskregn og sol om hverandre

Et strekk som skulle gjøres. Ikke det mest spennende. Det var fint at Bernt var med. Vi oppdager de utroligste husklynger på de rareste steder og mye fint å se. Vi rastet utenfor Coopen på Hovin med masse ivrige veps rundt oss, så pausen ble kort før vi tok siste etappen til Støren. Av og på med ponsjo pga duskregn, er en øvelse jeg fra nå av skal bli vant med.

Der fant vi en lokal pub og koste oss med en pils før vi tok toget tilbake til Trondhjæm.

Innsikt: de steder du forventer minst av kan gi mye. Kanskje fordi du ikke har noen forventninger, så slipper du til det som er?

• 23. juil 2018
• Tid brukt: 07:40
• Distanse. 21.3 km
• Totalt: 264.4 km
• Været: Fint vær

En veldig vakker søndag. Tenk å få vandre og oppdage og raste ved Benna, drikkevannet til Melhus og Trondheim, sammen med våre vandrevenner Aasne og Aage. På denne dag fant vi mengder av 4 bærsorter. Molter, bringebær, jordbær og blåbær.

I starten følte jeg meg tung, merker det godt når jeg er sammen med andre, de er i bedre form enn meg, ennå de er over 70 år. Ikke alltid like lett å deale med, men det er skjønne og kloke mennesker. Aage liker å gå seg bort i ulænt terreng og vi fikk også litt av dette, før vi endte opp på en landevei og så til Lundamo stasjon. Glad for følget denne dagen.

Innsikt:i i andre mennesker møter man seg selv

• 19. juli 2018
• Tid brukt: 06:39
• Distanse: 22.9 km
• Totalt: 242.1 km
• Været: Litt grått og litt vått, men solen tittet fram utpå dagen

Turen har startet for alvor. Bernt tar farvel med meg på Øysand camping og jeg dundrer inn i skogen og det bratte terrenget der. Litt skummelt, litt vått i gresset. Føler meg litt alene, men det må jeg bare venne meg til. Kom meg opp i høyden og uten Locus Map hadde jeg følt meg helt ‘lost’. Heldigvis har jeg dekning hele veien.

Ut av skogen kom jeg til det åpne landskapet som jeg elsker og der stod skogens konge noen hundre meter i fra og jeg måtte gå til den, hvis jeg ville følge veien. Elgen stod urørlig og så på meg. Langt unna selvsagt. Vet ikke om den egentlig stod og ønsket meg velkommen eller ønsket meg dit pepperen gror, men det er jo tanker vi mennesker kan ha, elgen var vel bare nysgjerrig. Når jeg var nære nok, snudde den og løp sin vei, majestetisk, med senete bevegelser inn i skogen på andre siden, i retning hvor jeg skulle gå. Et fantastisk syn.

Hjertet pumpet litt, men sånn må det vel bare være. Føler meg i live og tenker der og da at det å gå alene er utfordrende på et annet vis og skjerper sansene til de grader. Møtte mange okser som snøftet til mitt nærvær, men heldigvis var det et strømgjerde mellom dem og meg.

Satt pris på å se Kvål stasjon.

Innsikt: naturen vil deg ikke noe vondt.

• 11. juli 2018
• Tid brukt: 10:14
• Distanse: 28.3 km
• Totalt: 219.2 km
• Været: Veldig fint

Veien til Rom er påbegynt. Føles lettende å gå. I god vær gjennom byen sammen med min eldste sønn, John Arvid Johnsen. Rotet litt med merkingen på Byåsen og tullet litt begge to med retningen, men vi var fast bestemt på å ‘finish strong’.

Å se utover Øysand er en gave i seg selv. Utrolig vakkert. Setter mer og mer pris på naturens intelligens og igjen, dette intense grønne. John Arvid fløy og tok bilder overalt. Jeg holder mer fokus på å tåle turen. Kroppen er sliten, men liker å bevege seg, hvis den får styre i sitt tempo.

På slutten av turen ble vi overrasket av Bernt som hoppet fram fra gjemsel, han stod der med det norske flagg, pils og vann og fulgte oss inn de siste kilometerne. Forbi en MC – gård som het Pilgrims. Han hadde tidligere på dagen foreslått at vi kunne korte inn turen noen kilometer, men John Arvid holdt fast i at vi skulle gjøre som vi hadde bestemt oss for. Gå til stranden og det angrer jeg ikke på. Det ble noen uforglemmelige kilometere som jeg ofte tenker tilbake på. Jeg var så lykkelig. Fikk avslutte med et bad i sjøen og kjente igjen denne dype takknemligheten over familien min og for muligheten til å reise kjerringen.

Innsikt: det gjelder å avslutte sterkt, uansett hva du holder på med.