På alle mulige kontorer henger billige skilt med slagord som sier: «Lev det, drøm det, gjør det». De har sagt det på tv, vi har lest det i VG. En rik person står frem: «Stick to the plan. Hvis jeg kan, kan dere». Vi kjører på, drevet av uro. Selv om vi har erfaring med å gi slipp, tvang eller frivillig, på gamle relasjoner, ideer, karriere, fester, så er det noe hellig med den indre drømmen: Vi har ikke kommet til jorden forgjeves. Vi har lært oss at «å gi slipp på» kan være hardt men nødvendig, at tiden leger alle sår, når en dør lukkes åpnes det en ny. Likevel så er det noe i oss som gjør at vi ikke greier å gi faen.

Vi lærer oss å tro at det er noe vi må få til. Drømmen krever oss, skyhøye mål og tankene dreier seg om det som skal komme, noe større enn oss selv. Dagens seire blir til småsmuler. Lei av jobben, prøver med et møte. Humøret er krigersk. Drømmen er en mare, en gulrot på ryggen, vi løper i sirkel og hverdagen blir grå og hektisk. Vi blir aldri fornøyd, fordi vi venter på noe. Noe større. Noe tøffere. Noe spenstigere. Noe ekstraordinært. Kollegaen fikk det til, selv om prisen ble høy. Noen skal bevise noe for noen: «Se far, jeg står på Kilimanjaro for sjette gang». Når vi har greid det, er vi fornøyd i ti sekunder, for å leve ut drømmer er blitt en vane. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler.

Når vi står fast så finnes det kurs, hvor vi får beskjed om at vi kan hente frem resultater på alle områder i livet og da vil vi enkelt få tilgang til mindre bekymringer og bedre hukommelse, men det koster og vi betaler. Så blir vi retreat-junkies, for vi må hente oss inn, utslitt etter å ha lett og ikke funnet svaret. Noen drømmer går på repeat i hjernen og har ikke feste i vikeligheten. Simpelthen ikke gjennomførbart, verken planmessig eller økonomisk. Likevel patter vi på drømmene som gamle innskrumpete druer. Utholdenhet er tingen. Stayer-evne teller. Fokus er greien. Å gi opp er udiskutabelt, da er man feig som ikke sto ‘an av og tenk på hva de andre vil si: «Hva var det vi sa?», sier de. Og så fikk de rett og så kom skammen.

Jeg sier ikke at drøm ikke er fint. Det er derfor jeg har min drøm ennå, for den er god å hvile på og rømme til. Skaper en fluktrus, en forutrettethet, en energi bygd opp av en fandenivoldskhet, fordi jeg en gang ble fortalt: «Du er bare en kvise på samfunnets rumpe». Så jeg skulle vise at det gikk an å leve av musikken. Men min drøm vil ikke bli mer enn en snøball vil bli snømann i helvete. Min avhengighet av å ha kontroll og tenke ut hvordan ting skal være, har skapt mye smerte og tristhet. Så det er alltid en bivirkning med rus. I drømmen har jeg stått på Wembley, bare meg og gitaren. Drømmen er flukten,som rødvin kan være, eller for mye mat eller masse god tv.

Jeg tror det er lettere å få til store ting uten drømmen. Dens direktiv står i veien for det som kan komme, i veien for å sette pris på de som setter pris på meg i hverdagen, står i veien for å glede meg over den lille konserten. I drømmen min så sies det at en dag ringer Åge og vil ha meg med på scenen og en dag så blir jeg invitert på julekonserten til Ole Dalen, men det har ikke skjedd og skjer det nå etter at jeg har skrevet dette, så gjelder det ikke som ekte.

Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen?

Det er suget, vår egen avhengighet til drømmen som driver. Den indre pisken, det sårete egoet som har behov for å ha rett, som dirigerer hvordan livet og døden skal være, som vil kontrollere. Vi har definert oss selv som krigere, identifisert oss selv med kampen. Vi er redde for det åpne, det usannsynlige vakre, det svære, stille, tomme universet som viser en annen vei. Det vi ikke kan kontrollere. Samtidig ligger det en viss form for selvmedlidhenhet i en uoppnådd drøm og det er mere tiltrekkende enn å erkjenne det som skjer. Enn å akseptere.

På gode dager sier jeg: «Det spiller ingen rolle, jeg er frisk og livet er spennende». Men noe inni meg er blitt avhengig av å tenke: «Hold ut, så blir det». Det dustete håpet som knuser energien og stjeler humøret, et fengsel hvor jeg ikke slipper fri fra drømmen.

Jeg liker den delen av meg selv som stoler på livet, hvor øyeblikkets kraft gjør meg sterk på en ydmyk måte. Da er jeg åpen og møter vennlige folk som er fri sine egne egos drømmer, herlige mennesker uten all slags agenda og spisse albuer, men med en fred og ro i seg selv som jeg bare beundrer. Så min gamle og utdaterte måte å tenke på har fått seg en på tygga. De gangene jeg greier å gi slipp på drømmen får jeg puste rolig og fritt, da er jeg her og får tilgang til nå og da skaper jeg hva vil. Egoet slutter å være fornærmet. Jeg er så lei av at det er drømmen som har livets rett og ikke virkeligheten. Overgivelsen skjer litt hver dag, ellers blir det for voldsomt. Å ta livsløgnen fra et menneske er ikke nødvendigvis det beste.

Vi nordmenn liker å lage lister. Hva med en nytelsesliste? Start med et badekarbad, syng en sang for egne ører, en kopp kaffe, en god bok, så finner du veien sakte, ut av drømmen og hjem til deg selv, den eneste du helt sikkert skal leve med, hele veien, da kan du glede deg over dagen og ikke bare kave for i morgen, da kan faktisk magiske ting skje, det må jo være drømmen.