Kan ikke alt få være som det er, til en forandring?

Kronikk i Adresseavisen 9. mai 2015

Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre.

Om forandring: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater» er en berømt setning fra Albert Einstein. Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til, skriver kronikkforfatteren. (Foto: STR, AP)

Om forandring: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater» er en berømt setning fra Albert Einstein. Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til, skriver kronikkforfatteren, Betty Stjernen. Foto: STR, AP

Uansett hvor mye penger vi har, kunne vi godt hatt litt mer, uansett hvor slank vi er, vil vi helst være litt mindre. Uansett hvor bra vi gjør det, kunne vi gjort det litt bedre. Det er et uendelig sug av behov og mangel på aksept av slik vi faktisk har det. Vi krever forandring av oss selv. Forandringen gjør oss lykkelig i ti sekunder, så forsvinner rusen. Selvsagt vil vi være den beste utgaven av oss selv, være ansvarlige for et godt og langt liv i vekst. Men hjernen vil at det umulige er mulig og aksept av livet slik det fortoner seg, er nærmest som å innrømme at man ikke har skjønt det eller har gitt opp. Gitt opp hva da, om jeg tør spørre?

Urealistiske målsettinger er lettere å «deale» med enn å slå seg til ro. Drevet av en indre uro, et kaotisk selvbilde eller et arrogant ønske om noe større, stige i gradene, bevise, levere. Du er ikke noe hvis du ikke drives av et ønske om å bli noe stort, kamuflert inn i en tittel, helst en doktorgrad, som nesten tar livet av familien, samma hvilket tema, bare det virker, bare du blir ferdig, så de ser deg, så det gir «likes». At du kjøper Sorgenfri er det ingen som ser, selv om du vet at det kan endre mer om alle gjør det. Så går vi på det ene nederlaget etter det andre. Det kalles for å være ambisiøs, og å ville noe. Noe annet er ikke akseptert.

Vi har ikke trening i å være i realiteten. Vi er i fortid og i fremtid hele tiden. Vår største folkesport er å komme vekk fra det øyeblikket vi er i og over til det neste. Mål er greien. Reklameapparatet får oss til å tro at alle skal være make, se ut som sylfider. I realiteten er det bare 1 av 10000 som er det. Vi er ikke fornøyde med oss selv. Vi tror vi blir glade bare vi kommer oss ut av denne uken og inn i helgen. Bare det går over det som er, bare det blir sommer så blir det bedre…

Hva med å passe inn i den store variasjonen av mennesker, få fred med oss selv og la det ytre få være, stole på at livet vil oss vel og føle oss fine og fornøyde uten å forvente mer? La flyten få være drivkraften og se hva som skjer. Tør vi egentlig det?

Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring, men det er selve anatomien i ønsket om forandring som er av interesse. Hvorfor vil vi forandre? Når vi har bestemt oss for å forandre, hvorfor bryter det sammen? Hvordan gjennopptar vi prosessen uten å klandre oss selv og andre?

Jeg sier for eksempel ikke at Grete Roede ikke virker, men det pløyer ikke grunnen nok til at vi forstår oss selv slik at forandringen blir varig. Jeg sier ikke at penger ikke er kult, vi har alle kjent et større beløp i hendene, uten at det ble den nye normalen. Jeg sier at hvis vi skal forandre så må det være suksess i det. Det må være et poeng der.

Jeg sier at forandring for forandringens skyld ikke gir mening. Forandring kan ikke bare være atter et sug etter mer som kan «please» egoet. Den usexy aksepten av det som er, er faktisk den største forandringen som kan skje, for i det ligger hemmeligheten til å få oppleve selve prosessen. Er det du som blir rik, så kan du bidra til at alle kvinner i den 3. verden får seg utdannelse. Det er forandring med mening. Og jeg ble den som heiet på deg. Det gir også mening.

Vi har identifisert oss med en falsk væremåte for å være en av flokken. Våger vi å slutte med å forandre og begynne å akseptere? Hjelperen som er lei av å hjelpe, må tåle tomheten. Den tjukke må se seg selv på en annen måte, den mislykkete må tåle å seire, den bedratte må ta livet tilbake, den utstøtte må stå i sentrum, den hatete må tåle å elske, den som de ikke liker, må selv like, den som aldri får jobben, må akseptere og ta gartnerjobben istedet. Og så videre. Da må aksepten av deg selv være hovedjobben, vi må komme tilbake til oss selv. Hjernen er avhengig av at det finnes et annet sted, og vi har alltid trodd at hjernen vet bedre. Men det er ikke sant. Så kan ikke alt bare være det samme, til en forandring? Når vi prater voldsomt med noen, så hører vi ikke fuglesangen eller regndråpene, men med det samme vi er stille, så er den tilbake.

Noen har sagt at når noen dør, så er det redselen for å ikke ha levd som er den største skrekken. For hva er nå egentlig det å leve? Kan det være så enkelt som at alt får være som det er? Aksepten av at slik ble det?

Fantasien har ingen grenser for hvor mye eller lite forandring som skal til. Mange kjenner den berømte setningen til Einstein: «Galskap er å gjøre ting om og om igjen og forvente forskjellige resultater».

Å være fornøyd er heller ikke enkelt. Egentlig er det umulig å få det til uten å akseptere dette. Mens essensen, det stille indre orkesteret, bare observerer. Jeg sier ikke at det ikke er fint med forandring. Jeg bare forklarer hvorfor vi kjenner et stort tomrom i oss, når vi ikke har akseptert at forandring ikke er veien til saligheten, men snarere en sti ut i intet.

Reminder

Det er ingenting som er som å vinne over seg selv. Sørge for å komme i psykisk og fysik god form. Gjøre «den rette» jobben. Kjenne styrken til å le av den indre dialogen med kritikeren som prøver å banke opp seg selv. Å synes synd på seg selv er den største hindringen for å kunne utøve egenomsorg og finne energien. Tenkte bare jeg skulle minne deg på det.

Personlig utvikling

En grunn til at du har motstand mot å drive med personlig selvutvikling er at du lytter til din mor og far ennå. Selv om du er uenig med de, selv om de er døde, så lytter du til de. Egoet har overtatt rollen. Du stoler ikke nok på essensen i deg selv, til at det er nok å ta vare på deg. Du tror ikke at du trenger det. Vittig i grunnen, for redselen for å miste noe som føles som en sperre, blir større enn behovet for å bli trygg i deg selv. For det du risikerer med å gjøre jobben er å miste den delen av deg selv som lytter til andre. Du er for lojal mot det gamle, men dette visste du vel 🙂

Har du et psykologisk imunforsvar?

Har du et psykologisk imunforsvar som støtter deg igjennom dagen? Som hjelper deg, så du ikke tror at det er noe feil med deg når andre opptrer som idioter? Som lar være å fordømme deg selv eller andre? Hvis ikke, så hjelper det å lese disse ordene som skaper en imunitet mot folk som er fulle av seg selv og det negative. Du har en stor gave foran deg – denne dagen. Ha det gøy.

Marker på kartet hvor du vil gå!

Du verden, det er lett å gå i gamle spor, rett i fella, rett i smuget der du blir banket opp, gang på gang, i stedet for å gå på den breie, åpne, opplyste flystripen, der livet føles lett. Det føles kunstig og unaturlig å velge noe nytt og trygt å velge noe gammelt, selv om man må sloss, som om noe inni deg sier at livet ikke skal være godt. Som om du svikter noe om du velger noe enkelt. Marker på kartet hvor du vil gå, ta løpefart og gjør det!

Egoets suverenitet gjør deg ensom

Egoet har en innbilt suverenitet som skaper hardthet og avstand, en korrekthet konsentrert i en giftig tunge, som står i veien for pusten og som gjør deg svak som porselen på innsiden, insisterer hardnakket på at det er best at fornedrigelsen, aleineheten, uverdigheten og fortvilelsen ikke synes, for det trenger regler og moral for å være verd noe i seg selv. Det er lett å tenke at dette er helt spesielt for deg, det er det altså ikke, og du tør ikke å gi slipp på driten, for du er redd for at det skal bli feil. Og det blir det, så lenge du ikke orker å avsløre deg selv. Oppdage friheten.

Fake smile – hardpakket tristhet

Så prøver ditt sårete ego å ta seg best mulig ut, fake smil med hardpakket tristhet og fortvilelse som foundation, dyttet inn i et photo som helst skal tiltrekke seg ‘likes’, i håp om at noen der ute kan resonnere og avsløre det som ikke er så visuelt. Du skriker om hjelp men du hvisker om været. Det blir fint vær i morgen, over hele landet. Det blir fint å leve hele tiden, når du orker hele deg selv.

Drømmen står i veien

 

Vanskelig: Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen, spør kronikkforfatteren. (Foto: Kjell A.Olsen, Adresseavisen)

Vanskelig: Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen, spør kronikkforfatteren Betty Stjernen. Foto: Kjell A.Olsen, Adresseavisen

Kronikk i Adresseavisen fredag 27. mars 2015

Vi har alle hørt at vi skal holde fast. Drømmen kan bli virkelig bare vi fokuserer.

I drømmen har jeg stått på Wembley, bare jeg og gitaren.

På alle mulige kontorer henger billige skilt med slagord som sier: «Lev det, drøm det, gjør det». De har sagt det på tv, vi har lest det i VG. En rik person står frem: «Stick to the plan. Hvis jeg kan, kan dere». Vi kjører på, drevet av uro. Selv om vi har erfaring med å gi slipp, tvang eller frivillig, på gamle relasjoner, ideer, karriere, fester, så er det noe hellig med den indre drømmen: Vi har ikke kommet til jorden forgjeves. Vi har lært oss at «å gi slipp på» kan være hardt men nødvendig, at tiden leger alle sår, når en dør lukkes åpnes det en ny. Likevel så er det noe i oss som gjør at vi ikke greier å gi faen.

Vi lærer oss å tro at det er noe vi må få til. Drømmen krever oss, skyhøye mål og tankene dreier seg om det som skal komme, noe større enn oss selv. Dagens seire blir til småsmuler. Lei av jobben, prøver med et møte. Humøret er krigersk. Drømmen er en mare, en gulrot på ryggen, vi løper i sirkel og hverdagen blir grå og hektisk. Vi blir aldri fornøyd, fordi vi venter på noe. Noe større. Noe tøffere. Noe spenstigere. Noe ekstraordinært. Kollegaen fikk det til, selv om prisen ble høy. Noen skal bevise noe for noen: «Se far, jeg står på Kilimanjaro for sjette gang». Når vi har greid det, er vi fornøyd i ti sekunder, for å leve ut drømmer er blitt en vane. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler.

Når vi står fast så finnes det kurs, hvor vi får beskjed om at vi kan hente frem resultater på alle områder i livet og da vil vi enkelt få tilgang til mindre bekymringer og bedre hukommelse, men det koster og vi betaler. Så blir vi retreat-junkies, for vi må hente oss inn, utslitt etter å ha lett og ikke funnet svaret. Noen drømmer går på repeat i hjernen og har ikke feste i vikeligheten. Simpelthen ikke gjennomførbart, verken planmessig eller økonomisk. Likevel patter vi på drømmene som gamle innskrumpete druer. Utholdenhet er tingen. Stayer-evne teller. Fokus er greien. Å gi opp er udiskutabelt, da er man feig som ikke sto ‘an av og tenk på hva de andre vil si: «Hva var det vi sa?», sier de. Og så fikk de rett og så kom skammen.

Jeg sier ikke at drøm ikke er fint. Det er derfor jeg har min drøm ennå, for den er god å hvile på og rømme til. Skaper en fluktrus, en forutrettethet, en energi bygd opp av en fandenivoldskhet, fordi jeg en gang ble fortalt: «Du er bare en kvise på samfunnets rumpe». Så jeg skulle vise at det gikk an å leve av musikken. Men min drøm vil ikke bli mer enn en snøball vil bli snømann i helvete. Min avhengighet av å ha kontroll og tenke ut hvordan ting skal være, har skapt mye smerte og tristhet. Så det er alltid en bivirkning med rus. I drømmen har jeg stått på Wembley, bare meg og gitaren. Drømmen er flukten,som rødvin kan være, eller for mye mat eller masse god tv.

Jeg tror det er lettere å få til store ting uten drømmen. Dens direktiv står i veien for det som kan komme, i veien for å sette pris på de som setter pris på meg i hverdagen, står i veien for å glede meg over den lille konserten. I drømmen min så sies det at en dag ringer Åge og vil ha meg med på scenen og en dag så blir jeg invitert på julekonserten til Ole Dalen, men det har ikke skjedd og skjer det nå etter at jeg har skrevet dette, så gjelder det ikke som ekte.

Hvorfor føles det så feil å gi slipp på drømmen?

Det er suget, vår egen avhengighet til drømmen som driver. Den indre pisken, det sårete egoet som har behov for å ha rett, som dirigerer hvordan livet og døden skal være, som vil kontrollere. Vi har definert oss selv som krigere, identifisert oss selv med kampen. Vi er redde for det åpne, det usannsynlige vakre, det svære, stille, tomme universet som viser en annen vei. Det vi ikke kan kontrollere. Samtidig ligger det en viss form for selvmedlidhenhet i en uoppnådd drøm og det er mere tiltrekkende enn å erkjenne det som skjer. Enn å akseptere.

På gode dager sier jeg: «Det spiller ingen rolle, jeg er frisk og livet er spennende». Men noe inni meg er blitt avhengig av å tenke: «Hold ut, så blir det». Det dustete håpet som knuser energien og stjeler humøret, et fengsel hvor jeg ikke slipper fri fra drømmen.

Jeg liker den delen av meg selv som stoler på livet, hvor øyeblikkets kraft gjør meg sterk på en ydmyk måte. Da er jeg åpen og møter vennlige folk som er fri sine egne egos drømmer, herlige mennesker uten all slags agenda og spisse albuer, men med en fred og ro i seg selv som jeg bare beundrer. Så min gamle og utdaterte måte å tenke på har fått seg en på tygga. De gangene jeg greier å gi slipp på drømmen får jeg puste rolig og fritt, da er jeg her og får tilgang til nå og da skaper jeg hva vil. Egoet slutter å være fornærmet. Jeg er så lei av at det er drømmen som har livets rett og ikke virkeligheten. Overgivelsen skjer litt hver dag, ellers blir det for voldsomt. Å ta livsløgnen fra et menneske er ikke nødvendigvis det beste.

Vi nordmenn liker å lage lister. Hva med en nytelsesliste? Start med et badekarbad, syng en sang for egne ører, en kopp kaffe, en god bok, så finner du veien sakte, ut av drømmen og hjem til deg selv, den eneste du helt sikkert skal leve med, hele veien, da kan du glede deg over dagen og ikke bare kave for i morgen, da kan faktisk magiske ting skje, det må jo være drømmen.