Teksten til «Ting Er Ikke …» finner du her, og du kan f.eks. høre den her

Ting Er Ikke … er en av grunnene til at jeg står på en scene, en indre driv for å melde. Teksten inneholder hele livet mitt. Retten til å få si ting slik de er og låten gjør det punken gjorde med meg, rettferdiggjør. Det er meningen med denne monotone fremføringen, så det handler altså ikke om ferdigheter, men om et valg som er gjort. De fire første versene er slik jeg har vært, dønn, og låten forklarer meg hva jeg har holdt på med: strevingen og kavingen for å bli sett, men også for opplyse og å prøve å gjøre noen endringer. Kraften og styrken er der, også fortvilelsen og retten til å spytte ut ordene: det er ikke sant…det gjør vondt å stenge det inne, det er godt å si det ‘sånn‘.

Refrenget handler om disse innestengte hylene. De skrikene som jeg egentlig er ganske flink til å få ut, takket være musikken. Men som jeg ser at andre også kunne trengt å få ut. Stole mere på livet, være ærligere, åpnere, mer ekte og ikke spist opp av systemets behov for å fremelske vinnere som igjen skaper tapere. Flere sanne ansikter. Ingen er bare det du ser. Og veldig mange jeg har sett, sliter mere enn de gir uttrykk for. Skjuler seg bak fasader og masker. Spiller et spill, som rakner til slutt, i stedet for å si at tinger ikke slik det ser ut.

De neste linjene har jeg lånt av Elektrisk Regn, et band fra tidlig 80-tall i Bergen. De har fulgt meg siden den gangen da og støttet meg, og endelig fikk jeg brukt det i en sang. Hvis noen av gutta som spilte der kontakter meg, skal jeg gjerne dele Tono-rettigheter med de (blir sannsynligvis ikke rik, men rett skal være rett). Fant ut at det var bedre at ordene ble brukt på ny enn å bli borte i forrige århundre. De er like gjeldende i dag.

På Ting Er Ikke… har jeg stått for melodien selv. Frode kom inn og bygde opp refrenget. De siste versene speiler alt jeg egentlig synger om i dag, egenverd og frihet.