Mitt indre kompass – min indre GPS – Del 2

På denne reisen i livet lurer vi på hvem vi virkelig er, bak roller, bak titler, bak fasader, bak spillet vi spiller. Vi prøver å finne oss selv et sted, der ute blant andre som også spiller et spill som er tillært. Det er ikke noe galt i dette spillet. Det er bare ikke tilstrekkelig. Og når man først er fanget i spillet og ikke greier å skifte strategi eller spilleregler er det best å finne det spillet som er ærligst. Mange mennesker velger andre mennesker utifra trygghet og visshet om at de er like, at de er noe, ut i fra sine egne ego, som velger ut i fra innlærte strategier. De som benekter det gjør det mest. Mange synes det er vanskelig å være noe annet enn den tittelen man har ervervet seg. Noen har mange titler. Prest, forsker, lege, rusmisbruker, klovn, artist og mange synes det er vanskelig å legge bort den ene rollen fremfor den andre og bare være. Kanskje kan de ikke bare være lengre. Det er dette som skremmer meg, at jeg skal gå igjennom livet uten å ha kontakt med det menneske jeg egentlig er. Høres om mulig veldig selvsentrert ut, men egentlig er det motsatt. Igjennom min vandring skal jeg oppleve noen møter med meg selv som jeg aldri ellers ville møtt. Selv om tittelen blir en vandrer, så er det den sårbare situasjonen med å gå med hjemmet i sekken, ta inn vind og vær og vandre den siste milen som gjør den store forskjellen fra de andre rollene og ferdighetene jeg innehar. Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften. Viljestyrke har jeg nok av. Så sånt sett kan jeg takke min utslitthet, fatigue, kreften, overvekt, hele pakken, som førte meg frem til denne beslutningen om å vandre til Rom. Uten dette hadde alt sett annerledes ut, antagelig.

Selv om reisen starter 4. mai har den startet for lenge siden. Å vandre startet jeg med i fjor og den største fascinasjonen og erkjennelsen var hvor liten jeg er i naturen. Å vandre blant 500 år gamle trær og være et menneske som ikke engang skal bli 100, fortalte meg at dette racet vinner vi aldri. Naturen vinner alltid. Å vandre i Falstadskogen blant trær som har vært vitner til henrettelser pga smålige og umodne i mennesker, som tror de kan herske og være herrer over andre, gjorde umåtelig inntrykk.

Kanskje må jeg vandre fordi jeg må bøte på noe. Kanskje har noen pålagt meg det, uten at jeg har fått det med meg. Før i tiden fikk de pålagt vandring fra kirken. Rikfolk betalte andre for å gå for seg. Å vandre har uansett noe for seg. Det gir mening å gå langt. Ikke for å tenke, men for å lære seg å slippe tanken. Sjekke inn. Trene på å være tilstede.

Etterhvert som årene går, så har ihvertfall tilstanden å føle seg guddommelig blitt mer og mer interessant. Det hender at jeg har det sånn at jeg føler meg i et med alt og hvis hvert menneske har et guddommelig potensiale så er det vel min egen jobb å bringe det fram eller gjøre meg selv tilgjengelig for opplevelsen.

Man blir lei av å bedøve og surre vekk livet med for mye mat, drikke, nyheter eller for mye arbeid. Det er er ikke så interessant i lengden. Hvis man skal oppleve livets mysterium påkreves det edruelighet og fravær av eget ego. Egoet vil gjerne ha mer av alt det nevnte og gjerne omgåes folk som trigger frem de behovene. Noen mennesker trigger frem eget ego lettere enn andre og det er et evig mas å være fanget av det spillet. Greit å kunne velge det en gang i blant, men hele tiden, begrenser en veldig.

Sitter i Oslo og skriver. På kaffebrenneriet kl 09:00 søndagsmorgen. Vært å besøkt min sønn som sover nå og hatt et møte med Roger Jensen på Pilegrimskontoret. Han har skrevet boken Pilegrim. En bok proppet til randen med fakta og historie, samt har han plukket opp folks diskusjoner om å vandre den ene eller den andre leden. Går du til Rom går du mye alene og går du til Santiago går du blant mange. Jeg vil være i fred. Ikke for å tenke, men for å sjekke inn og være tilstede. Ta inn livet i rolig tempo.

Som såkalt artist har jeg brukt meg opp. Som pedagog har jeg vært hjelper nok. Nå må jeg hjelpe mitt eget sjelelige liv og bruke min egen støtte til å komme fram til et hellig sted som kan sette meg mer i kontakt med det guddommelige. Livet skal bestå av rutiner, men nå skal jeg riste av meg noen gamle mønstre som har blitt så automatisert at det må brekkstang til for å gå ut av de.

Etter den siste tungveggen jeg gikk på, har mitt sosiale liv bestått mye av trim med pensjonister på Impulse, trim med utslitte kvinnfolk på Coperio, psykolog og psykiater på Skype og rødvin med en nabo. Til og med pensjonistene har det travlere enn meg. Jeg har brodert og lest og gått utallige turer. Årene før jeg knakk sammen var jeg mye gratiscoach og en bakstreversk artist, som ikke kunne forstå at folk ikke hadde bruk for innsikten jeg har eller låtene jeg presenterte. Så mye for mitt eget ego, må le av det nå, men jeg gjorde ikke det, den gangen. Egoet ville så gjerne få bekreftet seg selv og ikke være «en feil» eller en mislykket artist og denne motivasjonen: «jeg skal vise de»-greien, funket ikke. Godt jeg kom ut av mine egne klør, egne tanker, egen selvgodhet eller egen mangel på aksept av den jeg skal finne ut av hvem jeg er – på veien 🙂

Innsikt: Lengsel, ærefrykt, ærbødighet og takknemlighet til livet er drivkraften.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s