Når et valg er tatt, skjerper det omstendighetene. Lettere å se hva som leder en i rett retning for å få til å gjennomføre beslutningen. Jeg skal gå til Roma. Noen ganger blir jeg mørkredd av å tenke på det. Sove så mange forskjellige steder. Vandre uten å vite. Uten å få pyntet meg. Samtidig kan jeg ikke få startet fort nok. Sitter på tog nordover nå etter møte i Pilegrimssenteret i Oslo. Skal ha 3 uker med fokus på styrketrening. Snøen har reist igjen, så ski er lite å satse på nå. Skal ihvertfall gå 2 mil en gang i uken for å holde milene varme. Hva jeg spiser, hvem jeg er med, alt blir nøye fremover. Signalet er Rom, det som får fokuset bort fra Rom regnes som støy.

Jeg har aldri gått inn for å bli overvektig, men resultatet har blitt slik pga en lang rekke teite valg. Små valg. Nesten usynlige valg. Og jeg orker rett og slett ikke et lite veivalg til som bringer meg i feil retning. Jeg vet innerst inne, at det er mulig med endring, men det krever møysommelig med disiplin og innsats. Jeg orker ikke å være gratiscoach for andre når jeg betaler med overvekt selv. Og jeg gjentar: «Det er ingen sin feil», det er et mønster som hjernen min har blitt vant med. Pleasing- og underholdnings-stjernen, mine to mellomnavn. Jeg har gått søvnig gjennom noen år. Syntes synd på meg selv. Uten evne til å ta tak i det egentlige. Helt til jeg skrev boken: KLOK AV SKADE, som ikke er utgitt, men som gjorde det en bok skal, gav meg det «AHA» jeg trengte.

Det er så superenkelt å sette fokus på hva andre gjør feil, men det handler aldri om andre. Hva andre gjør er ikke interessant. Ikke litt en gang. Om andre forbruker deg, tar deg for gitt, sliter deg ut etc., så er det du som lar de gjøre det. Det er feil fokus å peke finger mot dem. Men gjør du det, så er det tre fingre som peker mot deg selv.

Innsikt: Vi er dønn ansvarlig for egen atferd. BESTANDIG.