Etter 4 uker på diett, undres jeg på «what took me so long». Men jeg vet alt om å utsette, gi opp pga sein «payoff», unnskylde etc. Kjenner jo at det gnur og svir og den gamle damen som er vond å vende småskriker inni her et sted og formelig forlanger atferd i form av påfyll. Det er vel strengt tatt hjernen, som på denne tiden av døgnet, synes at noe å tygge på er veldig fortjent eller vanen med å putte noe i munnen som stilner sulten (tar meg en kopp kaffe og skriver istedet).

Skal på ferie om 3 uker og da (ikke nå) skal jeg ta en beslutning på bakgrunn av 7 ukers suksess (selv om vektnålen ikke rører seg fra nå, er det likevel en suksess å ha holdt fast/gitt slipp) om jeg skal tillate meg et glass vin eller flere eller noe mer av noe annet. Har gått ned 8 kilo på 4 uker.

Herlig og litt vondt er det.

Å gi slipp på gammelt mønster er vondt, men en vakker dag skal vi gi slipp på alt, så det er vel bare å legge seg i trening. På Roma turen skal jeg gi slipp på mange ting. Får ikke båret med meg mer enn 15 kilo i sekken.

100% ansvarlighet gir styrke og godt humør.
Å ta grep gir resultater.
Det hele startet med en skritt teller på klokken.
Aldri under 10 000 steg 6 dager i uken.
Kan tillate en dag med 2-300 steg, men det blir sjelden så lite.
Det er blitt lett med 10 000, snittet per uke, ligger nå på 13 582.
Søvn snittet i uken er på 8 timer og 57 min.
Motiverende med god klokke på hånden, som registrerer yoga, svømming og skigåing også. Ingen stående ovasjoner for dette, men moro er det med et fyrverkeri som vises på klokken når jeg har har nådd målet.

Jeg er på en god vei.

Innsikt: Tall er motiverende!