Noen river plasteret av fort, noen gjør det sakte. Noen hopper ut i vannet og noen må gå sakte ut i. Noen liker fjellturen best når den står på, noen liker den best etterpå. For meg funker det best å hoppe i det. Ta ubehaget i en jafs, for jaggu gir det seg etter en stund og nye spennende stunder dukker opp i form av mestringsfølelse. Still in charge, som det heter. Vise seg selv hvem som er sjefen. Kan være lurt å sjekke inn dette noen ganger i løpet av et år. Det er ufattelig hva som kan bli til vaner.

Jeg sluttet på en måte plutselig som artist. Men helsen tålte det plutselig ikke lenger. Nesten som en posttraumatisk opplevelse. Sånn er det også i forhold til folk. Blir utslitt etter en time. Tror det er fordi jeg har lett for å coache og det er ikke folk sin feil. Det er egentlig ikke min feil heller, mer en yrkesskade. Og så har jeg frekventert hos psykolog og psykiater jevnlig i 35 år. Det har gitt meg innsikt. Har en liten gruppe med «Friskliverne» jeg treffer en gang i blant, det funker fantastisk. Jeg har alltid behøvd å være en del av en gruppe og disse damene sliter med noenlunde det samme og byr på seg selv, gjenkjenning, aksept og tilhørigheten er der. Sånt blir det utvikling av.

Dikter dager. Prøver å ha et innhold. Bygge meg opp til Romaturen. Uføretrygdet er ikke for amatører. Er ikke i form nok til å være i jobb, men savner noe av det. Vet ikke hva det er og synes av og til litt synd på meg selv, men jeg er rask til å stoppe det, for de følelsene er bare lureri.

3 uker til vi drar på Gran Canaria og det betyr 3 uker med å skape meningsfylte dager. Annen hver dag styrketrening, annen hver dag turer. I dag gikk jeg langs Lade stien. En sånn dag hvor det er veldig nøye å følge kroppens tempo. Ikke noe press eller stress. Da knyter pusten seg. Setter meg på en benk og spiser to egg og en proteinbar og forsøker å piffe meg sjøl opp. Lettere å akseptere dagene når jeg gjør det sånn. Sikkert mange som misunner meg friheten, men jeg tror folk skal heller holde fokus på seg selv og ikke gå over grenser, som jeg i alt for stor grad har gjort.

Det blir ikke 2 mil i dag, men jeg har greid å kjøpe meg en nesedobb og en dings som kan lage pastastrimler av grønnsaker. Sitter på en kafé og skriver nå, utrolig fornøyd med tastaturet som er koblet opp mot min telefon. Neste tur skal jeg ta med gassbrenner så jeg kan koke vann etc. Det er mildt ute. Snøen er borte. Dessverre. Klimaendringene er et faktum, men jeg skal ikke ergre meg, det endrer det ikke. Skal heller ikke leke at jeg kan gjøre noe mer enn min kildesorteringsinnsats og plukke litt plast på veien der jeg går og nyte at solen faktisk varmer.

Innsikt: Å skape sin egen dag gir mening.