Som du ser det …….

DSC_0579

Det er bare noen uker til jeg starter og jeg er langt forbi nivået av usikkerhet på om dette går, om jeg kommer frem etc. Til og med redselen for å sove i telt aleine er pulverisert. Nye nivå oppstår. Nye møter med nye ting å tenke på, popper frem og skaper trygghet eller ny usikkerhet.

Magefølelsen og impulsen om at jeg skal gå står sterkt og jeg aner ennå ikke hvor ideen kommer fra om å gå så langt, men det gjør ingenting. Det rekker at det å gå gjør meg glad. Det er en karusell som har begynt å sirkulere og den krever nye valg av meg hver dag.

Det nye av året 2019, er at jeg ikke forsøker å finne svar med å ta en dobbeltime hos psykolog som jeg i så mange år har gjort i starten av året (for å få frikort fort), eller psykiateren, for den sakens skyld eller går på trimmen for utslitte damer som jeg har hatt for vane å gjøre i flerfoldige år. Shit lei av å være den som bruker tid og penger på terapi, sitte og prate om å våge i stedet for å gjøre det, shit lei av å treffe utslitte damer og henge fast i det. Jeg bestemte meg for å bryte opp mine vaner i år, ikke gjøre alt som var automatisert og trygt, men komme meg ut av pasient- og utslitt rollen og inn i noe mye mer spennende tiltak, som krever guts av meg.

Jeg spør ikke engang venner om hva de synes om prosjektet mitt. Jeg spør ikke om lov fra noen. Ikke engang Bernt. Han bare skjønner at dette må jeg gjøre. Men noen ganger slår den lille styggen på ryggen til i form av at jeg kan få tanker om at jeg kan bli oppfattet som egoistisk, føle meg slem, narsissistisk, selvopptatt etc. Men jeg står ‘an av og driter faen i det! Jeg snakker ikke med psykolog om det lenger.

Jeg bryter ut av den trange boksen og går min vei. Ut av trøttheten, ut av utmattetheten, ut av å lure på om det er noe feil med meg, ut av gamle vaner, ut av «trøste og bære»-rollen eller terapautiseringen, ut av undringen, ut av spekuleringen. Som uføretrygdet passer jeg ikke inn i livsmønstrene rundt meg. Jeg orker ikke å føle meg malplassert lenger. Jeg går i turutstyr for det meste, prøver å trene meg opp til turen, ser kanskje litt pussig ut, men det tar slutt når jeg er på veien til Rom. Jeg lengter sikkert hjem, men da er jeg underveis. Jeg spør ikke om lov til å prioritere meg selv lenger. Bernt sier at det er på høy tid. Det er ikke sånn at jeg har gått rundt og spurt om lov før, men i automatisert oppførsel har jeg ikke prioritert meg selv, men tilpasset meg, holdt meg selv på plass av redsel for å bryte ut og være noe. Jeg har bare ansvar for meg selv og det ansvaret har jeg nå tenkt å ta og det rocker med mine gamle innlærte vaner og det er jævlig hardt og jævlig vondt men jeg gjør det!

Ingenting kommer av seg selv!

Så får folk bare tro og si hva de vil. Jeg skal ihvertfall ikke være redd hverken det eller min egen indre kritiker som sier det samme. Jeg kjenner jo at den indre kritikeren forsøker å finne noen feil ved opplegget, at jeg svikter, at jeg ikke lenger bryr meg om andre etc. Men det er faen ikke sant, det som er sant at å lykkes krever å skille mellom signal og støy. F.eks. Å komme seg under 90 kilo og trene meg opp til turen krever fokus og lite sosial omgang. Er sosial nok på trening.

Nye vaner må grave seg inn i hjernen og repeteres og repeteres. Utholdenheten får kjørt seg. Bare det å kun spise 3 ganger om dagen krever fokus. Legge seg kl. 21 krever fokus. Gå alle stegene jeg har avtalt med meg selv. Etc. Jeg er i sammenhengen gammel. Kroppen har lært seg feilvaner og skal avlære seg vanene. Dette er hjernegymnastikk på høyt nivå. Ikke gi etter, stole på at med tiden gir kroppen etter og ‘pay-off’ vil vise seg. Skal snart bevilge meg en planlagt gammel vane. Riste litt i rekkene. Må bare følge godt med slik at foring av gammel vane ikke skrur aktiviteten feil vei, men at det enkelt og greit bare er å fortsette med nye avtalen jeg har laget med meg selv. Vet bare ikke hva jeg skal unne meg ennå.

Men en ting er helt sikkert: jeg skal unne meg en stor bolle med gull når jeg når enden av regnbuen. Ihvertfall en ny skinnjakke og en dongeribukse når jeg når Rom.

Innsikt: jeg spør ikke om tillatelse til å leve ut lidenskapen min mer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s