Når du først har tatt et valg på å vandre til ROMA, blir en ferietur til Gran Canaria også en treningsleir, hvite dager, offwhite dager, svømmeturer og andre turer med sekketrening og et noe lunde bra kosthold. Rigiditet blir aldri min greie, men å slakke litt av og hente seg inn igjen er et kunststykke, det vet jeg alt om, så nå gjelder det igjen å holde fokus.

Humøret og motet er på plass. I år har jeg våget å slippe taket på gamle vaner. I noen år har jeg innen mars måned hatt frikort 1 og 2, fordi jeg jevnlig har gått i terapi og pratet om å våge. Nå våger jeg selv. Nå har jeg nok støtte i meg til å våge å vandre fra Norge til Roma alene. Jeg trenger å gå i mitt tempo og i stillhet. Jeg har behov for å lytte til kroppen og høre når den snakker til meg. Når den er trøtt og sulten og jeg skal arbeide med tilstedeværelsen. Jeg har trodd at det å være tilstede var å ta ansvar for relasjoner og gjøremål til jeg har blitt helt utslitt, nå forstår jeg bedre. Men jeg kan ikke bedre ennå. Jeg har ikke noen trening i å la det være. Det gjør så jævlig vondt å forandre innøvd oppførsel. Har man lært seg å være «Ånden i Lampen» skal det noe til å slutte med det. Men kroppen har gitt beskjed, det er bare å lye. Jeg skal vandre til jeg har ristet av meg gamle ineffektive mønstre og kan «romme» meg selv bedre.

Før sa jeg alltid: «man lever bare en gang», men det er ikke sant. Vi lever hver dag. Vi dør bare en gang.

Noe har skjedd, det gnistrer mere når jeg våger å leve. Jeg vil være noe annet enn en utslitt og uføretrygdet 55 åring. Det var jaggu godt å våkne. Mye av æren skal en bok jeg har skrevet ha, jeg kalte den: KLOK AV SKADE. Den er ikke utgitt, men jeg har lært å stoppe tanker med de skrevne ordene og det er uttelling nok. Jeg har greid å inspirere meg selv til å finne egenverdet, roen og jeg er ikke så redd lenger.

På Gran Canaria hadde jeg konsert i Veneguera kirka. Det var kun fordi Marit hadde spurt flere ganger og fordi min yngste sønn ville være med å spille. Marit har vært min logoped en gang så jeg gav henne dette i gave. Det gikk fint det, men jeg er soleklart ferdig med musikken, men som Kjartan Kristiansen i Dum Dum Boys sa til meg i desember: «Spørsmålet er Betty, om musikken er ferdig med deg? «

En tid for alt, nå skal jeg ut og vandre.

Venter på et værvindu så starter jeg opp med et forprosjekt fra Hjerkinn til Lillehammer. Litt ski og mye gåing i ca 11 dager. Glad for at dette prosjektet kom til meg for jeg har følt meg litt unyttig i det siste.

Livet er blitt det morsomste jeg vet.

Innsikt: Vi sier at vi lever bare en gang, men vi lever hver dag, vi dør bare en gang.