Vi driver vel og forbereder oss hele livet. Forbereder oss på det neste øyeblikket. At noe annet skal skje enn det som faktisk skjer. Men noen forberedelser kommer man ikke utenom, selv om vi oftere skulle tunet oss inn og levd i nuet. På nyttårsaften oppsummerte jeg denne forberedelsen.

Nå er det bare noen uker igjen og forberedelsene er mest på det praktiske, men selvsagt oppdager jeg tankene. Mange nye tanker fordi redselen av og til slår inn og da forsøker egoet å fortelle meg hvor idiotisk denne ideen er og hvor farlig det kan være blablabla. Så nå gjelder det å ikke fortelle livredde mennesker om dette for de forer meg med sine egne redsler og jeg plukker alt for lett opp andres følelser og gjør de til mine egne.

Bernt jobber med et dataprodukt som har eksistert lenge og har mange brukere. Produktet ble laget med noen svakheter, som de kaller legacy. Fordi produktet har mange brukere blir de sittende med uheldige valg som er gjort og ikke kan gjøres noe med fordi for mange er avhengig av det slik det er.

Så de må altså akseptere at produktet ikke er så bra som det kunne vært. Feilene ble skapt av folk som ikke visste bedre, men det hjelper ikke at noen vet bedre nå, fordi skal de skape noe mere i det systemet, må de forholde seg til feilen og skape et produkt videre basert på feilen.

Slik fungere det ofte med dysfunksjonelle familier. Det har engang oppstått skader, det er i fortiden, du kan ikke gjøre noe med det, du må leve med det. Dvs du må akseptere at det var. Men som menneske kan du gå videre. Du kan forstå at det ikke er du som er feilen. Så kunsten er altså å turnere problemet på en fornuftig måte. Akkurat slik de må gjøre i data verden. Og i begge verdenene kan ikke problemet fixes. Men som menneske kan du fri det fra problemet. Legge det bort. Få det ut av systemet ditt. Ut av cellene.

INTET PROBLEM ER SÅ STORT AT DU IKKE KAN GI SLIPP PÅ DET. Du er ikke avhengig av det, det er bare egoet som er det, for å holde historien levende. Du skal ikke tjene penger på det, som dataverdenen skal. Du skylder ikke noen noe. Du skal legge fra deg – og gå videre.

Eller som Søren Kierkegaard sa det: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»

Men det trenger øvelse. Jeg skal bruke et halvt år på det. Tilstedeværelse-trening kaller jeg det. For i nuet eksisterer ikke fortiden og fremtiden. Dette har vi hørt og lest og vi forsøker å fokusere på det som er, men det varer ikke lenge før tankene bringer deg tilbake til historier du forteller deg selv og som hjernen tror er sanne, fordi den har lært seg en historie og den er automatisert. Sånn sett er jo hjernen fantastisk, fordi det tilser at vi kan også lære den å tenke fantastiske historier.

Til poenget: feilene er skapt av folk som ikke vet bedre, og ofte holdes historiene i live av folk som tror de vet bedre. Men ikke det heller er sant. Det er egoene deres som tror det. Og denne arrogansen er ikke lett å få has på eller gjenkjenne hvis hele deg er infisert av det. Egoet vil også gjerne leve. Egoet fores av historiene og forklaringene og holder deg selv og andre nede.

Men det er mulig, med iherdig trening, viljestyrke og disiplin og gå i fra det. Å gi slipp på det. Gi slipp på overbevisningene, trodsystemet, ideene, hele pakken som hjernen har skapt og som begrenser livskvaliteten din.

Det finnes ikke noen mystisk kur. Det finnes bare en enkel oppgave, eller flere enkle : Å forstå det, å gi slipp på det, å kjenne mere etter, å være tilstede i det som er og ikke det som var.

Ja jeg vet det, det er enklere sagt enn gjort. Avhengig av hvor sterkt det er forankret i kroppen. Og for de fleste av oss, slipper vi taket på det litt etter litt, avhengig av hvor mye vi trener på det og våger og gi det opp.

Livet fortoner seg ihvertfall mer og mer fantastisk når det gamle slutter å virke.

Innsikt: Å vandre kan gi tilgang til nuet.