Stand By Me

  • Vær: Overskyet, litt sol innimellom. Regn i skrivende stund. Det er meldt 7 grader kaldere i morgen og minus på natten (Bra jeg legger opp økonomisk overskudd så jeg kan bo i hytte hvis jeg må det.)
  • Regnskap:
    • Gårsdagens saldo: 340
    • Budsjett: 500
    • Utgifter:
      • 160 kr losji
      • 15 kr dusj og vask
      • 236 kr kost
      • 45 kr 1 dobbel kaffe latte
    • Saldo: 384

Min tante sa og skrev noen ganger til meg, da jeg var ung: «Hvis du skal gå tusen mil, må du ta det første steget». Jeg trodde selvsagt at hun hadde funnet på det selv. Etterhvert forstår jeg at dette ordtaket finnes i alle slags varianter og mange land tar kred for det. Jeg liker å tenke at den som har tatt det til seg eier det littegrann og særlig hvis man tar steget.

Jeg har tatt det første steget. Jeg har faktisk tatt ganske mange. Akkurat som mange andre har, men min vei er min vei og andre er andres. Jeg er ikke den første som tar steget og vandrer til Rom, men jeg er den første som starter etappen på Lillehammer og går i et strekk fram. Ihvertfall er det planen. Jeg tror jeg kommer fram i oktober. Tro kan man gjøre i kirken, det er bedre å vite, men jeg vet ikke og jeg liker ikke ordet håp, så derfor tror jeg at det er sant.

Hovedoppgaven er å være tilstede i det jeg gjør og lytte til kroppen. I natt sov jeg nesten 12 timer i teltet. Batteriet til AirMini-maskinen holdt og det var så ufattelig godt å ligge ute og ikke være redd og alt funket.

Jeg frøs veldig en stund i natt, ennå jeg sovnet med ulllue, ullpysj og ullgenser. Så jeg kledde på meg ullsokker, bukse og lå dypt nede i min nye fabelaktige sovepose og sov lenge dvs til klokken 09:00.

Nye rutiner, mange nye elementer å forholde meg til. Prøvde å tune inn med yoga og oppdaget at ryggen hadde stivnet til. Har sånn tynn «Lars Monsen»-madrass (mitt eget valg).

Tåler ikke stress. Følte at jeg måtte skyndte meg og da låser det seg.

Kulte han helt ned. Det er nemlig min tur og eg kommer fram en gang. Kikket inn på Facebook og så masse likes, kjente det jeg kaller for ‘falsk energi’., at jeg kunne da ta meg sammen, men nei, jeg vant over mitt eget ego, jeg skal aldri mer ta meg sammen, jeg skal aldri mer gi etter for å bli sett eller likt. Jeg skal aldri mer rævkjøre kroppen i bånn, da dør jeg ung.

Nå vil jo noen påstå at jeg allerede er gammel, men det er mulig med en bedre utgave av meg selv enn slik jeg har det nå. Det må da være mulig. Ihvertfall skal jeg gjøre det jeg kan. Og det er å lytte til eksperten, nemlig kroppen selv.

Jeg er Betty Stjernen, født 20.10.63. Døpt: Anne Beate Johannessen, men har alltid hett Betty, min foreldre visste bare ikke om det den gangen. Ettersom jeg hørte mye på Patti Smith da jeg var 14 år og jobbet i plateboden i Marken i Bergen, ble jeg kalt Batti, Betty, Battie, Anne Betty, Betty Boom, Betty Bohm, Betty Johnsen, alt etter som. Stjernen-navnet er fra min manns oldemors oppvekstgård på Malm.

Nå skal jeg vandre til Rom.

Egentlig så kan jeg takke Lance Armstrong, som fikk kreft i 1996, men kom tilbake og vant Tour De France i 1999, han sa noe sånt som: «når nedturen er et faktum, bruk den som en mulighet og ikke en hindring.»

Det er det jeg gjør nå. Jeg gikk på en tykk vegg, en dobbel smell, for godt over et år siden og plages med fatigue etter kreftbehandling. Tåler ingenting. Ihvertfall ikke folk. En time går, etter det kan alkohol bidra til at jeg tåler mer, men det er jo bare tull. Men jeg liker å lure meg selv i blant fordi jeg trenger det, jeg trenger folk, men vil helst være aleine på denne turen, skal ikke snakke den bort. Skal gå meg frisk, har jeg bestemt meg for.

Jeg har puslet rundt teltet i dag og gått en liten tur på 6 km med ca 10 kilo på ryggen for å vekke opp kroppen og forberede den på morgendagen. Det virker lovende i skrivende stund.

Vil bare ha sagt det, at dette er ikke noe show off greie, dette er en seriøs reise for å få bedre form. Dette er ikke en tur som skal fortest mulig fram, dette er en innvendig og utvendig reise i form av vandring.

Tar med et Kolbein Falkeid-dikt som jeg fant på Facebook-veggen til Runa Gjerde, takk:

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet hardt innunder
arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor
livet har deg på mannskapslisten!

Det er natt til første mai godtfolk. Eneste bråket jeg skal lage i natt kommer fra AirMini-CPAP-maskinen, så kan hende jeg får energi til å bråke mer, som før. Jeg heier ihvertfall på alle som våger.

Innsikt: i dag steg selvrespekten littegrann

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s