• 4. juli 2019
• Distanse: 24.0 km
• Totalt: 1635.8 km
• Vær: kaldt, vind, delvis skyet

Så har jeg landet i Hansabyen Stade. Pilegrimmenes by. Her går det leder til både Santiago de Compostela (Jakobsweg/Camino de Santiago) og til Roma. Sistnevnte heter Via Romea Germanica og det er den jeg skal vandre.

Dro for å se på statuen alle tar bilder av seg selv ved. Johanniskloster og Abbed Albert som etablerte pilegrimsruten til Roma. Ikke et menneske å se. Heller ikke her var det noen fanfare (hehe), så det gjelder å forstå at når jeg ankommer Roma står det ikke noe hornorkester der heller. Ikke det at jeg trodde det altså, men det er veien jeg går som er hovedoppgaven og det å være tilfreds med egen innsats.

I går var jeg sinnsykt fornøyd med at jeg båret på disse Havregrøtene og Müslibarene, fra henholdsvis Coopen på Ranheim og Møllerens. Det var 15 km til første bakeri eller noe som helst av mat, forutenom en automat med noe gummisnop og noe cola. Han i resepsjonen kokte en termos med vann for meg, så jeg fikk startet med varm havregrøt og kaffe (med melk i). Etterhvert som jeg vandret på et dike som var bygget mellom sjø og land, måtte jeg dra fram kjeksene vi hadde til osten her forleden, samt en liten enpersonsost som jeg hadde tatt med fra et hotell. Bøttet innpå to müslibarer og posjonerte ut vannet som jeg hadde spart fra dagen før. Skulle tro at jeg har nok å tære på, men slapp blir man uansett uten mat og tilslutt hadde jeg bare en skvett rødvin, som Bernt mente jeg skulle drikke på campen (det var ikke kultur for sånt der) og noen cashewnøtter (som er hans favoritt) igjen. Dette inntok jeg på en lekeplass, med masse foreldre og barn rundt og hvor rart det enn så ut, så måtte jeg bak en busk å tisse.

Nøttene og vinen hadde utrolig gunstig virkning og plutselig så var jeg ved en kjøttbutikk, som skjærte tre skiver til meg (uten at vi vekslet et ord tysk eller engelsk). Akkurat som om de skjønte tegningen eller hadde vært ute for dette før. Aldri vært så takknemlig for tre brødskiver før.

Siste stykket til Stade gikk seint. Her asfalterer de turstier og alt, og ikke en liten «godkant» på siden. Perfekt land å sykle i, som Danmark. Møter mange hyggelige syklister, men ingen vandrere.

Jeg tillot meg å ikke blogge i går. Det er jo ikke noe betalt arbeid, så hvile kommer i første rekke. Burde egentlig alltid ha vært sånn, men det er lett å være etterpåklok. Learning by doing.

Nå sitter jeg og taster utenfor hotellet, det er hustrig, men jeg har klær. Har inntatt Topp Ten Cæsarsalat og skal hente buksen min, som en skredder fra Syria fikser, kl 16:00.

I kveld er det direktesendt konsert fra Trondheim. Jeg har to sønner som spiller i to forskjellige band i kveld. Tenk at en oldpunkmamma, skulle få oppleve at sønnene spiller i punkband. Det er magisk. Jeg er så spent at jeg nesten rakner. Håper nettet er godt nok her jeg er. Begge gutta har powertrio. Egne låter. Identitet. Kraft. Hadde jeg vært Petter Stordalen, eller damen hans hadde jeg tatt privatflyet og opplevd konserten i kveld, men sånn er ikke verden sammensatt og takk og pris for det jeg har og ikke for det jeg ikke har.

Dessuten har jeg tenkt litt på det der. Stordalen har mange privatfly og mange biler, gjør meg ingenting hva andre har, men han sier at han må ha det, fordi jobben hans er så viktig (hvis jeg forstår det rett). Så har jeg undret på: «Er hans jobb viktigere og hva formidler han og hva endrer han og hvem lytter og hva skjer i kraft av det han gjør, kontra det jeg gjør?» Et interessant regnestykke, om jeg må si det selv, så krever ihvertfall det jeg gjør mindre bil og fly atm og kanskje får det en og to lesere til å kjøre mindre bil og vandre mere. Hva som gjør en forskjell i verden er ikke nødvendigvis i konferanserom, der beslutninger taes, men i menneskets egen evne og lyst til endring. Petter Stordalen skulle tatt en uke på veien som jeg gjør, en av et halvt år, ville gjort en forskjell i hans liv. Det er jeg sikker på.

Innsikt: Det du gjør, gjør en forskjell!