99: Osterwieck-Wernigerode

I dag var det varmt. Sykt varmt. Aner jo ikke hvordan jeg reagerer på varmen, har ikke så mye erfaring med sånt, men det går ihvertfall seint og jeg drikker masse vann. Presterte å gå tom. Hadde litt vann i termosen igjen 4 km før hotellet, da ble det kaffe sittende på sekken (som er en ganske god stol) og det hjalp. Fant en butikk 2 km fra mål. Kjøpte en varm øl og noe spekemat, anbefalt av Aage og Aasne som har greie på å vandre i varmen. Det hjalp.

Ankom en nydelig by, men hadde nok med meg selv. Peilet inn hotellet og gikk opp to etasjer og for å si det sånn, jeg går ikke ned en eneste trapp før i morgen. Får spise restemat og drikke vannet fra springen.

I dag opplevde jeg noe vakkert. Snakket det inn på youtube, men må skrive det og. Pratet med en mann på vei ut av Osterwieck. Blitt flinkere til å snakke om været og sånt til og med på tysk. Han bare ristet på hodet av at jeg skulle vandre i varmen. Etter noen kilometer kom han kjørende og ba meg om å sette meg i bilen, så skulle han kjøre meg til Wernigerode.

Jeg bukket, neiet og sa tusen takk på fire forskjellige språk. Jeg kan da ikke bli kjørt noen sted, når det er meningen å vandre til Rom. Han ristet på hodet atter en gang og snudde bilen og dro hjem. Det var veldig vennlig og jeg følte meg smigret og litt dum, som er så standhaftig, men egentlig viser jeg meg selv at jeg har karakter. Det samme ville vært om du tilbydd Oddvar Brå en snøscooter på 5-mila, den gang. Jeg skal gå hele veien! Hvis jeg ikke tåler varmen, får jeg være værfast. Tror det går bedre inn i fjellene, der er det skygge og litt høyere opp.

Ihvertfall så veltet dette møte med min vennlige tysker i gang noe gammelt. Jeg valgte å gå litt inn i det og se på det, fordi jeg følte meg sterk.

Da jeg var ca 10 år, kjørte min far, med mor ved siden av og oss 3 barna baki, fra hytten i Morvik i Åsane. Vi skulle til Laksevåg. Dette var like før de ble skilt. Ihvertfall så jeg til min far at han skyldte meg en tier. Den hadde han lovet meg fordi jeg hadde bilde av han i lommeboken. Han sa at den hadde jeg fått. Hvorpå jeg svarte at det hadde jeg ikke. Da sa han at hvis jeg ikke innrømmet å ha fått den, fikk jeg vær så god å gå hjem. Han stoppet bilen og det ble sånn. Jeg gikk til Laksevåg. Skulle ha stoppet hos min tante og aldri dratt hjem, men jeg vet jo at det hadde ikke gått likevel.

Hendelsen er ikke så voldsom, men det gjorde noe med meg som jeg har prøvd å heale i alle de år hos psykolog. Jeg var 10 år og for de som skjønner sånt, så kan du ikke gjøre sånn mot et barn. Jeg husker følelsene jeg hadde der jeg vandret «hjem» men først som voksen har jeg ord på de følelsene. Jeg følte meg avvist. Uønsket. Uelsket. Redd. Krenket. Forsmediget.

I dag fant jeg ut, eller våget jeg å tenke at jeg faktisk ikke likte min far etter dette. Jeg elsket han, det har jeg alltid gjort. Det er ikke slik at barn som blir krenket ikke elsker sine foreldre. Jeg bare elsket meg selv litt mindre.

Det gjorde noe med egenverdet mitt. Jeg følte meg verdiløs. Aner ikke hva han mente at jeg skulle lære, hvis det skulle skremme meg til å respektere han, så funket det dårlig. Men jeg lærte meg å gå langt, det er da noe og i dag tenkte jeg at faktisk hadde allerede den gangen karakter og styrke til å stå i mot og å gå veien.

Jeg hadde ikke fått den 10-kronen og det var sant.

Etter dette var jeg redd han. Bodde likevel hos han et år da jeg var 14, men da bodde jeg mest med de ulike damene hans. Alternativer var ikke bedre.

Jeg fikk aldri den tieren. Spiller fint liten rolle. Det var mye annet jeg heller skulle ønske meg enn en tier. Min søster stilte på døren hans i fjor og spurte om hjelp. Han avviste henne og gav hun en 50 lapp til en pølse. Så verdien på pengene har ikke steget så mye siden 1973. Jeg skjønner godt at han ikke kunne slippe inn en rusmisbruker i sitt hus, men hva er blitt gjort for henne før og siden?

På 50-årsdagen hans, hvor vi søstre laget overraskelsesfest til han, begynte jeg selvsagt å gråte og han sa at han aldri ville se meg mer. Jeg har gjort så godt jeg kunne med det. Hadde aldri våget å stille på døren hans og be om noe. Har ikke blitt bydd på noe heller, men vi møtes jo i en gang i blant, når det skjer en begivenhet i Bergen og det er alltid hyggelig. Han minner meg på hvor fæl jeg var og han skulle bare visst. Jeg er like «fæl» ennå. Han er bare ikke sammen med meg lenge nok til at jeg kan fyre meg opp. Etter to dager kunne jeg antagelig begått drap, for jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg kan vente på tilmålt tid til å prate etc. De fleste damer liker han. Har alltid synes at det var litt rart at en mann som har vært så glad i damer ikke har greid å arrangere det slik at buketten med døtre kunne møttes hos han, for ikke å snakke om min avdøde bror Mats. Jeg bare vet at hvis vi hadde følt oss elsket, så hadde ting vært annerledes i dag.

Ihvertfall har jeg greid å berømme meg selv i dag for at jeg allerede som barn greide å opponere mot egoets vissvass. Men selvsagt, dette såret har kostet tusenvis av kroner hos profesjonelle folk. I dag fant jeg ut at det egentlig ikke var mitt problem. Det er den som krenker som har det egentlig problemet.

Det finnes to typer folk: 1) de som kaster ut barnet sitt fra bilen og 2) de som tenker det, men ikke gjør det. I sistnevnte kategori så er det en større andel som har skjønt at barn i oppvekst ikke skal utsettes for sånt, for det skader sjelen.

Kunne ønske jeg kjente min far, men det gjør jeg ikke og jeg har heldigvis sluttet å håpe. For det har vært et tema, at jeg har ønsket meg å bli elsket for den jeg er, men den jeg er, blir for punkete og jeg inngår ikke kompromiss for å bli elsket. Jeg aksepterer ikke dritt (I take no shit from noone). Jeg tåler ikke dritt. Klok av skade.

Men jeg tåler godt at en mann kjører etter meg og tilbyr meg skyss, som i dag, men dessverre måtte jeg takke nei. Jeg har valgt Å Gå hele veien til Rom. Men det føltes godt at noen brydde seg om meg såpass. Evig takknemlig. Jeg glemte å si til han at jeg blogget, men shit faen. Han har god karma allerede fordi han forsøkte å hjelpe noen i dag og det var meg.

Akkurat som om denne episoden fikk meg til å se på historien min som en historie og ikke som et barn med et åpent sår. Jeg aksepterte styrken og karakteren jeg har og klarer meg fint som voksen. Veldig fint ser det ut som.

Innsikt: veien viser meg min styrke.

Reklamer

En kommentar om “99: Osterwieck-Wernigerode

  1. Aasne

    Kjære Betty!
    Dette var både godt og vondt å lese, det er vondt at du har blitt frarøvet kjærlighet i barndommen, ingen barn skal måtte oppleve dette! Men evnen til kjærlighet klarte ikke din far å ta fra deg og den øser du ut over alle du er glad i. Du gir kjærlighet og du får kjærlighet tilbake! Det er sant det som står, når man gir så får man, uten å kreve noe tilbake, både gleden av å gi og gleden av å få.
    Så opplever du nå langs veien at mennesker uforbeholdent ønsker å gi og da skal du ta imot, hvis du føler det trygt! Det er trygt i de fleste situasjoner langs veien. Aage og jeg kjenner oss igjen i det å bli tilbudt skyss og takke pent nei, det har vi opplevet flere ganger! Bildene av høyballer stablet som boligblokker har vi også sett mye av, de ga litt skygge i solsteiken og bak dem kunne man sette seg ned å gå på do om man måtte.
    Da vi gikk i den voldsomme heten over den spanske mesetaen fikk vi «kjeft» av vertinnen på herberget at vi gikk for langt i varmen og det tror jeg du har gjort nå, hun bestilte rom for oss lenger frem, «bare 15 km» å gå, og det var nok.
    Jeg skjønner det kan være fristende å ikke gå ned trappen for å få i seg mat, men det må du faktisk, du trenger skikkelig mat med de avstandene og den varmen! Og du trenger saltmat, kroppen mister masse salt når du svetter sånn, både salt og vann, masse vann. Jeg så du gikk tom for vann, det har jeg også gjort og ble skikkelig matt, utmattet!
    Håper du tar en hviledag igjen, og så nærmer jo Hartz seg med litt mer variert landskap og forhåpentlig skygge!
    Og så vet du jo at det er noen her hjemme som er glad i deg!
    Stor klem ❤️❤️

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s