114: Münnerstad-Schweinfurt

Om 2 dager sender jeg teltet hjem, hvis ikke Bernt har funnet ut at det bugner av campingplasser sørover. Nå skal jeg gjennom den tunge delen av historien til Tyskland, spørs om camping og friluft har vært prioritert de siste 50 årene her.

Synes jeg hører de: «På tide hun tok til vettet». Men dette med telt har for meg lite med vett å gjøre, men mye med behov for trygghet og at jeg kan ordne meg selv.

Jeg visste at dagens etappe var 30ish, så jeg satte klokken på 06:00 og var på veien kl 08:00. Det føltes fint, men lengden på strekket fikk meg til å tenke at det går vel sikkert an for meg også å ikke bære så tungt fysisk. Har ikke noen problemer med det, eller jeg kjenner jo ikke godene av å ikke bære denne vektklassen (som er 20kg med vann og mat), men likevel, det går vel an å bruke styrken på annet enn å bære tung sekk.

Kanskje er det et image? Kanskje sitter jeg fast i å tro at jeg er 30 og skal fricampe snart? Kanskje lever jeg på en gammel drøm om campinglivet og at det var mye mer mulig? Jeg elsker nemlig å sove i telt, men det er ikke mulig på denne reisen.

I Tyskland har jeg bare bodd to ganger aleine i telt, etter at Bernt dro hjem. Det begynner kanskje å bli litt idiotisk å slepe på det. I tilfelle ryker hodelykten, stilongsen, batteriet til Miniairmaskinen, soveposen, lakenposen, bløffen og noen småting til. Vi får se. Hvis Bernt mener at vi kan campe når han kommer, er jeg med, men mannen er over 60 år og å campe og gå langt samtidig er også utfordrende for han, så vi får høre hva det blir til. Han er opptatt som siste år som general på Stokkøya kajakk-treff for tiden.

I dag fant jeg ut at det jeg sitter fast i vedrørende teltet, er at det er en slags falsk trygghet. Jeg har arbeidet i årevis hos psykologer med temaet: Stengte Dører. Hvis det ikke finnes rom i Herberget, kan jeg alltids legge meg i teltet, men det kan jeg jo ikke. Det er ikke realistisk. Ikke i byene og fricamping er forbudt i Tyskland (uansett våger jeg ikke sistnevnte).

Jeg har noen sår fra gammelt av. Bakenfor stengte dører finnes det folk som ikke vil ha meg der, som ikke liker meg. Minnene fra barndommen er de som hardest sitter fast, men også fra ungdommen, hvor jeg var punker og ble nektet overalt, fikk ikke være med og fikk passet påskrevet både hist og her. Tålte det litt bedre, for det var selvvalgt, men likevel, gjorde det noe med meg. Noen opplevelser har jeg hatt i voksen alder, men det er jo mest projisering som gjør at det gjør så jævli vondt å være utenfor.

I iallfall, så har teltet blitt en greie som har gitt meg en falsk trygghet. Livredd for å slippe tak i det for hvem er jeg uten det, hvis dørene er stengt. Men realiteten er at i alle byer jeg kommer til er det flere hotell og er det ene stengt er et annet åpent. Det er det de har fortalt meg i alle de år, at hvis ikke de vil ha deg inn bak de stengte dørene, så er det ikke noe personlig og det er bare å gå et annet sted. Det er vanskelig å fortelle hjernen dette. Det er vanskelig å stole på at det er sant. Og det er interessant at det fungerer slik, at jeg som 55 åring drar rundt på et telt fordi jeg er redd for å ikke slippe inn.

Innsikt: å gi slipp er jævlig tøft, lettere å bære på ‘driten’. 

Reklamer

2 kommentarer om “114: Münnerstad-Schweinfurt

  1. Aasne

    Jeg følger tankene dine Betty, du er jo en klok dame og hver dag vinner du over deg selv, din egen frykt og dine egne fordommer. Ja, jeg tror det er lurt å sende hjem teltet og soveposen, for du får nok ikke brukt det og da er det overflødig vekt. Men lakenposen og lykten beholder du, på herberger trenger du lakenpose, og så lange dager som du har så kan du trenge lykten, det går mot mørkere tider. Stor klem til deg fra Aasne ❤️

    Likt av 1 person

  2. Grete E. Henriksen

    Kjære Betty ,
    Dett å gå så lang distanse med så tung sekk, etter dager med vandring., det er så imponerende. og viser at du må være råsterk både fysisk og psykisk!! Kanskje blir ikke teltet brukt så mye, eller ikke brukt i det hele tatt på turen videre. Men lett å forstå at du føler trygghet med å ha det med deg.
    Det blir jo tidligere og tidligere mørkt om kveldene. Da blir tryggheten at du vet du kan få deg en seng å sove i.
    Selv om du har en veldig lett sovepose og at teltet heller ikke veier mye så blir det vekt ut av det med alt det andre nødvendige du må ha med deg.
    (Du har kanskje sovnet allerede) men god natt til deg, og fortsatt fin vandring sørover. Betty 👍🚶♥ Grete

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s