115: Schweinfurt-Wipfeld

11. august 2019
Distanse: 18.8 km
Totalt: 2274.8 km
Tid brukt: 6:46
Innkvartering: Gästehaus Zehntgraf

Da jeg ankom Wipfeld ble jeg kommandert opp på rommet av en tysk guvernante tante og da er det bare å lye. Dusjet, gjennomsvett etter en hard tørn i gloheit solskinn. Vasket og hengt opp klær.

Gikk ned og ville kjøpe meg et glass hvitvin og samme tanten serverte meg et halvlitersglass med hvitvin og sa at det var hvitvin med vann. Jeg begynte bare å le hjertelig og fint, vi tar skikken der vi er.

Søndager er alltid spennende for alt er stengt, men jeg fant en bensinstasjon og fikk shoppet vann og mat til turen.

I dag gikk jeg forbi en campingplass gitt. Ingen telt å se, bare bobiler. Uansett hadde jeg bestilt sted å bo. Teltet fyker hjem når jeg har nådd Würzburg hvis ikke Bernt insisterer, så han har et par sjanser til.

Dette tastaturet er skikkelig redningen. Keeps me busy på plasser jeg venter på mat. Det ble svinefilet i dag igjen, kunne ønske meg fisk, men det hadde de bare ikke. Folk mingler og prater på bordene rundt meg. Så glad for at jeg slipper det der. Jeg er skikkelig introvert på turen her. I dag f.eks. gikk 4 «sportyspicer» forbi meg, 2 herrer og 2 damer. De bombet meg med spørsmål. Ser jeg ut som en tilgjengelig idiot? Går det an å føle seg litt fram? Til slutt sa jeg, så høflig jeg kunne, at jeg får de samme spørsmålene flere ganger om dagen og at jeg trengte å gå i fred. Gutta respekterte det og ønsket meg god reise. Damene ble litt sure. Veldig typisk.

Nå har guvernante-tanten satt seg på samme bord som meg og spiser noe mat selv. Kanskje jeg har satt meg på ansatte bordet. Kan hende. For en annen ansatt satt seg også her. Men de tåler meg. Jeg vet ikke om de liker meg, det er et lenger lerret, men jeg opplever å bli tatt i mot. Betaler jo selvsagt for det, men det finnes forskjeller på å bli tatt i mot og tatt i mot, selv om en betaler.

For første gang på superlenge, kjenner jeg et overskudd etter å ‘ha landet’. Det er alltid litt skummelt. Men hvor skummelt kan det være? Jeg er langt ute på landet. Nå var de ansatte ferdig med å spise og nikket høflig til meg og gikk til sitt arbeid igjen. Mitt arbeid i dag har vært å gå disse kilometerne, skrive denne bloggen og faktisk ta på meg ålreite klær til middagen, som jeg spiste på ansatte bordet, mens jeg tastet dette.