116: Wipfeld-Kürnach

Würzburg har vært et delmål, ligger lengst vest av alt jeg skal prestere på denne vandringen. Herfra har jeg ca 40 mil til grensen.

Storsekken er tømt og står i dusjen og godtgjør seg. Samme med underlaget. Jeg bor i 3. etasje, best nett her, sa resepsjonisten. Beskrivelsen av rommet er: slitent. Billigste i byen, men dog helt ok. Enerom minner meg litt om fengsel, fikk 10 måneder en gang for en ran jeg aldri gjorde. Tok skylda for noen andre. Men det var ikke dit jeg skulle i dag.

Kom på, dagen etter (typsik), hva jeg skulle sagt i går. Sikkert ingen som kjenner seg igjen i dette, men som sagt, så kom jeg ikke på det før.

Det som skjedde da jeg ankom Gästehaus Zehntgraf var at hun guvernante-tanten ikke kunne finne bestillingen min i sin bok. Jeg hadde bekreftelse på mail fra booking.com som vanlig, så jeg kunne bare vise henne den, hvor det faktisk var bilde av hotellet og allting. Hun ristet på hodet og gjorde litt nummer av det og sa at jeg var veldig heldig for hun hadde et ledig rom. Det som skjedde med meg, var at jeg sprang etter henne og inn på rommet, livredd for at det ikke skulle være sant.

Men i dag har jeg tenkt det at det var jo hun som var heldig og ikke jeg. Booking.com hadde reservert et rom til meg der, hvis hun ikke hadde hatt noe ledig, måtte hun jo ha tryllet noe fram.

Men dette passet jo godt inn i dette: «jeg har jo teltet» og «der ser du» etc. Og reaksjonen min var at jeg tenkte jo der var jeg heldig, men det er ikke sant.

Da jeg gikk ned for å spise, gjentok hun at jeg hadde vært heldig, faktisk flere ganger, og jeg som er livredd stengte dører begynte å prøve å ordne opp. Jeg sa at hun måtte ringe de og si at de var uprofesjonelle, som ikke hadde gitt henne beskjed. Jeg ser i ettertid at jeg ble litt klovn, entertainer, den som hadde skylden og det er ikke sant.

Den harde guvernante-tanten hadde en annen side, en hjelpeløshet og jeg er svak for sådan. Mine gamle strategier trør til og skal ordne opp. Hjelpe til. Plaster på såret. Fixe det, så alt blir bra. Freud hadde sikkert sagt: «Tell me about your mother», men det var ingen Freud der til å passe på meg.

Men det var jo hun som var uprofesjonell. Hun skulle jo aldri gjort det til mitt problem, at jeg skulle være veldig takknemlig for å «få slippe inn». Men min reaksjon vitner jo om at egenverdet ikke ennå er helt på plass. Jeg gjør meg mindre enn jeg er, og trør til for å Fixe på omgivelsene så det blir bra. Så alle får sove. Så alt blir okei.

Skjønte det først i dag at mine gamle strategier hadde forsøkt å impulsivt ordne. I dag ville jeg ha sagt, kanskje på en vennlig måte: «That’s your, problem not mine» eller «It is you who are the lucky one». Spørs om jeg hadde fått det til med et smil eller ikke.

Ihvertfall er jeg mer enn villig til å lære meg noen nye strategier som ikke plukker opp andres hjelpeløshet, som ivaretar meg på en mere aldersadekvat og voksen måte. Som gjør at jeg står i vater og ikke utenfor meg selv.

Kjente at jeg ikke hadde helt kontakt med meg selv i går. Det var nok noe der som trigget og utløste gamle mønster. Så i hvert et møte man gjør, møter man seg selv, med de evnene man har til å være i kontakt med egen essens og egenverdet. Utrolig irriterende og interessant.

Måtte jo innom en masse lignende historier fra tidligere av, i tankene i dag. Interessant hvordan vi velger oss mennesker rundt oss, som stemmer med å løse ting med gamle strategier, som ikke funker til det beste for en selv. Vi er som noen sugekopper på å «bli sett», bli elsket, bli likt. Det er egoets hersketeknikk for å holde oss på plass, hjernens måte å gjenta seg selv på. De fleste løser seg selv med å drikke for mye, spise for mye, sovemedisin, annet vissvass for å slippe å se på hvordan gamle overlevningteknikker stjeler «rommet». Jeg vandrer ikke her på kødd. Jeg vandrer her for å finne ut av sånt. I går var det en som spurte meg om jeg hadde funnet det jeg søkte og jeg svart: JA.

Det har jeg faktisk. Det er evnen til å sette pris på The Nothingness. På ingenting. På at det har en verdi å være fornøyd uten å vite, uten å eie, uten å måtte bli sett og likt. «Jeg mangler ingenting» står det i bibelen og jeg har alltid tenkt at det må være fint. Men det er sykt sant. Jeg mangler ingenting, i tilfelle kun min egen verdi, som jeg er i gang med å realisere på vandringen og jeg er fullstendig i stand til å ivareta oppgaven i øyeblikket.

Innsikt: det er en lang vei til Rom

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s