128: Holzen-Langweid am Lech

  • 26. august 2019
  • Distanse: 18.1 km
  • Totalt: 2539.5 km
  • Tid brukt: 06:52
  • Innkvartering: Landhaus Sonnenhof

Forsov meg, dvs. sov godt i klosteret og det var kanskje like greit. Hvile er undervurdert. God frokost. Startet vandringen seint og fant roen. Helt til at jeg skjønte at innsjekkingen på Landhaus Sonnenhof i Langweid var før klokken 18.

Og her er det dagens læring begynner: Jeg gønner på, i kjent gammel stil, og kjenner at brystkassen snurper seg. Pusten blir trang og jeg hyperventilerer. Går som en gal. Det er steike varmt. Kombinasjonen av at jeg vet at de ikke serverer mat der og før kl 18:00 er veldig uheldig for min opplevelse av å føle press. Kunne jo spist middag, men hadde aldri greid det med tidspresset på meg.

Det var dette stedet å velge mellom innenfor saklige kilometer i solskinn, så den er grei, men lærdommen er at jeg får enten gå lengre eller kortere neste gang. Mest sannsynligvis kortere og det er her sorgen kommer inn. Jeg må lære meg å leve med min begrensning, akseptere den, men samtidig utfordre den littegrann. Jeg kødder ikke. Dette er faen meg blodig alvor.

Jeg går ikke her fordi det er en drøm eller for å bli beundret eller at noen skal la seg imponere. Jeg går her fordi jeg trenger en bedre helse og å lære noe om meg selv og å leve med de utfordringene som det å være ufør og utmattet gir.

Veldig mange vil sikkert si at du klarer jo alt og blabla, det har de sagt hele livet mitt. Jeg har ikke fått lov til å være sliten. Jeg har ikke gitt meg selv lov til å være sliten.

Jeg går her fordi jeg trenger et innhold i livet mitt. Fordi jeg ble erklært ufør, fordi jeg ikke greier å stå i arbeid, men vandring går an. Merkelig nok fungerer det å sette en fot foran den andre, så lenge jeg ikke blir forstyrret av folk som skal bli underholdt eller ha noe av meg.

Jeg tar ansvar for å styrke selvrespekten og egenverdet mitt, så jeg kan leve et liv uten å føle skam fordi jeg har møtt en vegg jeg ikke orker å forsere.

Jeg vet at mange uføre ikke greier å sette ord på det som skjer. Jeg forsøker å finne noen ord som kan beskrive det. For folk som ikke har vært utmattet aner ikke hvordan den følelsen er. Det er ikke noe morsomt å bli lammet i kroppen og samtidig bli mistenkeliggjort for å ‘fake’. Jeg skjønner at folk gir opp, men jeg aksepterer det ikke!

I dag var dagen for å ikke ville prate. Og da ramlet det inn en kvinnelig sosionomaktig psykiater som ikke hadde tatt vare på seg selv de siste 10 årene, hun nesten gikk i kne for å få høre historien min. Heldigvis kom jeg på at jeg hadde en avtale om å ringe Bernt. Så stoppet en dame sykkelen sin og spurte: Wo gehst du hin?

Er det naturlig å henvende seg på den måten?

Et møte jeg orket var en eks-alkoholiker i en park. Han delte fra livet sitt og fikk meg til å flire mange ganger. Litt friere i seg selv.

Forskjellig energi folk har gitt.

Jeg kom fram, litt over 18. Bernt varslet på Booking.com for meg og i resepsjonen satt en smørblid kvinne og ønsket meg velkommen. Null mat, men et kjøleskap fyllt til randen av øl. Bare å forsyne seg, sette opp et kryss for hver og betale i morgen. Spørs hvor mange ganger jeg gidder å gå trappen, foreløpig har det blitt en. Ellers går jeg ingen steder før frokost i morgen. Men jeg er jo ikke tapt bak en vogn. Spiser opp det jeg har bært på. Å være på tur det kan jeg.

Innsikt: det er i nye møter vi forstår oss selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s