129: Langweid am Lech – Augsburg

27. august 2019
Distanse: 18.9 km
Totalt: 2558.4 km
Tid brukt: 7:16
Innkvartering: ibis Augsburg Hauptbahnhof Hotel

«Prova själv din jäkel!» var det en svensk skiløper som svarte en reporter en gang. Prøv 18,8 kilometer på asfalt som det ryker av, inn i en storby, som Augsburg.

Augsburg har 300 000 innbyggere sånn ca. På størrelse med Bergen, så innmarsjen varte en stund.

Augsburg ble grunnlagt under Keiser Augustus i år 15 e.Kr. Derav navnet. (Augusta Vindelicorum på latin).

Augsburg var hovedstad i den romerske provinsen Raetia og en av de største byene nord for Alpene under Romerriket, med 12000 innbyggere.

Augsburg var den gangen romersk helt til 450, da den ble eropret av allemanerne. En germansk stamme som har gitt opphavet til det franske navnet på Tyskland: Allemagne

SÅNN! (så det ikke bare blir selvutvikling på bloggen 🙂

Glemte nemlig å skrive det viktigste i går som var følelsen av at det er ikke noe feil med meg. DEN FØLELSEN ER GOD. Den er egentlig litt rar, for den gjør meg veldig nær det som er rundt meg, som om jeg er i familie med de jeg møter, som om jeg absolutt er der jeg skal være, som om alt er veldig riktig og okei. Beste beskrivelsen jeg klarer. John Arvid sendte meg teksten De Nære Ting og minnet meg på at jeg selv har spilt den inn og gitt den ut, sammen med pappas popband. Vi fikk til en artig versjon. Den kan høres og kjøpes på Spotify, på WIMP, på ITunes osv.

Saken er at når noe gammelt blir pulverisert, er det rom for det nye.

De gamle tankene som trer inn i stresset situasjoner er 45 til 50 år innlærte overbevisninger. Det tar noen år å avdekke de, men tankene er snikete og sier at jeg er for mye, for krevende, for sein, for høyrøstet, for grådig, for bortskjemt, for ditt for datt. Akkurat som mange jeg kjenner som synes at de er for tjukk, for tynn, for stygg, for liten, for stor, for svak, for sterk, for ditt og datt.

For mitt vedkommende høres det ca sånn ut: «Det må jo være noe alvorlig i veien», eller » Du ligner på din far», eller «du ser ikke ut», eller «du er bare en kvise på samfunnets rumpe».

I går fikk jeg kontakt med hjernen, som om den ble littegranne min venn, som om jeg kunne fortelle den at dette er gammelt svineri og angår ikke meg engang. Hvis noen har fortalt meg dette noen gang, så er det dem som har problemet og ikke jeg og jeg trodde faktisk på det og i noen sekunder ihvertfall føltes alt merkverdig nært og riktig og sånne stunder er det jeg vandrer for.

Hjernen vet ikke forskjell på tjukk eller tynn, ordet smart eller dum, den bare repeterer det som den er foret med. Og de forskjellige tankene gir oss forskjellige følelser.

Sånn. Så fikk jeg jaggu delt det også.

Det blir en hviledag i morgen. Krevende med denne varmen, i morgen skal det bli enda varmere, etter dette er det meldt overskyet. Det skal bli en sann fornøyelse. Jeg er heldig som får gå her midt i denne gaven som livet er.